Hvorfor fikk jeg fibromyalgi? Del 2.

Stikkord

åpenhet, fibromyalgi, læring, prestasjonsprinsesse, tanker, ubalanse

Kjære du!

Del 1 inneholder mye, men jeg ser at jeg ikke fikk min prestasjonsprinsesse godt avdekket via det jeg skrev. Jeg tror derfor at det er greit at noe mer av innholdet deles. Det gir en større forståelse. Som en av de vakre sjelene som har funnet veien til Gaia Balanse sa det: «Jeg tror på åpenhet!» Det gjør jeg også. Jeg tillater meg å tro at at ved å dele så bidrar det til noe som andre kan gjøre bruk av. Kanskje du? ♥

Her er del 1. Sikkert greit å ha les den før det som kommer videre i dette innlegget.

https://gaiabalanse.wordpress.com/2013/07/28/hvorfor-fikk-jeg-fibromyalgi/

Da jeg var 9 år flyttet pappa fra mamma, mine to søstre og meg.

Jeg kan ikke huske hva som ble meg fortalt i forhold til dette, men jeg husker et stort savn. Jeg var jo en «pappajente». Han ga meg antakelig noe respons som jeg hadde behov for i tillegg til å være kilde til trygghet for meg.

Vi bodde i 10. et. i en høyblokk og hver kveld stod jeg og kikket ut av stuevinduet for å se nedover veien etter pappa. Han kjørte en stor, fin amerikansk bil så det var lett å se at det var pappa som kom. Ingen andre i gaten hadde en slik bil.

Plutselig kom ikke pappa hjem. Jeg husker at jeg fremdeles ville stå å se etter han og at mamma ba meg om å legge meg, men jeg nektet. Jeg stod langt utover kvelden og sikkert halve natten og lengtet. Jeg kan også huske noen tårer i den sammenheng.

I dag ser jeg jo hva dette kan ha gjort med meg.

Når pappa flytte ble det roligere i leiligheten i forhold til fester og det som fulgte med. Mamma forsøkte så godt hun kunne å holde hjulene i gang og heldigvis har jeg hatt verdens beste farmor som nok på mange måter var selve limet i en periode.

Farmor…. en av de mest fantastiske menneskene som har besøkt denne jorden. Hun er med meg den dag i dag selvom hun døde for noen år siden.

Pappa døde altså i en bilulykke da jeg var 11 år. Tragiske omstendigheter som også fikk omtale i landets aviser. Rettsak og mye greier. Jeg kan ikke huske at jeg ble snakket med om dette, men at små gryter har STORE ører? Javisst.

Jeg ble stadig sterkere. «Monica klarer seg selv hun.», ble det sagt. Tilsynelatende. Prestasjonsprinsessen fikk utfolde seg og virkelig blomstre. Staheten og alt annet jeg også har i meg kom i tillegg til god nytte.

Jeg strevde hardt på mange plan. Stadig sterkere. Tilsynelatende. Usikker på innsiden. Ikke spesielt usikker på utsiden.

Jeg begynte å jobbe da jeg var 13 år. Pliktoppfyllende og flittig. Min første jobb var som ryddepike i en frisørsalong. Jeg håndterte lang reisevei med både t-bane og buss og var «flink pike».

Nakken, skuldrene og ryggen min hadde allerede begynt å si ifra, men selvom disse delene av kroppen min neppe hadde godt av arbeidsstillingene jeg hadde i den jobben, så stod jeg på. Selvsagt.

Jeg kommer aldri til å glemme da jeg fikk min første lønn. 432 kr/md! Fantastisk!!!

Etterhvert gikk veien til butikkjobb. Som 15 åring begynte jeg å jobbe i en skobutikk. Hver torsdag etter skolen og hver lørdag. Stor glede. Jeg jobbet også i alle skoleferier. Da videregående skole var slutt, begynte jeg å studere forberedende på Universitetet og jobbet full tid ved siden av i skobutikken den høsten.

Videre studier fulgte. Også da ved siden av full jobb.

Mamma gjorde så godt hun kunne i alle år. Jeg har i dag lært meg at jeg ikke kan kreve mer av andre enn de har ressurser til. Den tanken har fått meg til å håndtere, nå i ettertid, endel vanskeligheter soom var opp igjennom. Ingen kan kreve mer av meg enn jeg kan levere i kraft av å være den jeg er, og jeg kan ikke kreve mer av andre. Når jeg velger den tanken, blir veldig mye lettere.

Ettersom mine egne barn vokste opp, så har jeg selvsagt lært mye om mammarollen. Det hadde vært enkelere om barna kom utlevert med en «instruksjonsbok», men helt slik er det jo ikke. Ting blir ikke alltid slik man skulle ønske og drømmer om. Uforutsette hendelser inntreffer og skal håndteres. Av hele mitt hjerte ønsket jeg at mine barn skulle vokse opp i et trygt og stabilt hjem. Jeg tror jeg har klart det selvom de dessverre opplevde at deres pappa og jeg gikk fra hverandre.

Bruddet var tøft.

En kamp for å finne løsninger og «holde hode over vannet», men den vant jeg. Jeg velger å se det sånn. To år i fullstendig uvisse og knapt noen visste bortsett fra noen vakre mennesker som bor i nabohuset og noen nære venner. Ingen kunne se det på meg. Prestasjonsprinsessen glimret til. Selvsagt. At jeg gråt meg i søvn, visste ingen. At jeg både var redd og ensom, visste heller ingen. Jeg har aldri latt det fått lov til å synes. Heldigvis hadde jeg ballast fra tidligere. Jeg takket faktisk for det. Jeg kom meg i det målet jeg måtte komme.

Prestasjonsprinsessen jobbet på.

Det jeg ikke gjorde var å ta vare på meg selv i det hele. Det hadde ikke fokus. Det ble stor grad av ubalanse i kropen. Større enn noen gang. Jeg stod på hode med jobb og studier og fullt ansvar for fem barn. Det gikk ikke i lengden. Jeg fylte jo ikke på med det nødvendige. Jeg lot tapping skje. Kontinuerlig uten å sørge for å tette de store hullene i energitønnen min.

Jeg så ikke veggen før det smalt og når det smalt, så tok det langt tid før jeg så sammenhengen og forstod.

Den fine doktormannen «min» sa en dag. «Nå er det nok, Monica. Du har et forhøyet blodtrykk og du forteller om smerter i brystet. Nå er det på tide å sette på bremsen.»

Han sykmeldte meg fra jobb så jeg kunne konsentrere meg om studier. Jeg kom meg igjennom. Selvsagt med svært gode resultater…. prinsessen var jo på plass. Hun var ikke sykmeldt.

Som nyutdannet sykepleier gikk jeg inn i en full, fast stilling på en sykehjemsavdeling som også hadde senger for palliative pasienter. Det var denne gruppen jeg ønsket aller mest å jobbe med. Stor glede. I tillegg jobbet jeg ekstra på sykehuset. Kreftavdelingen.

