Da jeg var liten jente hadde jeg mange ulike tanker om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Valgmulighetene var selvsagt uendelige for jeg kunne jo både løfte en elefant og sveve på en sky jeg! Ingenting skulle kunne være til hinder!
Jeg var innom de yrkesgrupper som antakelig veldig mange andre små jenter er; flyvertinne og frisør. I en periode så fremstod det som å sitte på kontor som selve drømmejobben! Tenk hvor viktig jeg skulle føle meg da! Eller å jobbe i luken på postkontoret! Jeg husker timesvis med kreativ lek som postfunksjonær!
Jeg lærte meg tidlig «touchmetoden» på skrivemaskin. Allerede som 7 åring kunne jeg klapre i vei på datidens maskiner for min pappa jobbet med å selge nettopp skrivemaskiner så tilgangen var lett tilgjengelig. Det til stor glede. Jeg skulle selvsagt jobbe med å skrive på maskin hele dagen! Det var jo supermoro!
Etterhvert, og det ganske tidlig, ble min rettferdighetssans virkelig utpreget. Jeg reagerte på alt som kunne ha en anelse av det jeg opplevde som urettferdig og var absolutt ikke redd for å være svært så tydelig i forhold til hva jeg mente var rett og galt fra ganske ung alder. En aldri så liten «nesevis og bedrevitende» frøken var jeg og veien til rektor var ikke lang allerede fra 8-9 års alder. Ikke fordi jeg ble sendt dit, men fordi jeg hadde viktige ærend! Noen måtte jo fortelle hva som foregikk! Det som foregikk var at frøken hadde «gullunge» i klassen og det skulle absolutt ikke bli tiet…. 😉
Jeg valgte markedsføringslinjen på videregående skole. Handel og kontor. Selvsagt. Skrivemaskinkunnskapene hang fremdeles i meg og jeg syntes markedsføring og bedriftsøkonomi var spennende. Igjennom videregående tok tankene andre veier. Jeg var blitt kjent med både rettslære og psykologi og kjente at dette ønsket jeg å vite mer om. Juridisk faktultet fikk min søknad etter endt videregående, men selv med gode resultater fikk jeg ikke opptak på 1. avdeling Jus som 18 åring. Det ble nest best – offentlig rett. Mitt år med lovpugging ble unnagjort og jeg visste at dette var ikke rett…. veien gikk videre… og min videre utdannelse kan leses om på hjemmesiden til Gaia Balanse. http://www.gaiabalanse.no
Vel. Sist høst ble jeg kjent med en vakker sjel. En klok dame. Utdannet lærer. På et tidspunkt fortalte hun en metafor for hvordan skolestystemet fungerer – sett fra hennes synspunkt. Dette gjorde inntrykk på meg. Gjenfortalt (beklager kjære du om du opplever at ikke alt er med), så handlet det følgende:
Til første skoledag i 1. trinn møter våre håpefulle. De er alle like ulike som de er mange. Alle skal de inn i de samme klasserommet. Få de samme bøkene. Den samme lærdommen skal formidles. En dag skal 6-7 åringene på tur i skogen og når de kommer dit gir læreren dem en utfordring: «Førstemann opp i treet!»
Opp der skal både musen, apekatten, løven, sneglen, en liten maur og en veldig søt liten kattepus som er livredd for å klatre i trær for den kommer ikke ned igjen…..
Hvem kommer først? Hva skjer med de som ikke kommer opp i det hele tatt?
Er det slik at vi muligens fødes med ulike spesielle evner? Noen er spesielt dyktige til å tegne. Andre til å regne. Noen viser tidlig tydelige talenter innenfor musikk og andre lærer seg å lese før noen av de andre barna i klassen…. Når vi begynner på skolen så havner barna inn under samme mal. Det samme skal læres. Etterhvert så skal det bedømmes.. Evnene til den enkelte kan kanskje noen ganger bare bli ivaretatt igjennom hobbyer. Knapt nok det. Det finnes ikke ressurser til alt i alle hjem.
Videre blir vi kanskje styrt av forvetninger til oss fra de som vil oss vel. «Du er jo så flink til å regne! Du må velge å gå den veien!», eller muligens er det kanskje også sånn at arbeidsmarkedet styrer i hvilken retning vi skal utdanne oss. Hvor jobbene finnes og ikke ut fra hva som passer oss. Når vet vi egentlig hva som passer for oss? Er det i den alderen systemet forventer at vi skal vite det?
Det finnes jo ganske mange som tidlig finner sin vei. Tenk om Beethoven ikke fikk mulighet til å holde på med musikk? Eller at alle de som har kjempet for å gå den veien som har vært riktig for dem ikke fikk gjort det?
Jeg «visste» i noen år at det var sykepleien som var riktig for meg. Jeg ventet og lengtet etter å begynne. Da tiden var inne, etter å ha blitt mamma til fem barn og ventet til de yngste var 3 år, så var den kommer. Jeg fulgte drømmen. Underveis i utdannelsen fikk jeg bekreftelse på at jeg hadde valgt rett. Jeg var på rett plass. Helt til kroppen sa stopp… Den historien finnes også hjemmesiden.
Men dog.
Hvis vi alle utdannet oss og fikk jobb som passet til våre evner. Ville det vært til god hjelp for å holde oss frisk? At det ville ha vært et viktig bidrag til den nødvendige balansen? Ville det ha bidratt til mer glede for den enkelte? Energi? Livsglede og livskvalitet? Forhindret ubalanse som fører til symptomer på sykdom?
Det er unektelig slik at jobben vår er en svært viktig og stor del av livet. En ting som også er sikkert er at om du kun har energi til å levere på jobb, og er en vaskeklut når du kommer hjem så er du i ubalanse. Da må du stoppe opp og gjøre vurderinger… kroppen vil før eller senere si ifra… Du må da fylle på den delen av vektskålen som heter; DEG SELV og det som gjør deg godt! Det som bidrar til å gi deg det du trenger! Hva trenger du?
Ta vare på deg selv! Du er den viktigste i ditt liv!
Drøm ditt liv – lev din drøm!
Varm hilsen fra ❤
Monica
Gaia Balanse 