Stikkord

, , , ,

Hei til akkurat deg!

Det har surret på noe veldig i mitt hode siden jeg la ut følgende innlegg:

https://gaiabalanse.wordpress.com/2013/07/17/hvordan-jeg-kvittet-meg-med-fibromyalgi-monsteret/

Aller først må jeg få lov til å takke alle dere som har valgt å lese det! Det ble etterhvert veldig mange og det til stor glede! Jeg håper av hele mitt hjerte at du fant noe du kunne gjøre bruk av. Det at endel av dere valgte å dele innlegget gjør meg rørt. Tusen tusen takk. Skulle det være noen spørsmål som har dukket opp i ditt hode, så ikke nøl med å ta kontakt. Jeg er her. Kan jeg bidra med noe så gjøre jeg det med stor glede!

Det å leve med en kronisk diagnose er en utfordring for veldig mange. Min agenda er ikke å forsøke å pulverisere alvoret i det. Tro meg. Jeg VET at det er tungt. Min agenda er å formidle min erfaring, min historie, i håp om at det kan være til inspirasjon for andre. Jeg VET nemlig at i tillegg til at det er tungt, så er det også mulig å etablere en hverdag som er temmelig anderledes enn når fibromonsteret holder sitt grep og gjør livet alt annet enn fullt av livsglede og kvalitet! Been there. Done that.

Det var mange, lange og tunge dager i den tiden jeg kjempet min kamp mot monsteret. Først var jeg overgitt til det hele. Fibromyalgien ble meg. Jeg lot det skje. Tanker som; “ok. Så ble det sånn da. Ikke rart jeg ble syk med all den påkjenningen jeg har hatt i mitt liv. Det måtte jo bli sånn. Nå ligger jeg her. Jeg orker ingenting og det er jo ikke så rart for jeg HAR jo fibromyalgi jeg!”

Diagnosen ga meg en forståelse av hva som skjedde i kroppen min. Hvorfor jeg hadde det som jeg hadde det og den forståelsen brukte jeg for alt hva det var verd. Jeg er jo syk! Jeg orker ikke dette. Besøk? Nei takk. Da ligger jeg en uke etterpå. Treffe venninner? Jo kanskje… en halvtime. Mer klarer jeg ikke. I tillegg må jeg passe på at jeg ikke har noen flere avtaler de første dagene etterpå. Bake kake til foreldremøte til et av barna på skolen? Dessverre… det går ikke. Etterfulgt av en vanvittig dårlig samvittighet… osv osv. Jeg kan fortsette i det uendelige. Det skal jeg spare deg for. Jeg vet at du ser tegningen. Jeg har bare lyst til å tillegge at det å bli innkalt til møter på jobben – oppfølgingsmøter som jo står i avtaler – var temmelig krevende. Jeg brukte krefter jeg ikke hadde på å dusje meg. Kle meg. Troppe opp. Smilende. Møte kollegaer. Kjenne på savnet etter å være i jobb. Forklare hvordan jeg hadde det til mennesker som jeg, i mitt hode, var sikker på at var skeptiske til hva jeg hadde å fortelle for jeg så jo ikke syk ut. Ikke da de så meg ihvertfall….hvordan jeg så ut litt senere på dagen og de neste dagene, vel… det så ingen av dem. Hvordan jeg hadde det inni meg var aldri synlig utenpå. Hvordan det var å være meg, visste ingen. Selvfølgelig. Det kan man jo aldri forvente.

Hva de faktisk tenkte, vet jo ikke jeg og i dag velger jeg å ikke holde fast ved noen av de tankene jeg hadde den gangen, men at det er tungt alt dette? Ja.