Jeg skal ikke forteller så mye fra dette akkurat nå. Det kommer jeg tilbake til, men at min kropp var utsatt for stress 24 t/døgn? Ja. Uten tvil.

Så kom den vinterdagen i 2010.. og delere av den historien har du allerede lest.

Prestasjonsprinsessen har helt klart hatt en viktig rolle for meg. Hun hjalp meg til å bli den jeg er i dag, at jeg har tatt de valg jeg har tatt og at jeg stod på både med jobb og skole fordi det var viktig for meg. Etterhvert skapte hennes påvirkning på min kropp for mye stress. Kontinuerlig. Det bidrar ikke til noe som er bra. I dag er jeg bevisst på dette og kan håndtere. Jeg har tatt til meg de nødvendige verktøy og bruker dem.

I dag har prinsessen fått fri på ubestemt tid. Les; alltid. Hun er ikke lenger endel av meg. Når hun titter innom, i tanken, så viser jeg henne vennlig bort med fokus på – hva gjør meg godt? Hvor skal mitt fokus ligge? Hva kan jeg konkret gjøre for å holde fast ved det jeg ønsker, det som gjør meg godt? Når svarene på disse spørsmålene er gitt, så tar hun seg fri igjen. Hun får ikke feste i meg lenger og det gir meg mye mindre stress i kroppen.

Slik jeg ser det så er dette et svært viktig bidrag til at jeg i dag lever uten symptomer på sykdom.

Når jeg kjenner at nakken kommer og snakker til meg, at søvnen blir tullete og at energien ikke helt strekker til, så stopper jeg opp. Spør meg selv; «Hva er det som skjer nå?» Jeg stiller spørsmål helt til jeg finner svarene. De kommer. Fra meg. Det handler alltid om inntak av for mye sukker, det at jeg har hoppet over min yoga eller at jeg har latt tankene få ta litt innersvingen på meg. Les, LATT dem få gjøre det…. For meg handler det om det. Ubevissthet. Bevissthet må til.

Tusen takk til alle dere som jeg har møtt på min vei opp igjennom livet og takk til alle situasjoner jeg har erfart. Alt har bidratt til læring. Alt har bidratt til at jeg i dag er den jeg er. At jeg har det jeg har. At jeg er den jeg er, og det jeg er. Jeg er bra nok. Sånn er det!

Denne tanken skaper ingen prestasjonsprinsesse og dermed ikke et bidrag til en fysiologiske stressreaksjonen som absolutt ikke gjør meg godt.

Når jeg takker for erfaringene, så er det av hele mitt hjerte. Jeg ER takknemlig. Takknemligheten åpner for alt det jeg vil ha i mitt liv. Derfor velger jeg det og gjør det til min sannhet. Med takknemligheten på plass, så er min historie en gave. Gaven er stor. Jeg ER takknemlig og jeg ønsker å bruke all min lærdom til å hjelpe andre.

Jeg bærer min gave med letthet og glede.

Med hilsen fra ♥ Monica

Mer om meg og Gaia Balanse finner du her:

http://www.gaiabalanse.no

https://www.facebook.com/#!/pages/Gaia-Balanse-as/436721119722976?fref=ts

Reklamer

Hvorfor fikk jeg fibromyalgi?

Stikkord

balanse, fibromyalgi, livshistorie, stress, tankemønstre, yoga

Kjære deg!

Vi er alle unike. Vi har alle vår egen historie. Jeg er helt sikker på at det er mange ulike grunner for at fibromyalgi rammer svært mange av oss. Min historie er kun en i alt dette, men antakelig er det noe i min historie som kanskje du kan kjenne deg igjen i? Eller er det slik at vi skal velge å tro på at det ikke har en fnugg av forklaring, livet vårt, i forhold til diagnosen? At det er helt tilfeldig at så mange blir rammet (både av fibromyalgi, av andre kroniske diagnoser og ellers andre sykdommer som er stressrelaterte) og spesielt her på våre breddegrader? Jeg vet ikke helt sikkert dette, men når jeg ser tilbake så faller ting sammen og gir meg en slags forklaring. Den er min. Jeg velger den.

Om du ikke er rammet av symptomer på fibromyalgi, men alikevell leser dette så håper jeg at du uansett tar med deg noe du kan reflektere over og gjøre bruk av. Min historie er min. Du kan unngå å gå i mine fotspor, slik jeg en gang gjorde det. Kanskje kan det føre til at den triste statistikken kan endres? Det har jeg et håp om. Jeg ønsker å gi mitt bidrag i dette.

Presentasjon av meg slik det var for drøye 3 år siden:

Hei, jeg heter Monica og jeg er prestasjonsprinsesse.

Prestasjonsprinsessen våknet i mitt meg da jeg var ganske liten jente. Jeg vokste opp i et hjem med stor grad av utrygghet. En far som var alkoholiker og som døde da jeg var 11 år i bilulykke. Jeg var nok på mange måter en «pappajente». Jeg kan huske at jeg kjente trygghet når han lå på siden i sofaen og jeg fikk sitte bak hans bøyde ben og tett inntil. Der kunne jeg sitte lenge, slik jeg husker det. Da han brått ble revet vekk, så forsvant noe som hadde gjort meg godt til tross for all utryggheten som alkoholbruken også skapte.

Mamma ble alene med mine to eldre søstre og meg. De to var, slik jeg opplevde det, svært tett knyttet i de tidligere barneårene. Antakelig fordi det kun var 1 år forskjell på dem i alder. Jeg var noen år yngre enn dem og så veldig opp til mine vakre og flinke storesøstre. Jeg ble, for å si det forsiktig, tidlig «voksen».

Jeg kan huske at jeg higet etter oppmerksomhet og at jeg aldri opplevde at jeg fikk behovet dekket. Det kan godt være at jeg var kravstor, men like fullt var det en realitet. Jeg opplevde at jeg ikke ble sett, hørt og forstått. Det var slik jeg erfarte det.

Hva kunne jeg gjøre?

Jeg var skoleflink og ønsket å få tilbakemelding på det. Kan huske at jeg ba om å få lese for mamma, men at hun ikke var tilstede når jeg endelig fikk «lov». Jeg kan huske at jeg ønsket at det skulle spørres om hvordan det hadde gått på prøver og at jeg hadde fått «lykke til» når jeg skulle ha dem. Det var sjelden det skjedde. Jeg var misunnelig på en av mine venninner som hadde en mamma som hjalp til med lekser og som viste interesse. Slikt var ikke til stede hos meg.

Vel. Jeg er antakelig slik skrudd sammen at istedenfor å gi opp, så stod jeg bare på enda mer….

Jeg begynte på skolen sammen årskullet før meg så jeg var alltid yngst i alder. Nakkesmertene kom allerede i 7. klasse. Ryggsmertene noe senere. Jeg var 12 år da jeg var til kiropraktor første gang og 13 år da jeg begynte med behandlinger hos fysioterapeut. Det lindret i perioder, men smertene og plagene kom stadig tilbake. Hodepine var et daglig innslag og noe som sukker faktisk hjelp til med å døyve…. Hva som kom først, kan man jo spørre seg.

