Stikkord

, , , , ,

Kjære du!

Del 1 inneholder mye, men jeg ser at jeg ikke fikk min prestasjonsprinsesse godt avdekket via det jeg skrev. Jeg tror derfor at det er greit at noe mer av innholdet deles. Det gir en større forståelse. Som en av de vakre sjelene som har funnet veien til Gaia Balanse sa det: «Jeg tror på åpenhet!» Det gjør jeg også. Jeg tillater meg å tro at at ved å dele så bidrar det til noe som andre kan gjøre bruk av. Kanskje du?

Her er del 1. Sikkert greit å ha les den før det som kommer videre i dette innlegget.

https://gaiabalanse.wordpress.com/2013/07/28/hvorfor-fikk-jeg-fibromyalgi/

Da jeg var 9 år flyttet pappa fra mamma, mine to søstre og meg.

Jeg kan ikke huske hva som ble meg fortalt i forhold til dette, men jeg husker et stort savn. Jeg var jo en «pappajente». Han ga meg antakelig noe respons som jeg hadde behov for i tillegg til å være kilde til trygghet for meg.

Vi bodde i 10. et. i en høyblokk og hver kveld stod jeg og kikket ut av stuevinduet for å se nedover veien etter pappa. Han kjørte en stor, fin amerikansk bil så det var lett å se at det var pappa som kom. Ingen andre i gaten hadde en slik bil.

Plutselig kom ikke pappa hjem. Jeg husker at jeg fremdeles ville stå å se etter han og at mamma ba meg om å legge meg, men jeg nektet. Jeg stod langt utover kvelden og sikkert halve natten og lengtet. Jeg kan også huske noen tårer i den sammenheng.

I dag ser jeg jo hva dette kan ha gjort med meg.

Når pappa flytte ble det roligere i leiligheten i forhold til fester og det som fulgte med. Mamma forsøkte så godt hun kunne å holde hjulene i gang og heldigvis har jeg hatt verdens beste farmor som nok på mange måter var selve limet i en periode.

Farmor…. en av de mest fantastiske menneskene som har besøkt denne jorden. Hun er med meg den dag i dag selvom hun døde for noen år siden.

Pappa døde altså i en bilulykke da jeg var 11 år. Tragiske omstendigheter som også fikk omtale i landets aviser. Rettsak og mye greier. Jeg kan ikke huske at jeg ble snakket med om dette, men at små gryter har STORE ører? Javisst.

Jeg ble stadig sterkere. «Monica klarer seg selv hun.», ble det sagt. Tilsynelatende. Prestasjonsprinsessen fikk utfolde seg og virkelig blomstre. Staheten og alt annet jeg også har i meg kom i tillegg til god nytte.

Jeg strevde hardt på mange plan. Stadig sterkere. Tilsynelatende. Usikker på innsiden. Ikke spesielt usikker på utsiden.

Jeg begynte å jobbe da jeg var 13 år. Pliktoppfyllende og flittig. Min første jobb var som ryddepike i en frisørsalong. Jeg håndterte lang reisevei med både t-bane og buss og var «flink pike».

Nakken, skuldrene og ryggen min hadde allerede begynt å si ifra, men selvom disse delene av kroppen min neppe hadde godt av arbeidsstillingene jeg hadde i den jobben, så stod jeg på. Selvsagt.

Jeg kommer aldri til å glemme da jeg fikk min første lønn. 432 kr/md! Fantastisk!!!

Etterhvert gikk veien til butikkjobb. Som 15 åring begynte jeg å jobbe i en skobutikk. Hver torsdag etter skolen og hver lørdag. Stor glede. Jeg jobbet også i alle skoleferier. Da videregående skole var slutt, begynte jeg å studere forberedende på Universitetet og jobbet full tid ved siden av i skobutikken den høsten.

Videre studier fulgte. Også da ved siden av full jobb.

Mamma gjorde så godt hun kunne i alle år. Jeg har i dag lært meg at jeg ikke kan kreve mer av andre enn de har ressurser til. Den tanken har fått meg til å håndtere, nå i ettertid, endel vanskeligheter soom var opp igjennom. Ingen kan kreve mer av meg enn jeg kan levere i kraft av å være den jeg er, og jeg kan ikke kreve mer av andre. Når jeg velger den tanken, blir veldig mye lettere.

Ettersom mine egne barn vokste opp, så har jeg selvsagt lært mye om mammarollen. Det hadde vært enkelere om barna kom utlevert med en «instruksjonsbok», men helt slik er det jo ikke. Ting blir ikke alltid slik man skulle ønske og drømmer om. Uforutsette hendelser inntreffer og skal håndteres. Av hele mitt hjerte ønsket jeg at mine barn skulle vokse opp i et trygt og stabilt hjem. Jeg tror jeg har klart det selvom de dessverre opplevde at deres pappa og jeg gikk fra hverandre.

Bruddet var tøft.