Jeg lot fibromyalgien bli en del av meg. Så integrert ble den at jeg, kun 4 måneder etter at jeg fikk diagnosen, forsvarte monsteret med hele meg da jeg kom på rehabilitering ved Jeløy Kurbad. Der ble vi fortalt at det var mulig å kvitte seg med det. Jeg, sykepleieren Monica, sa med stø og hard stemme; “HVA??? Det er jo en kronisk diagnose!? Det er ingen steder i mine skolebøker det står at det går an å kvitte seg med en kronisk diagnose?!” Jeg var ikke snauere enn at jeg diskuterte dette villig med flere igjennom ukene jeg var der og jeg har i ettertid fått det tilbake av en vakker sjel som kom for å bli instruert i MediYoga når jeg hadde startet Gaia Balanse og som også var på rehabilitering samtidig med meg. “Husker du hva du sa, Monica?” Etterfulgt av et digert smil… :D

Ja.. jeg husker det og tenke seg til.. hvordan kunne jeg. Jeg, i dag, vet jo at det jeg sier og tenker forsterker! Hadde jeg holdt på den viten så hadde jeg sannsynligvis ikke startet på prosessen med å bli uten symptomer. Da hadde jeg hele tiden fortalt meg selv at det ville være nyttesløst…. Det hjelper ikke hva du enn gjør, Monica. Du HAR fibromyalgi og den ER kronisk! Du vet jo så godt hva kronisk betyr… for evig og alltid….

På et eller annet tidspunkt ble ikke dette min sannhet lenger. Jeg valgte å snu på tanken. Hva jeg faktisk gjorde, står i det andre innlegget.

I dag lever jeg altså uten symptomer på sykdom. Hva gjør jeg egentlig i dag? Trenger jeg fremdeles 14-16 timer? Spiser jeg fremdeles ikke sukker? Er søvnmønstert ok? Hva med tankemønstrene?

Jeg kommer til å skrive mer om dette senere, men la meg i dag gå fort igjennom.

Fysisk aktivitet. Nei. Jeg trener ikke 14-16 timer lenger. Sannheten er at jeg ikke trener annet enn Medisinsk Yoga. Derimot gjør jeg det HVER DAG. Ikke et helt program hver dag, men alltid noen øvelser og alltid den yogiske pusten. Hver dag. Noen minutter. Det er medisin.

Jeg har en stemme i meg som sier at jeg bør begynne å jogge/løpe igjen, men da spør jeg meg selv. Hva vil du egentlig? Hvorfor skal du det? Gir det deg det du trenger? Svaret jeg alltid får av meg selv er; den gode følelsen av å faktisk klare å løpe flere kilometer. Ok. Det er den gode følelsen av mestring jeg vil ha. Vel, den får jeg på annet vis! Den får jeg daglig igjennom jobben min blant annet! Da er det greit at jeg ikke lenger prioriterer å løpe i timesvis/uke da?! Jepp! :D Hurra!!!

Hvis svaret hadde vært at jeg må løpe for å holde stivhet og smerter unna, så hadde det vært en annen sak, men det må jeg ikke. Jeg har ingen stivhet og smerter. Det sørger min yogapraksis for.

Ok. Det er sunt å bevege seg og jeg savner å gå tur. Det har jeg tenkt å gjøre noe med og starter faktisk mandag. Jeg vil gi meg selv det å gå til Gaia`s lokaler noen ganger i uken. Det vil gjøre meg godt.

Sukker da? Ja. Jeg har det best når jeg spiser minimalt med sukker så der jobber jeg på. Ingen tvil. Det er medisin.

Søvn? Ja. Jeg sover som et barn. Det sørger yogaen for. Jeg er helt sikker. Yoga i tillegg til kontroll på tankene. Jeg har ro når jeg skal sove. Kroppen er avstresset og produserer det jeg trenger for å være restituert når jeg våkner. En gave. En stor gave når man vet hva det motsatte bidrar til.

Tankemønstrene? Jobber daglig med det. Som nevnt i det forrige innlegget så er det ikke slik at jeg ikke har negative og begrensende tanker. Så klart. Det har jeg. Det er en naturlig del av oss alle. Kritikeren bor i oss, men jeg tror altså ikke på de tankene før jeg velger at de er sanne. Dette jobber jeg med hele tiden og jeg har tillit til at jeg har det verktøyet som er nødvendig for å kunne håndtere.

Summen av alt dette er altså – Fibromyalgi? Nei…det har jeg ikke kjent noe til… på lenge!

Nok for i dag….. jeg ønsker deg som leser dette fantastiske sommerdager. Fyll på med alt som gjør deg godt! Vær din egen beste venn. Det fortjener du.

Mer om meg finnes på: http://www.gaiabalanse.no

Varm hilsen fra Monica

66734_3842951447052_1918658791_n