Jeg skal forsøke å gjøre en lang historie kort, for endel av dette kommer jeg sikkert tilbake til senere. I dag ønsker jeg å gi et innblikk i det jeg er sikker på har vært medvirkende til hvorden det ble senere og hvorfor det en vinterdag i 2010 var absolutt nok for kroppen min.

Jeg vet at jeg i hele ungdommen hadde stress i kroppen i forhold til tankemønstre som ikke gjorde meg godt og i forhold til at prestasjonsprinsessen hele tiden sørget for at nettopp så var tilfelle. I dag vet jeg at dette har gitt kroppen min kontinuerlig stress. Det ga seg til uttrykk via hodepine, kvalme, magesmerter, ustabilt blodsukker og opp og ned i vekt, samt mye rygg- og nakkevondt.

I 1994 ble jeg mamma for første gang. En stor gave. 20 måneder senere kom et nytt, elsket, barn. 5 år senere enda et planlagt barn og vi ønsket oss også nr 4. 20 måneder senere enn nr 3 kom tvillinger til verden.

Da tvillingene ble født, via et planlagt keisersnitt, ble jeg påført en stor skade under operasjonen. Det førte til at jeg ca 1 døgn senere døde. Ja, faktisk. En gedigen blødning i buken førte til at det ikke lenger var nok blod i sirkulasjon i kroppen og at hjerte til slutt ga opp. Hva dette gjorde med kroppen, også i ettertid, har jeg i dag mange tanker om.

Det ble en svært omfattende reoperasjon som varte i 5 1/2 time og rehabiliteringen var tøff.

Jeg brukte 2 år på å «finne meg selv» igjen etter dette. To år hvor jeg også skulle være tvillingmamma og mamma til tre små til. Nr 3 var også bare babyen når jentene kom. 20 md som han var lille gullet mitt.

Stress… prestasjon….ikke tid til å ta signaler fra egen kropp alvorlig….alle andre enn meg var viktig… lite søvn….mange, mange tanker som ikke gjorde meg godt osv osv… Fravær av øvrig familie.

I 2008 ble jeg alene med hovedomsorgen for mine fem barn. Et samlivsbrudd som opplevdes som vanskelig og med ingredienser jeg virkelig håper at ingen andre skal behøve å oppleve.

Jeg kunne ha skrevet i dagesvis, men velger å hoppe herfra til en vinterdag i 2010:

 

«….det er tidlig mandag morgen midt i februar 2010. Jeg har kikket på klokken med ujevne mellomrom hele natten.

Jeg kom hjem fra senvakt 22.50 kvelden før og visste at jeg måtte være flink pike og komme meg fortest mulig i seng. I morgen tidlig skal jeg være klar for dagvakt etter tre vakter i helgen.

Denne tidlige morgenen klokken 04.16 oppdager jeg at armene mine er tunge som bly der jeg ligger i sengen. Forvilelsen griper tak i meg. Jeg har ikke klart å sove mer enn kun i bruddstykker igjennom natten og nå er armene mine så tunge! Hvorfor det?

Jeg kjenner at jeg bruker alt jeg klarer å mane frem av krefter for å løfte armene, men må etter kort tid resignere. Det snører seg sammen i brystet. Det blir tyngre å puste og jeg kjenner smerter både i bryst, nakke og rygg. Hva er det som skjer med meg?

Fortvilet forsøker jeg å tenke positive tanker der jeg ligger. Bare jeg klarer å sove litt til nå så er sikkert de armene til å løfte når jeg skal opp klokken 06. Jeg sovner ikke.

Nok en natt er jeg uten god søvn. Det hadde blitt mange av dem. Søvnløse, tunge og ensomme netter.

Klokken 06 ringer vekkerklokken pliktoppfyllende og jeg forsøker å komme meg ut av sengen. Armene mine bestemmer seg for å samarbeide litt, men jeg kjenner at jeg er stiv i ryggem, at det verker i hoftene og at bena er lite villige til å la meg få lov til å gå på badet for å stelle meg. Jeg har vondt fra tærne og hele veien opp til hode og tør ikke kjenne godt etter. Hva er det som skjer med meg?

Jeg husker jeg tenkte; «Bare jeg kommer hjem fra jobb i dag så kan jeg sove. I morgen har jeg fri. Jeg skal ikke på jobb igjen før onsdag ettermiddag! Da er jeg helt sikkert i form igjen…..».

Jeg gikk på jobb den mandag morgen med en kropp som absolutt ikke ville dit. Nakken min bestemte seg for å virkelig rope høyt. Den ble stivere og mer smertefull ettersom timene gikk. Utover dagen klarte jeg ikke å snu på hode. Hvordan jeg klarte å utføre mine sykepleieroppgaver, aner jeg virkelig ikke.

Jeg kom hjem etter vakt. Vaklet i seng. Meg og mine smerter. Nå skulle jeg hvile. Kroppen skulle få hvile.

Jeg ble i den sengen så og si hele døgnet det neste halve året….»

Og herfra gikk altså veien til diagnosen fibromyalgi og en 3 år lang kamp.

Jeg har lært meg å tenke; «hva skal jeg lære av dette?»

• Jeg må holde min egen oksygenmaske på, for å kunne hjelpe andre. Jeg må være bevisst hva som gir meg det jeg trenger for å kunne hjelpe andre.

• Jeg må holde meg fysisk aktiv. Jeg må gjøre min yoga.

• Jeg har erfart at sukker er gift for meg. Jeg må holde meg til et kosthold som inneholder lite karbobydrater for å kunne bo i en kropp som vil samarbeide.

• Jeg blir det jeg tenker! Sånn er det! Det betyr at jeg må være bevisst hva jeg faktisk velger å tro på og hvordan de ulike tankene påvirker kroppen min. Jeg må holde fokus på de tankene som gjør meg godt!

Det er jeg som bestemmer! Jeg ER sjefen i mitt liv. Hva vil jeg ha? Det som skaper stress i kroppen min og som garantert gir meg symptomer på sykdom? NEI! Det vil jeg ikke! Been there – done that!

Når jeg har alt dette på plass så kan jeg også hjelpe andre til å komme i sine mål. Jeg ELSKER den jobben jeg har skapt meg! Det er en fantastisk gave! Om jeg ikke hadde blitt rammet av sykdom, som jeg mener er et resultat av min historie, så hadde det aldri skjedd! Om jeg ikke hadde hadde vært så heldig å bli kjent med Mr. Fibromyalgi, så hadde jeg ikke kunnet skape Gaia Balanse! Det er bare en ting å si; Tusen tusen takk! Jeg forstår hvorfor historien er som den er. Jeg skulle hit. Veien blir til og den ble akkurat slik den skulle bli. Selvsagt. Tusen, tusen takk!

Presentasjon av meg i dag:

Hei, jeg heter Monica og jeg er bra nok akkurat som jeg er!

http://www.gaiabalanse.no

https://www.facebook.com/#!/pages/Gaia-Balanse-as/436721119722976?fref=ts

Fra meg til deg:

Påvirker mine tankemønstre «min» fibromyalgi?