En kamp for å finne løsninger og «holde hode over vannet», men den vant jeg. Jeg velger å se det sånn. To år i fullstendig uvisse og knapt noen visste bortsett fra noen vakre mennesker som bor i nabohuset og noen nære venner. Ingen kunne se det på meg. Prestasjonsprinsessen glimret til. Selvsagt. At jeg gråt meg i søvn, visste ingen. At jeg både var redd og ensom, visste heller ingen. Jeg har aldri latt det fått lov til å synes. Heldigvis hadde jeg ballast fra tidligere. Jeg takket faktisk for det. Jeg kom meg i det målet jeg måtte komme.

Prestasjonsprinsessen jobbet på.

Det jeg ikke gjorde var å ta vare på meg selv i det hele. Det hadde ikke fokus. Det ble stor grad av ubalanse i kropen. Større enn noen gang. Jeg stod på hode med jobb og studier og fullt ansvar for fem barn. Det gikk ikke i lengden. Jeg fylte jo ikke på med det nødvendige. Jeg lot tapping skje. Kontinuerlig uten å sørge for å tette de store hullene i energitønnen min.

Jeg så ikke veggen før det smalt og når det smalt, så tok det langt tid før jeg så sammenhengen og forstod.

Den fine doktormannen «min» sa en dag. «Nå er det nok, Monica. Du har et forhøyet blodtrykk og du forteller om smerter i brystet. Nå er det på tide å sette på bremsen.»

Han sykmeldte meg fra jobb så jeg kunne konsentrere meg om studier. Jeg kom meg igjennom. Selvsagt med svært gode resultater…. prinsessen var jo på plass. Hun var ikke sykmeldt.

Som nyutdannet sykepleier gikk jeg inn i en full, fast stilling på en sykehjemsavdeling som også hadde senger for palliative pasienter. Det var denne gruppen jeg ønsket aller mest å jobbe med. Stor glede. I tillegg jobbet jeg ekstra på sykehuset. Kreftavdelingen.

Jeg skal ikke forteller så mye fra dette akkurat nå. Det kommer jeg tilbake til, men at min kropp var utsatt for stress 24 t/døgn? Ja. Uten tvil.

Så kom den vinterdagen i 2010.. og delere av den historien har du allerede lest.

Prestasjonsprinsessen har helt klart hatt en viktig rolle for meg. Hun hjalp meg til å bli den jeg er i dag, at jeg har tatt de valg jeg har tatt og at jeg stod på både med jobb og skole fordi det var viktig for meg. Etterhvert skapte hennes påvirkning på min kropp for mye stress. Kontinuerlig. Det bidrar ikke til noe som er bra. I dag er jeg bevisst på dette og kan håndtere. Jeg har tatt til meg de nødvendige verktøy og bruker dem.

I dag har prinsessen fått fri på ubestemt tid. Les; alltid. Hun er ikke lenger endel av meg. Når hun titter innom, i tanken, så viser jeg henne vennlig bort med fokus på – hva gjør meg godt? Hvor skal mitt fokus ligge? Hva kan jeg konkret gjøre for å holde fast ved det jeg ønsker, det som gjør meg godt? Når svarene på disse spørsmålene er gitt, så tar hun seg fri igjen. Hun får ikke feste i meg lenger og det gir meg mye mindre stress i kroppen.

Slik jeg ser det så er dette et svært viktig bidrag til at jeg i dag lever uten symptomer på sykdom.

Når jeg kjenner at nakken kommer og snakker til meg, at søvnen blir tullete og at energien ikke helt strekker til, så stopper jeg opp. Spør meg selv; «Hva er det som skjer nå?» Jeg stiller spørsmål helt til jeg finner svarene. De kommer. Fra meg. Det handler alltid om inntak av for mye sukker, det at jeg har hoppet over min yoga eller at jeg har latt tankene få ta litt innersvingen på meg. Les, LATT dem få gjøre det…. For meg handler det om det. Ubevissthet. Bevissthet må til.

Tusen takk til alle dere som jeg har møtt på min vei opp igjennom livet og takk til alle situasjoner jeg har erfart. Alt har bidratt til læring. Alt har bidratt til at jeg i dag er den jeg er. At jeg har det jeg har. At jeg er den jeg er, og det jeg er. Jeg er bra nok. Sånn er det!

Denne tanken skaper ingen prestasjonsprinsesse og dermed ikke et bidrag til en fysiologiske stressreaksjonen som absolutt ikke gjør meg godt.

Når jeg takker for erfaringene, så er det av hele mitt hjerte. Jeg ER takknemlig. Takknemligheten åpner for alt det jeg vil ha i mitt liv. Derfor velger jeg det og gjør det til min sannhet. Med takknemligheten på plass, så er min historie en gave. Gaven er stor. Jeg ER takknemlig og jeg ønsker å bruke all min lærdom til å hjelpe andre.

Jeg bærer min gave med letthet og glede.

Med hilsen fra ♥ Monica

Mer om meg og Gaia Balanse finner du her:

http://www.gaiabalanse.no

https://www.facebook.com/#!/pages/Gaia-Balanse-as/436721119722976?fref=ts

takk