Kjære deg….alle og enhver…alle i sær….deg.

I dag feirer vi farsdag. Gratulerer så mye til alle dere pappaer der ute. Ansvaret deres er stort og dere fortjener å ha en slik dag hvor gratulasjoner og gode ord knyttet til gode handlinger får lov til å ha fokus. Det gjør godt for alle pappaer og det gjør godt for alle som er så heldig å ha sine pappaer.

Jeg har også en pappa, men han lever ikke her i vår verden. 4. september 1982 reiste han 36 år gammel fra vår dimensjon til en annen. Brått og brutalt. Trafikkulykke. Avisoppslag og bilder. Det farer revy i mitt hode akkurat nå. Bilen var et vrak og rettsak fulgte. Min pappa var passasjer akkurat denne gangen, noe han han antakelig sjelden var.

Selv var jeg 11 år da det skjedde. De fineste minnene jeg har fra barndomsårene er knyttet til pappa. Dette på tross av at i det hjemmet jeg vokste opp i var preget av alkohol og fokus på «moro» og ikke så mye på verken meg eller mine to søstre.

Det bilde som alltid kommer i min bevissthet er at pappa lå på sofaen og hvilte. På siden med bena i bøy og hvor jeg så ofte jeg fikk sjansen krøp opp bak bena hans og ble sittende der. Trygg. Det representerte trygghet for meg midt i alt som ikke var fullt så trygt.

Vel. Pappa reiste. Et kort, tøft liv, fikk han. Han var en vakker ung mann som etterhvert ble preget av det livet han valgte ga han. Uansett var han min pappa. Han er min pappa fremdeles og jeg har en slags kontakt med han fra tid til annen.

Da jeg opplevde å reise på snarvisitt til en annen dimensjon enn den vi lever i, via nær døden opplevelse, så var det pappa som «møtte meg». Han stod der og ventet på meg… han møtte meg i sine brune smalstripete kordfløyelsbukser, velstelt og flott. Hans smilte til meg og hold armene og hendene åpent ut mot meg.

Jeg kom aldri frem….ikke den gangen. Jeg vet at når dagen kommer neste gang og det da er endelig, så vil jeg treffe han igjen. Sånn er det. Jeg vet.

For noen år siden når jeg lot meditasjon bli en del av min hverdag opplevde jeg noe som jeg for alltid tar med meg videre. Jeg hadde blitt fortalt at jeg skulle spørre pappa i meditasjon om han kunne «vise» seg for meg om han virkelig var til stede rundt meg. Dette ble sagt som en kommentar til at jeg hadde nevnt for en bekjent at jeg opplevde at pappa ofte var nettopp rundt meg. Jeg husker jeg sovnet under meditasjonen og da jeg våknet var min samboer kommet hjem fra jobb. Han var igang med å lage middag på kjøkkenet.

Jeg stod opp og gikk ut til han og vi småpratet litt. Jeg så at han hadde satt på stekeovenen (plassert i et skap stående bak han som da rørte i grytene) på 200 grader. Da vi stod der og pratet så ble mitt blikk festet på stekeovnen og jeg kunne se at gradene skrudde seg opp til 250 grader.

Jeg spurte min samboer; «Hva har du satt ovnen på?». Han svarte selvsagt 200 grader. Jeg ba han snu seg… og først trodde han at han hadde gjort feil. Skrudde ned temperaturen og fortsette med gryterøring. Igjen skjedde det. Opp til 250 grader. Da jeg igjen spurte samboer ble han helt satt ut. Ikke så rart.

Jeg visste det var pappa… min egen englepappa som viste seg….. ga meg trygghet for at han er med meg.

Det har aldri skjedd igjen. Verken før eller siden og jeg har aldri spurt om tegn igjen. Jeg har ikke behov for det. ❤

Kjære pappa. Du er i mitt liv fremdeles. Du har alltid vært det og jeg har kjent din støtte opp igjennom årene. Jeg vet at du er stolt av meg. Jeg vet også at du gjorde så godt du kunne den gangen du var her hos oss. At det var mange grunner til at ting ble som de ble. Jeg har tilgitt og akseptert for lenge siden. Det hele har gitt meg mye i ryggsekken som jeg i dag takker for. I dag vet jeg at det er kun det gode som har plass. Det er slik jeg velger det.

Du er min pappa. Takk. I dag går det ekstra mange tanker din vei. En dag sees vi igjen og da er alt bra.

Jeg gråter nå…men ikke alle tårer er vonde. Tusen takk.

Takknemlig hilsen Monica

http://www.gaiabalanse.no

https://www.facebook.com/pages/Gaia-Balanse-as/436721119722976

9158_10151607710217511_860940886_n