Stikkord

fibromyalgi, kropp, sinn, sjel, sykdom, symptomer, tankemønstre, yoga

Over tid har jeg flere ganger fått noen tankerekker etter å ha lest innlegg, blant annet i sosiale media, fra fortvilede sjeler som sliter med ulike symptomer som blant annet hører til diagnosen fibromyalgi.

Mine tankerekker løper i stor fart når jeg oppfatter det jeg leser som at vedkommende som skriver har «alle piggene ute» straks det nevnes ordet; psykisk. Hva handler denne motstanden om? Er det negativt å tenke seg at psyken vår har en finger med i spillet? Ønsker vi ikke å tenke på oss selv som en enhet som består av kropp, sinn og sjel og hvor de tre ulike delene påvirker hverandre som er helt naturlig i en helhet?

Når jeg nå velger å skrive noe om dette så kjenner jeg i hele meg at jeg gjør det med varsomhet og med silkehansker på. Dette fordi jeg ikke har til hensikt å tråkke noen på ømme tær. Jeg vet at ord kan oppfattes ulikt og jeg ber deg tro meg på at jeg ikke har andre hensikter i å skrive noe om dette, enn gode. Jeg håper du kan velge å lese med de positive brillene på.

Det foreligger såpass mye forskning på område pr dags dato at det er, slik jeg ser det, rimelig å anta at det er fysiologiske forklaringer på hva som faktisk skjer i kroppen til et menneske som erfarer symptomer som gir diagnosen fibromyalgi. Jeg hører til dem som mener at forskning har vist at det lar seg rent fysiologisk bevise. At vi ikke har rutiner (eller muligens vilje), for å undersøke det som må undersøkes for å finne bevisene hos den enkelte, er en annen sak. Den veien er lang og ikke noe jeg har tenkt å kaste meg inn i, men at tankemønstrene våre bidrar i forhold til hvordan vi har det? Ja. Det mener jeg helt bestemt.

Når smerter og stivhet hersker i kroppen. Når du blir fratatt energi og opplever at du omtent ikke husker noe som helst og absolutt ikke klarer å konsentrere deg, eller når du kan sove hele døgnet uten å noen gang føle deg klar for en ny dag er det da sånn at dette ikke påvirker våre tanker? Altså vår psyke?

Er det utenkelig at en slik påvirkning ikke i sin tur påvirker opplevelsen av smerte i kroppen? Hvordan man håndterer symptomene? Er det utenkelig at symptomene som herjer ikke bidrar til at negative tanker får plass i hode? At håpløsheten, oppgittheten, at selvfølelsen ikke blir påvirket, at opplevelse av mestring (eller rettere sagt manglende mestring) ikke forsterkes?

I min verden henger dette sammen. Jeg klarer ikke å skille mellom kropp, sinn og sjel. Symptomer på ubalanse i kroppen, vil påvirke sinnet. Sinnet i sin tur vil påvirke kroppen.

Det er akkurat det jeg erfarte. Jeg tok tak i tankemønstrene, snudde dem til det som gjorde meg godt. Jobbet med fokus. Tok ansvar for å bidra til at jeg skulle ha det bra. Hva skjedde? Jeg fikk respons fra kroppen. Vinn-vinn. Når jeg tør tre utenfor meg selv og se tilbake så kan jeg godt se at tankemønstre som har vært endel av meg over mange, mange år kan ha bidratt til ubalanse i kroppen og at dette k a n ha hatt en finger med i spiller i forhold til at akkurat jeg fikk diagnosen. MERK: jeg snakker for meg selv. Jeg føler ikke at jeg med sikkerhet kan utelukke denne muligheten.

Tankearbeidet som jeg startet på for noe tid siden har jeg påtatt meg for evig og alltid, for det er noe som sier meg at hvis jeg ikke gjør det, så vil kroppen igjen «komme og ta meg». Da vil ubalansen jeg skaper i mitt sinn via mine tankemønstre vekke fibromonsteret til livet igjen. Da vil kroppen rope og gi meg smerter og alt jeg ikke vil ha. Jeg vil fortsette å leve så lenge jeg bare kan uten symptomer på fibromyalgi, slik jeg gjør i dag, og gjør mitt for å få til det. Tankearbeide er et stort bidrag tror jeg. (I tillegg handler det som tidligere nevnt om fysisk aktivitet, avstressende «medisin» via medisinsk yoga, hva jeg spiser og at jeg har orden på søvnen min).

Hvorfor skal det være negativt å tenke seg at man kan jobbe med tankemønstre og på den måten la dette bidra til at man opplever svarene fra kroppen på en annen måte?

Hva bidrar denne motstanden til? Ihvertfall ikke noe positivt for verken kropp, sinn eller sjel. Vel verd en refleksjon stadig vekk dette…..

Jeg er så heldig at jeg daglig får gleden av å ta i mot vakre sjeler på mitt kontor som kommer for hjelp til nettopp tankemønstre. 90% av disse lever med symptomer på sykdom. Jeg opplever at min erfaring om at det går an å gjøre noe med tankemønstrene og å få en «snillere» kropp å bo i, stemmer. Mine møter med klienter bekrefter dette og det gir meg en fantastisk stor dose motivasjon til å utføre mitt arbeid!

Mer om meg på: http://www.gaiabalanse.no

Varm hilsen fra ♥ Monica

Fibromyalgi? Nei….det har jeg ikke kjent noe til på lenge!

Stikkord

fibromyalgi, forståelse, sukker, tankemønstre, yoga

Hei til akkurat deg!

Det har surret på noe veldig i mitt hode siden jeg la ut følgende innlegg:

https://gaiabalanse.wordpress.com/2013/07/17/hvordan-jeg-kvittet-meg-med-fibromyalgi-monsteret/

Aller først må jeg få lov til å takke alle dere som har valgt å lese det! Det ble etterhvert veldig mange og det til stor glede! Jeg håper av hele mitt hjerte at du fant noe du kunne gjøre bruk av. Det at endel av dere valgte å dele innlegget gjør meg rørt. Tusen tusen takk. Skulle det være noen spørsmål som har dukket opp i ditt hode, så ikke nøl med å ta kontakt. Jeg er her. Kan jeg bidra med noe så gjøre jeg det med stor glede!

Det å leve med en kronisk diagnose er en utfordring for veldig mange. Min agenda er ikke å forsøke å pulverisere alvoret i det. Tro meg. Jeg VET at det er tungt. Min agenda er å formidle min erfaring, min historie, i håp om at det kan være til inspirasjon for andre. Jeg VET nemlig at i tillegg til at det er tungt, så er det også mulig å etablere en hverdag som er temmelig anderledes enn når fibromonsteret holder sitt grep og gjør livet alt annet enn fullt av livsglede og kvalitet! Been there. Done that.

