Stikkord
balanse, bevisstgjøring, bevissthet, selvfølelse, selvutvikling, stress, stressmestring, sykdom, ubalanse, valg
Kjære leser!
Hvilket forhold har du til hva prestasjonsprinsesser rommer? Hvor stor del av deg er en slik prinsesse, om noen del i det hele tatt? Lever du livet ditt etter tanken om at den du er er bra nok, eller strever du stadig i en brytekamp mot en prinsesse som jager deg med tanker om at det du gjør, er, håndterer, takler osv ikke er bra nok? Er du styrt av det du tror at andre mener, andres holdninger, andres tanker (som du tror du vet hva er), andres forventninger og deres respons?
Tidligere i mitt liv tror jeg at nesten hele meg rommet en prestasjonsprinsesse. Jeg var aldri bra nok. Aldri trygg nok. Jeg lot meg jage i tankene om at jeg måtte prestere, gjøre, håndtere, være slik og sånn for å i det hele tatt kjenne litt på en slags ro. Eller ro? Var det ro til stede i det hele tatt? Jeg er neimen ikke sikker når jeg i dag tenker og kjenner etter. Jeg var i min ubevisste verden også ganske så sikker på at jeg visste hva andre tenkte! Hjelpes.. jeg har da virkelig aldri vært en tankeleser. Har jeg? Nei. Det var bare det at jeg ikke så at det var det jeg bedrev. Jeg var også svært dreven på å ha forventninger til andre i den betydning at jeg som oftest ble lei meg når det ikke ble som jeg hadde trodd det skulle/måtte bli.
Hvorfor? Jeg var utrygg i meg selv. Stod ustødig. Livredd for tilbakemeldninger som jeg tolket som ikke gode. Redd for å ikke bli akseptert. Stadig jaget av det å kjenne på at jeg ikke var bra nok. Bare jeg gjør sånn for den, bare jeg gjør sånn før det, bare jeg gjør enda litt mer….Jeg kan fortsette i det uendelige. Det kunne også gjøre seg utslag fullstendig motsatt. I det å ikke gjøre av frykt. Det er svært mange episoder igjennom livet jeg kunne ha delt med deg som bekrefter en sta prestasjonsprinsesse, og flere kommer sikkert. Akkurat nå skal du få denne:
Jeg valgte å være hjemme med mine barn, som etterhvert ble 5 i tallet, i ganske mange år. Det var et riktig valg da, og jeg er takknemlig for at jeg gjorde det. MEN at jeg brukte store deler av tiden til å holde fast på at fasaden skulle være bra, hjemmet ryddig og nyvasket til enhver tid, fryseren full av hjemmebakst så jeg alltid hadde noe å servere, at barna skulle være rene og pene, at til og med trusene ble strøket(!!!!!!) i en lang periode – vel. Det ser jeg på i dag som klare tegn på at jeg påførte meg altfor mye av det som ikke gjorde meg godt! Jeg var absolutt ikke til stede i egen kropp og hode på et eneste tidspunkt av våken tilstand. Jeg var svært sjelden til stede i øyeblikkene. I nytelsen. I bare det å være. Jeg var konstant jaget av fortid (som var alt annet enn stabil og god) og bekymringer for fremtid.
Mellom bleieskift, måltider og (stadig) oppussing av hus, hev jeg etter pusten i livet. Oppussingen var ikke fordi at huset trengte det…..
Hjelpes. Jeg måtte jo bli syk. Det ble jeg.
Jeg kan i dag kjenne på tristhet for at jeg ikke var tilstede i de små gyldne øyeblikkene som det garantert må ha vært mange av igjennom barnas første år. Det var absolutt ingen ro. For å jage tristheten vekk, velger jeg tanken om at jeg ikke den gangen hadde den kunnskapen, visdommen og innsikten jeg i dag har. I dag ser jeg dette. I dag ville jeg ha valgt, og velger, anderledes. I dag nytes de gyldne øyeblikkene. I dag velger jeg det fordi jeg er bevisst på at jeg kan. Den gangen hadde jeg ikke den bevisstheten. Jeg velger å akseptere det. Gir slipp. Gjentatte ganger.
Det går svært bra å leve i et hus som absolutt ikke egner seg for visning i interiørmagasiner og uten en fryser full av bakst!
Jeg trodde en gang at det ikke var mulig å leve sånn….
Hva er det du putter inn i ditt liv som du strengt talt kan la være?
Når jeg nå skriver dette kjenner jeg hvor utrolig slitsomt det må ha vært! Jeg kjenner at jeg blir sliten bare jeg er i tanken! OG akkurat sånn er det. Tankene påvirker kroppen. Akkurat nå tror min kropp at jeg igjen er der og vet du? Jeg får vondt i nakken akkurat nå. Den nakken som har holdt på å ta livet av meg siden jeg var 11 år og til jeg klarte å kvitte meg med vondtene for et par, tre år siden.
På mine skuldre og min nakke har jeg i mange år båret på prestasjonsprisessen. Hjelpes så tung hun var…. Hun som fortalte meg hva jeg burde, måtte og skulle gjøre! Hun som hadde så stor plass i meg fordi jeg ikke stod trygt, stabilt og stødig i meg selv. Hun som kunne regjere fordi jeg ikke var bevisst på hvor jeg egentlig skulle ha fokuset!
Jeg trodde på henne. Jeg trodde på tankene mine. I dag vet jeg at jeg IKKE ER mine tanker og at om jeg holder fokus på det som er bra for meg, det jeg vil ha i mitt liv, og svarer prinsessen (de gangene hun fremdeles ønsker å yppe seg) med hvordan jeg best kan ivareta meg selv, så får jeg akkurat det jeg skal ha. Det er kun da jeg klarer å være så god jeg ønsker også for andre.
Ro. Glede. Balanse.
Jeg er. Jeg er bra nok.
Igjen er skuldrene avspente.
Lag gyldne øyeblikk og nyt helgen!
Varm hilsen Monica
