Stikkord

, , , , , , ,

Gratulerer så mye med morsdagen!

Jeg håper du både har fått og gitt deg selv litt ekstra oppmerksomhet i dag. Du fortjener det! Både det ene og det andre og ihvertfall det siste.

I min jobb er jeg så heldig å få møte mange mødre. I tillegg har jeg venninner som er mødre, jeg har selv en mor og jeg er mor for 5 barn. Morsrollen tror jeg at jeg kjenner ganske godt etterhvert.

Morsrollen kommer i uendelige utgaver, den er fleksibel og foranderlig. Fra mild som en vakker vårdag til sorgtung som det sorteste mørke. Fra bekymring til å gripe tak i optimisme og håp. Fra glede til tung samvittighet. Fra store krav om å kunne fylle altfor store sko til å lukke øynene og håpe det beste. Det som dog består selv med øynene igjen er kjærligheten. Den uforbeholdne. Den som alltid ivaretar håpet. Kjærligheten. Uansett.

Den viktigste oppgaven i livet – for de fleste.

Mine tanker i kveld kretser rundt nødvendigheten av å ta vare på seg selv for å kunne være den aller beste mamma man ønsker å være. Det å erfare at man ikke evner å være nettopp den beste er kun det motsatte av glede og energigivende….

Jeg ønsker å rette fokuset mot at den aller viktigste oppgaven må være å ta vare på seg selv, være den beste vennen til seg selv, for å kunne være den beste for andre – også sine egne barn.

I en periode av mitt liv kan livet, slik det var, best beskrives på denne måten:

Se for deg en karusell. Karusellen går rundt og rundt i full fart. Det er en slik barnekarusell som har ulike dyr til å sitte på og bøyler å holde seg fast med små barnehender i. Se for deg barna som sitter på hver sitt dyr. Det er fem dyr og fem barn. Det er festet en ekstra bøyle på karusellen og i den henger det en mamma. Hun henger der etter begge hendene etter beste evne og karusellen går så fort rundt at kroppen hennes står rett ut i luften. Hun holder og holder. Om hun slipper aner hun ikke hva som skjer, så hun tør ikke. Hun holder for livet og har ikke på noe tidspunkt kontakt med bakken. Kan ikke slippe. Kan ikke stanse farten. Kan ikke rope stopp. For å klare å holde, kjente hun ikke etter hvor uendelig strevsomt det var. Farten måtte bare holdes oppe, for hva om hvis ikke?

Denne mammaen var meg.

Mon tro hvordan det føles å stå på bena, kjenne bakken og la kroppen få ro? Mon tro hvordan det ville føles å kunne stå på bakken og kjenne trygghet? Vite at alt skal bli bra og at det er helt greit å ikke prestere hele tiden? Hvordan ville det være om alt som burde, skulle og måtte gjøres hele tiden bare kan få vente og at tiden kan brukes til å bare være? Skape ro, glede og balanse? Hvordan vil det være å øve seg på å slippe tak i prestasjonsprinsessen og tro på egne evner og ressurser? Hvordan vil det være å akseptere og holde fokus på det som gjør godt og ikke det som skaper dårlig samvittighet, uro og vanskelige tanker for fremtiden? Hvordan vil det være å mestre å snu tankene når mamma er verdens dummeste og våge å stole på seg selv og egne vurderinger?

Mon tro hvordan det egentlig kjennes å gre et langt, vakkert og glansfullt hår? Altså hvordan det virkelig kjennes ut? Ta seg tid til å kjenne, lukte og føle istedenfor å gre om kapp med klokken?

Hva vil det å ta seg tid til å tenne lys, puste godt tre ganger før måltider og holde fokus på det som virkelig betyr noe i øyeblikkene?

Hva må til?

Egenomsorg. Tilstedeværelse. Ta på seg sin egen O2 maske før man hjelper andre. Selv før man hjelper sine barn. Det er selvsagt ikke tull det vi blir fortalt når vi flyr…. Dette gjelder hele livet! Også utenfor flyet!

I dag henger jeg ikke i en karusell lenger. Den bråstoppet da jeg landet i sengen og ble der i lang tid. Den kvittet jeg meg med for godt da jeg forstod at jeg måtte gjøre store endringer for å kunne leve best mulig med den diagnosen jeg etterhvert fikk. Fibromyalgi.

I dag tar jeg kontakt med meg selv hver eneste dag og spør; «Monica, hvordan har du det? Hva trenger DU for å ha det bra? Hva kan jeg ta ansvar for som vil bidra til at du har det bra?»

For akkurat som jeg ønsker å være god for andre, selvsagt også for barna mine, så må jeg ta vare på meg selv for å kunne være god for dem.

Det starter der. Karusellen er stanset. Den starter ALDRI igjen. Jeg ble syk av det.

Ta var på deg selv! Du er så uendelig verdifull!

Varm hilsenMonica

http://www.gaiabalanse.no

https://www.facebook.com/pages/Gaia-Balanse-as/436721119722976

morsdag12