Det var mange, lange og tunge dager i den tiden jeg kjempet min kamp mot monsteret. Først var jeg overgitt til det hele. Fibromyalgien ble meg. Jeg lot det skje. Tanker som; “ok. Så ble det sånn da. Ikke rart jeg ble syk med all den påkjenningen jeg har hatt i mitt liv. Det måtte jo bli sånn. Nå ligger jeg her. Jeg orker ingenting og det er jo ikke så rart for jeg HAR jo fibromyalgi jeg!”

Diagnosen ga meg en forståelse av hva som skjedde i kroppen min. Hvorfor jeg hadde det som jeg hadde det og den forståelsen brukte jeg for alt hva det var verd. Jeg er jo syk! Jeg orker ikke dette. Besøk? Nei takk. Da ligger jeg en uke etterpå. Treffe venninner? Jo kanskje… en halvtime. Mer klarer jeg ikke. I tillegg må jeg passe på at jeg ikke har noen flere avtaler de første dagene etterpå. Bake kake til foreldremøte til et av barna på skolen? Dessverre… det går ikke. Etterfulgt av en vanvittig dårlig samvittighet… osv osv. Jeg kan fortsette i det uendelige. Det skal jeg spare deg for. Jeg vet at du ser tegningen. Jeg har bare lyst til å tillegge at det å bli innkalt til møter på jobben – oppfølgingsmøter som jo står i avtaler – var temmelig krevende. Jeg brukte krefter jeg ikke hadde på å dusje meg. Kle meg. Troppe opp. Smilende. Møte kollegaer. Kjenne på savnet etter å være i jobb. Forklare hvordan jeg hadde det til mennesker som jeg, i mitt hode, var sikker på at var skeptiske til hva jeg hadde å fortelle for jeg så jo ikke syk ut. Ikke da de så meg ihvertfall….hvordan jeg så ut litt senere på dagen og de neste dagene, vel… det så ingen av dem. Hvordan jeg hadde det inni meg var aldri synlig utenpå. Hvordan det var å være meg, visste ingen. Selvfølgelig. Det kan man jo aldri forvente.

Hva de faktisk tenkte, vet jo ikke jeg og i dag velger jeg å ikke holde fast ved noen av de tankene jeg hadde den gangen, men at det er tungt alt dette? Ja.

Jeg lot fibromyalgien bli en del av meg. Så integrert ble den at jeg, kun 4 måneder etter at jeg fikk diagnosen, forsvarte monsteret med hele meg da jeg kom på rehabilitering ved Jeløy Kurbad. Der ble vi fortalt at det var mulig å kvitte seg med det. Jeg, sykepleieren Monica, sa med stø og hard stemme; “HVA??? Det er jo en kronisk diagnose!? Det er ingen steder i mine skolebøker det står at det går an å kvitte seg med en kronisk diagnose?!” Jeg var ikke snauere enn at jeg diskuterte dette villig med flere igjennom ukene jeg var der og jeg har i ettertid fått det tilbake av en vakker sjel som kom for å bli instruert i MediYoga når jeg hadde startet Gaia Balanse og som også var på rehabilitering samtidig med meg. “Husker du hva du sa, Monica?” Etterfulgt av et digert smil…

Ja.. jeg husker det og tenke seg til.. hvordan kunne jeg. Jeg, i dag, vet jo at det jeg sier og tenker forsterker! Hadde jeg holdt på den viten så hadde jeg sannsynligvis ikke startet på prosessen med å bli uten symptomer. Da hadde jeg hele tiden fortalt meg selv at det ville være nyttesløst…. Det hjelper ikke hva du enn gjør, Monica. Du HAR fibromyalgi og den ER kronisk! Du vet jo så godt hva kronisk betyr… for evig og alltid….

På et eller annet tidspunkt ble ikke dette min sannhet lenger. Jeg valgte å snu på tanken. Hva jeg faktisk gjorde, står i det andre innlegget.

I dag lever jeg altså uten symptomer på sykdom. Hva gjør jeg egentlig i dag? Trenger jeg fremdeles 14-16 timer? Spiser jeg fremdeles ikke sukker? Er søvnmønstert ok? Hva med tankemønstrene?

Jeg kommer til å skrive mer om dette senere, men la meg i dag gå fort igjennom.

Fysisk aktivitet. Nei. Jeg trener ikke 14-16 timer lenger. Sannheten er at jeg ikke trener annet enn Medisinsk Yoga. Derimot gjør jeg det HVER DAG. Ikke et helt program hver dag, men alltid noen øvelser og alltid den yogiske pusten. Hver dag. Noen minutter. Det er medisin.

Jeg har en stemme i meg som sier at jeg bør begynne å jogge/løpe igjen, men da spør jeg meg selv. Hva vil du egentlig? Hvorfor skal du det? Gir det deg det du trenger? Svaret jeg alltid får av meg selv er; den gode følelsen av å faktisk klare å løpe flere kilometer. Ok. Det er den gode følelsen av mestring jeg vil ha. Vel, den får jeg på annet vis! Den får jeg daglig igjennom jobben min blant annet! Da er det greit at jeg ikke lenger prioriterer å løpe i timesvis/uke da?! Jepp! Hurra!!!

Hvis svaret hadde vært at jeg må løpe for å holde stivhet og smerter unna, så hadde det vært en annen sak, men det må jeg ikke. Jeg har ingen stivhet og smerter. Det sørger min yogapraksis for.

Ok. Det er sunt å bevege seg og jeg savner å gå tur. Det har jeg tenkt å gjøre noe med og starter faktisk mandag. Jeg vil gi meg selv det å gå til Gaia`s lokaler noen ganger i uken. Det vil gjøre meg godt.

Sukker da? Ja. Jeg har det best når jeg spiser minimalt med sukker så der jobber jeg på. Ingen tvil. Det er medisin.

Søvn? Ja. Jeg sover som et barn. Det sørger yogaen for. Jeg er helt sikker. Yoga i tillegg til kontroll på tankene. Jeg har ro når jeg skal sove. Kroppen er avstresset og produserer det jeg trenger for å være restituert når jeg våkner. En gave. En stor gave når man vet hva det motsatte bidrar til.

Tankemønstrene? Jobber daglig med det. Som nevnt i det forrige innlegget så er det ikke slik at jeg ikke har negative og begrensende tanker. Så klart. Det har jeg. Det er en naturlig del av oss alle. Kritikeren bor i oss, men jeg tror altså ikke på de tankene før jeg velger at de er sanne. Dette jobber jeg med hele tiden og jeg har tillit til at jeg har det verktøyet som er nødvendig for å kunne håndtere.

Summen av alt dette er altså – Fibromyalgi? Nei…det har jeg ikke kjent noe til… på lenge!

Nok for i dag….. jeg ønsker deg som leser dette fantastiske sommerdager. Fyll på med alt som gjør deg godt! Vær din egen beste venn. Det fortjener du.

