Stikkord
Kjære deg!
Ved flere anledninger den siste tiden har jeg fått glede av å formidle en erfaring jeg gjorde meg i et møte på det lokale NAV-kontoret.
Jeg hadde vært utenfor arbeidslivet i ca 2 år. Det siste av disse på AAP. Det er jo sånn reglene er. Jeg strevde hardt med trening og kost, men hadde enda ikke funnet det mentale verktøyet på dette tidspunktet.
Jeg hadde blitt kjent med yoga og faktisk også klart, i min ubetenksomhet og iver, å melde meg på instruktørutdannelsen i medisinsk yoga. Det uten «godkjennelse » fra NAV. Mine tanker gikk ikke så langt engang. Jeg sloss jo bare for å finne veien ut av elendigheten jeg opplevde at jeg hadde i det å være syk og ha ønske om å komme meg tilbake til jobb. Det kom en tanke min vei som sa; Monica. Du må faktisk snakke med NAV om dette….. Tanken førte til handling. Jeg ba om et møte. Fikk da beskjed om at jeg hadde fått en ny saksbehandler. Ok. Ikke noe problem for meg. Jeg hadde kun vært på et møte tidligere og «værre» enn det kunne det umulig bli… Den historien kommer nok senere, men i dag fokuserer jeg på det positive! 🙂
Jeg møtte opp og ble tatt i mot av en høflig og imøtekommende mann. Han virket genuint interessert i å høre hva jeg hadde å si og jeg la ut i det vide og brede om alt jeg hadde på agendaen, hvordan mine dager var og at jeg nektet å slippe håpet om at jeg skulle tilbake til jobben min som sykepleier. Han nikket, lyttet og stilte noen spørsmål når det passet seg sånn. Det var en god samtale innledningsvis, og den skulle faktisk bli bedre.
Denne fine NAV-mannen er en av grunnene til at jeg faktisk har etablert Gaia Balanse. Han vil ikke ta i mot denne æren, men det er sant. Grunnen til dette er at han i denne samtalen fikk meg til å se, uten å si det selv, at kroppen min ikke ville tilbake til den jobben. At så lenge jeg holdt i tanken om at jeg skulle nettopp det, så ville kroppen min protestere. Når jeg etter samtalen med han begynte å slippe taket og smake på den muligheten, så svart kroppen. Raskt. Når jeg så at jeg måtte kaste loss og hive meg ut på dypt farvann, så jublet kroppen.
Nå skal du få ta del i den delen av medisinen. Du skal her få vite hvor sterkt følgende bilder ble for meg. Hvordan tankene påvirker følelsen. Hvordan kroppen responderer og forsøker å kommunisere. Les her:
«Se for deg at du går inn på jobben, Monica. Du går inn i garderoben og skifter til det hvite arbeidstøyet ditt. Du går ut av garderoben og inn i trappegangen. Du begynner å gå i trappen opp til 4. avdeling. Du passerer døren til 2. avdeling. Videre passerer du døren til 3. avdeling og nå står du utenfor 4. avdeling. Hvordan har du det?»
Svaret var (og fremdeles er – når jeg går inn i dette og bare ved å skrive her); Jeg får ikke puste. Det knyter seg i brystet mitt og det strammer seg i nakken og skuldrene mine.
«Ok. Du skal inn av den døren. Du har sagt at du ønsker deg tilbake til jobb og nå er du kommet tilbake. Gå inn og gå bortover til vaktrommet. Hvordan har du det nå?» Jeg ble veldig dårlig. Bena nektet å flytte på seg (fremdeles billedlig og forestillende). Jeg ble kvalm. Mistet pusten. Det ble umulig.
«Du går inn på vaktrommet. Hvordan har du det?»
Trenger jeg å fortelle mer?
DA forstod jeg. Kroppen min ville ikke tilbake. Jeg måtte se å innse dette og godta det. Når jeg begynte på den mentale jobben for å slippe taket, så ble min kropp trygg og responderte raskt med å friskne til. Dette er stor del av det hele og alt takket være en flott NAV-mann som ikke vil ha noe av æren for at jeg i dag fungerer som om jeg ikke har diagnosen fibromyalgi og har etablert Gaia Balanse til stor glede for mange.
Den mentale biten er en stor del av det hele. Jeg håper at det du nå har lest gir deg noen tanker. Del dem gjerne med meg!
Varm og glad hilsen til deg fra Monica
https://www.facebook.com/#!/pages/Gaia-Balanse-as/436721119722976?fref=ts
Gaia Balanse 