Mer om meg finnes på: http://www.gaiabalanse.no

Varm hilsen fra Monica

Hvordan jeg kvittet meg med fibromyalgi-monsteret

Stikkord

fibromyalgi, nlp, restituert, yoga

Akkurat nå er klokken snart halv tolv denne vakre sommerkvelden på Østlandet. Det er fremdeles 20 grader utenfor døren min og jeg har laget meg noen timer i utesengen min tidligere i kveld.

Den utesengen ble mitt tilholdssted stort sett hele sommeren 2010. Da snakker jeg om alle døgnets timer. Nesten. Jeg fikk en tanke den våren om at det måtte være deilig å kunne ligge ute når det gikk mot sommer istedenfor å befinne meg på soverommet igjennom de kommende ukene også. Siden februar hadde jeg vært å finne nettopp på soverommet. I min seng. Kroppen min virket ikke. Den ropte høyt. Nektet å la meg fungere. Jeg som hadde vært «høyt og lavt» i åresvis… etterhvert så jeg jo sammenhengen, men det er en annen historie.

Vel. Det ble uteseng og den bodde jeg i igjennom denne sommeren. Der var det godt å være. Kunne kjenne frisk luft i nesen og la tankene forsøke å gripe tak i det gode selvom kroppen tok fra meg nesten all energi.

Høsten 2010 endte et besøk hos en revmatolog med ordet FIBROMYALGI på min journal. Alle brikkene falt på plass. Jeg kunne krysse av – check – på alle symptomer som er listet opp som tilhørende dette monsteret og på et vis var det godt å få en større forståelse for hva som skjedde i kroppen min.

I dag lever jeg uten symtpomer på sykdommen. Veien var lang. Først når jeg begynte å tenke helhelig – både kropp, sinn og sjel, så fikk jeg respons fra kroppen. Fire områder grep jeg tak i:

• Fysisk aktivitet
• Kosthold
• Søvn
• Tankemønstre

Jeg ble svært så fysisk aktiv. Ble fortalt da jeg var på rehabilitering at fysisk aktivitet måtte på plass. Ok. Her skal ingenting gjøres halvveis og jeg var oppe i 14-16 timer variert trening/uke en lang stund. Når jeg trente hadde jeg ikke vondt en plass. Ingen smerter. Varm og god i kroppen og godt med O2 til alle kroppens celler. Hvordan jeg hadde det når jeg ikke var varm lenger, skal jeg ikke forsøke å beskrive. Det beste jeg da kunne gjøre var å brekke kroppen ut på ny løpetur.

Kombinert med trening, gjorde jeg strekking til nærmest full jobb. Jeg strakk kroppen i ulike posisjoner flere ganger om dagen. Som et ledd i dette oppdaget jeg YOGA – og halleluja!!! Medisin! Denne oppdagelsen førte meg senere til å bli instruktør i Medisinsk Yoga. Du snakker om medisin. Jeg er avhengig og den holder meg altså symptomfri! Dette i kombinasjon med litt til….

Så var det kostholdet da…. for meg er sukker gift. Juni 2011 kuttet jeg sukker helt og holdent. Jeg var streng. Tok vekk mest mulig av alt spiselig som omdannes til sukker i kroppen. Leste alt jeg kom over og gjorde også dette til et seriøst studium. Var igjennom 14 dager «avrusing» og vips! Hjelpes meg for et svar fra kroppen! Når jeg senere innimellom har syndet (holdt meg helt vekk i over 1 år), så har jeg måttet betale for det. I skrivende stund betaler jeg igjen, for jeg har nettopp kommet hjem fra en uke på Kreta og det var ikke lavkarbokost jeg inntok da. Etter den søte kløe kommer den sure svie…. Sånn er det.

Søvn er superviktig. Det ble ekstremt viktig for meg å få orden på søvnmønsteret. Jeg oppdaget at Yoga var til god hjelp. Jeg begynte å sove bedre når jeg praktiserte yoga. I tillegg gjorde jeg bruk av meditasjon. Aktivt. Fikk stressnivået ned i kroppen. Indre ro. Når den indre roen er på plass så tror ikke kroppen at det kommer en løve inn av soveromsdøren hvert øyeblikk… den setter altså ikke igang den fysiologiske reaksjoen som stress medfører og dermed er det også mulig å få sove. Som kjent er det ikke mulig å skaffe seg god søvn om man lever i en kropp som venter på løven! Da skal vi jo enten sloss eller løpe! RO er altså nøkkelordet. Dette kombinert med faste rutiner.

Uten god og tilstrekkelig søvn har ikke kroppen sjans til å bli restituert. Spenninger sitter i kroppen osv osv.

Til slutt stod altså tankemønstre på timeplanen. Her var det et stort lerret å bleke. Virkelig. Jeg løste dette ved å lære meg NLP. I dag lever jeg i det jeg kaller «en ikke problem verden». Det betyr ikke at jeg ikke har utfordringer og begrensende tanker lenger. Hemmeligheten er at jeg ikke tror på dem FØR jeg velger å tro på dem! Da velger jeg det fordi det er best for meg….. Det er heller sjelden at begrensende og negative tanker gjør meg godt, så jeg går en runde med meg selv og holder fokus på: Hva trenger Monica? Hva gjør Monica godt? Hva ønsker Monica? Når jeg besvarer disse spørsmålene og bruker svarene til å besvare de negative tankene – altså velge å ikke tro på de tankene som kommer – vel… hva tror dere skjer? 🙂

I dag lever jeg altså i en verden hvor jeg ikke har symptomer på sykdom. Jeg vet at det er mulig. Bevissthet. Fokus. Tankekraft og alt som bidrar til vekst og utvikling. Dette er medisinen. Alt dette har jeg tatt med meg inn i etableringen av Gaia Balanse.

Dette er et tema det helt sikkert kommer til å bli skrevet mer om her i bloggen… I mellomtiden kan du godt besøke http://www.gaiabalanse.no og lese litt mer av historien om du har lyst. Du er varmt velkommen!

Lag gyldne øyeblikk og still deg selv spørsmålet; hva om jeg valgte å være min egen beste venn? Hva ville jeg gi meg selv da? Hvordan ville jeg ha sørget for å ta vare på meg selv slik jeg velger å ta vare på andre?

Varm hilsen fra mitt hjerte – Monica

(Gaia Balanse har en side på Facebook også. Jeg har ikke mestret å finne ut av hvordan jeg linker til den her inne, men om du søker på Gaia Balanse så kommer nok siden opp. Jeg blir selvsagt jublende glad for hver nye liker! Velkommen er du!)

Har du drømmejobben?

Da jeg var liten jente hadde jeg mange ulike tanker om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Valgmulighetene var selvsagt uendelige for jeg kunne jo både løfte en elefant og sveve på en sky jeg! Ingenting skulle kunne være til hinder!

Jeg var innom de yrkesgrupper som antakelig veldig mange andre små jenter er; flyvertinne og frisør. I en periode så fremstod det som å sitte på kontor som selve drømmejobben! Tenk hvor viktig jeg skulle føle meg da! Eller å jobbe i luken på postkontoret! Jeg husker timesvis med kreativ lek som postfunksjonær!

Jeg lærte meg tidlig «touchmetoden» på skrivemaskin. Allerede som 7 åring kunne jeg klapre i vei på datidens maskiner for min pappa jobbet med å selge nettopp skrivemaskiner så tilgangen var lett tilgjengelig. Det til stor glede. Jeg skulle selvsagt jobbe med å skrive på maskin hele dagen! Det var jo supermoro!

Etterhvert, og det ganske tidlig, ble min rettferdighetssans virkelig utpreget. Jeg reagerte på alt som kunne ha en anelse av det jeg opplevde som urettferdig og var absolutt ikke redd for å være svært så tydelig i forhold til hva jeg mente var rett og galt fra ganske ung alder. En aldri så liten «nesevis og bedrevitende» frøken var jeg og veien til rektor var ikke lang allerede fra 8-9 års alder. Ikke fordi jeg ble sendt dit, men fordi jeg hadde viktige ærend! Noen måtte jo fortelle hva som foregikk! Det som foregikk var at frøken hadde «gullunge» i klassen og det skulle absolutt ikke bli tiet…. 😉

Jeg valgte markedsføringslinjen på videregående skole. Handel og kontor. Selvsagt. Skrivemaskinkunnskapene hang fremdeles i meg og jeg syntes markedsføring og bedriftsøkonomi var spennende. Igjennom videregående tok tankene andre veier. Jeg var blitt kjent med både rettslære og psykologi og kjente at dette ønsket jeg å vite mer om. Juridisk faktultet fikk min søknad etter endt videregående, men selv med gode resultater fikk jeg ikke opptak på 1. avdeling Jus som 18 åring. Det ble nest best – offentlig rett. Mitt år med lovpugging ble unnagjort og jeg visste at dette var ikke rett…. veien gikk videre… og min videre utdannelse kan leses om på hjemmesiden til Gaia Balanse. http://www.gaiabalanse.no

Vel. Sist høst ble jeg kjent med en vakker sjel. En klok dame. Utdannet lærer. På et tidspunkt fortalte hun en metafor for hvordan skolestystemet fungerer – sett fra hennes synspunkt. Dette gjorde inntrykk på meg. Gjenfortalt (beklager kjære du om du opplever at ikke alt er med), så handlet det følgende:

Til første skoledag i 1. trinn møter våre håpefulle. De er alle like ulike som de er mange. Alle skal de inn i de samme klasserommet. Få de samme bøkene. Den samme lærdommen skal formidles. En dag skal 6-7 åringene på tur i skogen og når de kommer dit gir læreren dem en utfordring: «Førstemann opp i treet!»

Opp der skal både musen, apekatten, løven, sneglen, en liten maur og en veldig søt liten kattepus som er livredd for å klatre i trær for den kommer ikke ned igjen…..

Hvem kommer først? Hva skjer med de som ikke kommer opp i det hele tatt?

Er det slik at vi muligens fødes med ulike spesielle evner? Noen er spesielt dyktige til å tegne. Andre til å regne. Noen viser tidlig tydelige talenter innenfor musikk og andre lærer seg å lese før noen av de andre barna i klassen…. Når vi begynner på skolen så havner barna inn under samme mal. Det samme skal læres. Etterhvert så skal det bedømmes.. Evnene til den enkelte kan kanskje noen ganger bare bli ivaretatt igjennom hobbyer. Knapt nok det. Det finnes ikke ressurser til alt i alle hjem.

Videre blir vi kanskje styrt av forvetninger til oss fra de som vil oss vel. «Du er jo så flink til å regne! Du må velge å gå den veien!», eller muligens er det kanskje også sånn at arbeidsmarkedet styrer i hvilken retning vi skal utdanne oss. Hvor jobbene finnes og ikke ut fra hva som passer oss. Når vet vi egentlig hva som passer for oss? Er det i den alderen systemet forventer at vi skal vite det?

Det finnes jo ganske mange som tidlig finner sin vei. Tenk om Beethoven ikke fikk mulighet til å holde på med musikk? Eller at alle de som har kjempet for å gå den veien som har vært riktig for dem ikke fikk gjort det?

Jeg «visste» i noen år at det var sykepleien som var riktig for meg. Jeg ventet og lengtet etter å begynne. Da tiden var inne, etter å ha blitt mamma til fem barn og ventet til de yngste var 3 år, så var den kommer. Jeg fulgte drømmen. Underveis i utdannelsen fikk jeg bekreftelse på at jeg hadde valgt rett. Jeg var på rett plass. Helt til kroppen sa stopp… Den historien finnes også hjemmesiden.

Men dog.

Hvis vi alle utdannet oss og fikk jobb som passet til våre evner. Ville det vært til god hjelp for å holde oss frisk? At det ville ha vært et viktig bidrag til den nødvendige balansen? Ville det ha bidratt til mer glede for den enkelte? Energi? Livsglede og livskvalitet? Forhindret ubalanse som fører til symptomer på sykdom?

Det er unektelig slik at jobben vår er en svært viktig og stor del av livet. En ting som også er sikkert er at om du kun har energi til å levere på jobb, og er en vaskeklut når du kommer hjem så er du i ubalanse. Da må du stoppe opp og gjøre vurderinger… kroppen vil før eller senere si ifra… Du må da fylle på den delen av vektskålen som heter; DEG SELV og det som gjør deg godt! Det som bidrar til å gi deg det du trenger! Hva trenger du?

Ta vare på deg selv! Du er den viktigste i ditt liv!

Drøm ditt liv – lev din drøm!

Varm hilsen fra ❤

Monica

 

 

 

Lag gyldne øyeblikk!

«Lag gyldne øyeblikk!»

Tre ord som jeg bevisst ofte bruker. Tre ord som betyr uendelig mye. Tre ord som rommer alt både jeg og du som leser dette trenger. Bevissthet omkring at vi, både du og jeg, har bevisste valg. Vi kan velge å fokusere på det som gjør oss godt. Vi kan velge å gripe tak i øyeblikkene. Vi kan velge å gjøre dem gode. Øyeblikkene er der for oss hele tiden og vi bestemmer selv hvor vi har fokuset.

Når du står i kø på Rema 1000 og er for sent ute for noe annet, kan du velge å la de tankene som stresser deg få tak i deg og skape en fysiologisk reaksjon i kroppen din som ikke gjør deg godt, eller du kan velge å bruke tiden til å kikke litt ekstra nøye på de vakre orkidèene som står ved kassen og beholde roen både i ditt sinn, i din kropp og i din sjel….

Når du venter på toget og får beskjed om at toget dessverre er 35 minutter forsinket og du da vet at du ikke rekker det møte du skulle ha vært på, så kan du velge å bli frustrert og irritert og la det bidra til stressreaksjon i kroppen din som garantert gir deg bidrag til ubalanse. Du kan også velge å lene deg tilbake mot stolryggen der du sitter og venter, lukke øynene og ta kontakt med pusten din og puste dypt og rolig før du bestemmer deg for hvordan du skal håndtere det hele i forhold til det møte du skulle ha vært på…. Pusten, roen og det å beholde balansen vil gi deg en god sjanse for å finne den beste løsningen fordi det bidrar til at du reagerer ut fra tankene og ikke ut fra følelsene. Når du sitter der med øynene igjen og er i kontakt med pusten så legg merke til hvordan det egentlig er å sitte der du sitter. At du hviler og at du er i balanse….

Forrige dagen fikk jeg en svært hyggelig sms fra en vakker sjel som jeg ikke har hatt kontakt med på noe tid. Jeg antar at livet har vært for hektisk for oss begge to, men hun skal vite at hun har vært i mine tanker fra tid til annen selvom det har vært stille. I den meldingen stod det:

«Nå sitter jeg og nyter totalt stillhet. Kjenner at pulsen synker og at livet er helt perfekt akkurat nå! Så kom jeg til å tenke på deg og «lage gyldne øyeblikk». Dette må være et sånt!»

Jeg kjente jeg ble glad helt inn til hjerterota! Tenk at min stadige gjentakelse omkring dette med at vi kan velge å gripe tak, velge å bevisst lage gyldne øyeblikk, gripe tak i det som blir oss gitt på vår vei, ta kontakt med kroppen og virkelig kjenne etter og lage nettopp gyldne øyeblikk bidrar til noe godt for enkeltmennesker! HURRA!!!

Jeg er overbevist om at denne bevisstgjøringen, tilstedeværelsen og viten om at vi hele tiden har valg og kan gripe tak er en god kilde til det som gjør oss godt! HURRA!!!

Bare ved å stanse opp og bare være så er du godt på vei!

Varm hilsen fra ❤                                                                                                        Monica

Du kan lese mer om meg og Gaia Balanse på http://www.gaiabalanse.no
Varm velkommen!

«Jeg ER det jeg er!»

«Jeg ER det jeg er»! «Jeg ER den jeg er!», og det jeg er og den jeg er ER er bra nok. Sånn er det!

Når tok du disse verdifulle erkjennelsene i dine tanker sist? At det du ER, er bra nok? At den du ER, er bra nok? Akkurat slik du er?

Jeg arbeider aktivt med disse verdifulle ordene i hvert eneste møte med vakre sjeler og forsøker også å være bevisst på at det gjelder ikke bare de som finner veien til Gaia Balanse. Det gjelder også meg selv.

Akkurat kommet hjem fra en deilig uke på vakre Kreta og full av nettopp denne viten. Jeg ER! Jeg ER det jeg er! Jeg velger å ta meg selv å alvor og la meg selv få den plassen som jeg fortjener kun i kraft av å være!

Mange gyldne øyeblikk ble laget i løpet av uken som gikk. Bevissthet omkring det å gripe tak. Bare være. Lukt, smak, følelser, tanker som fikk passere uten tolkning. Ørene som ble fylt av bølgesus og virkelig føle varmen fra solen. Stoppe opp og bare være!

Øyeblikk som fyltes av nettopp det å bare være….og viten om at jeg ER!

Jeg fylles med takknemlighet og glede. Takknemlighet for alt det vakre jeg får lov til å oppleve når jeg virkelig stopper opp og griper tak. Lever akkurat NÅ og ikke i fortid eller fremtid. Takknemlighet for at jeg kan velge å akseptere meg selv slik jeg er og faktisk gjøre ordene «jeg er bra nok akkurat som jeg er» til min sannhet. Glede over at jeg hele tiden har valg! Jeg ER!

ER du også?

Du er varmt velkommen til å lese mer om meg og Gaia Balanse på http://www.gaiabalanse.no

Lag din sommerdag vakker! Det fortjener du. Du ER jo! Lag gyldne øyeblikk

Varm hilsen fra ❤
Monica

Er DU viktig nok i DITT liv?

Jeg møter mange vakre sjeler når jeg tar i mot for coaching. Slik jeg ser det er hver og en unik og bærer med seg sin egen baggasje i form av historie, drømmer, håp, refleksjon og alt som ellers rommer i deres egen versjon av verden.

De finner veien til Gaia Balanse av ulike grunner og min agenda er alltid å stille nøytral, men ivaretakende og med uskrevne ark. Ta i mot og møte vedkommende akkurat der vedkommende er. I deres verden.

Underveis i den første samtalen blir det klart hva som er grunnen til at vedkommende har kommet og hva som er målet. Deretter kan veien frem mot mål stakes ut. Min funksjon kan sees på som en som hjelper til med å fjerne hindre mot mål og som legger verktøy i en stor verktøykasse. Ressursene som skal brukes, finnes alltid i den enkelte. Jeg har en genuin tro på at hver og en av oss har alle ressurser som skal til for endringer slik at stivalg som er gjort tidligere kan byttes ut med E6 og strak strekning mot nettopp det som er målet.

Slik jeg ser det har hver og en av oss muligheter til å skape oss det livet vi vil ha om vi bare har vilje til å velge vekk det som begrenser oss. Begrensninger vi har tatt på oss og som aldri kan bli annet enn nettopp noe som gir oss begrensninger. Dette enten det gjelder fysisk, psykisk eller følelsesmessig.

Spør deg selv; “ER jeg viktig nok i mitt liv?”

Hvis du setter deg først i ditt liv og gir deg selv det trenger i likhet med at du gir andre det de trenger, så er mye gjort. Da har du begynt på rett vei. Du kan hver dag, når som helst, stille deg selv spørsmålet; “Hva er det jeg trenger for å ha det bra? Er det noe jeg mangler for å kjenne på det som er viktig for meg?”, for deretter å ta ansvar for å gi deg selv det du har behov for.

Hvem skal ta ansvar for deg? Hva vil skje om du bevisst velger å ta det ansvaret selv? Gjøre det selv til den aller viktigste personen i ditt liv slik at du også kan være god for andre både nå og i fremtiden?

DU kan hele tiden bestemme deg for å gi deg selv det du trenger.

Om du spør; “hva trenger jeg for å ha det bra?” og svaret er f.eks “glede”, så blir neste spørsmål; hva kan du aktivt gjøre for å gi deg selv det som bidrar til glede? Hva gir deg glede? Hva er glede for deg?

Du ER den aller viktigste. For at du skal være god for de du er glad i, så må du ta ansvar for deg selv. Gi deg selv det du trenger. Fylle på og holde kontakt med deg der inne i deg.

Jeg liker så godt når det instruerers i sikkerhetsinstruks ombord på fly. Har du fått med deg hva som faktisk sies i forhold til bruk av oksygenmasker hvis behov? Hva om du tok med deg de kloke ordene “HUSK PÅ Å TA PÅ DEG DIN EGEN MASKE FØR DU HJELPER ANDRE” og overførte de til resten av ditt liv? Hva ville det gi deg?

Varm hilsen Monica

Du finner mer informasjon om meg og Gaia Balanse på: http://www.gaiabalanse.no

Navn(påkrevet)

E-mail(påkrevet)

Nettsted

Kommentar(påkrevet)

Send