Stikkord
døden, egenomsorg, livshistorie, nærdøden opplevelse, selvutvikling, sorg, takknemlighet, tro
Kjære pappa!
Ditt liv ble kort.
I ditt liv, slik jeg har lært meg å forstå det, var det mye som var vanskelig.
Du ble født i 1946 og valgte deg verdens beste mamma. Farmor som senere ble min klippe i livet, og som jeg er sikker på er en stor årsak til at jeg faktisk er her i dag. Uten henne som så meg, og var der, vet jeg ikke hvordan det hadde gått.
Dine foreldre var aktive under krigen og din pappa slet med store traumer i etterkant. Så store at han ikke så noen vei ut av det vanskelige. Da du hadde fått 11 år i ditt liv, valgte din far å avslutte sitt.
Jeg fikk like mange år med deg.
Da du var 36 år var ditt liv over. Et liv som hadde vært svært vanskelig. Du tok mange uheldige valg og i dag ser jeg at det hele hadde en årsak. Min utvikling har gitt mange svar og det er jeg takknemlig for. Jeg forstår hvorfor det ble som det ble. Hvorfor du ble avhenging av alkohol, var så sint og kontrollerende. Hvorfor det virket som om du manglet empati, men det var ikke helt sant.
Jeg kjente at du var der for meg. I øyeblikk var du det. I øyeblikk var jeg pappa sin jente og det er jeg takknemlig for at jeg faktisk fikk kjenne på. I øyeblikk følte jeg meg betydningsfull og det er kun du og din mamma som ga meg slike opplevelser i min barndom. Det har hatt stor betydning.
Da flere kjente på lettelse når ditt liv var over, ble jeg kapslet inn av sorg. Det skulle ikke snakkes om. Alt skulle ties. Det var for vanskelig for de fleste. På innsiden hos meg vokste smerten og det ga seg til utslag som uro og en smertefull kropp. Spørsmålene var mange, men ingen å stille dem til. Jeg ble sterk. Så mye sterkere enn det kroppen min kunne håndtere. Jeg har i årenes løp funnet veien ut. Jeg er utkapslet og ser mye på en helt annen måte. Takknemlig.
En dag skal vi møtes igjen. Det er jeg ikke i tvil om. Min viten om det har jeg fordi jeg den 29.8.2002 opplevde å møte deg en kort øyeblikk. Tenk så heldig jeg var som fikk det fordi legene på sykehuset gjorde en feil og påførte meg en skade da jeg fødte tvillingene mine. Det resulterte i at jeg opplevde å besøke «den andre siden». Der var du, pappa.
Smilende ventet du på meg i dine brune cordfløyelsbukser. 36 år. En flott mann. Du stod der med hendene dine langs siden av kroppen og med håndflatene vendt mot meg. Smil om munnen og godhet i blikket. Jeg følte stor kjærlighet.
En dag møtes vi igjen pappa. I mellomtiden vet jeg at alt er som det skal være. Alt blir som det skal bli. Det er bare å være og gripe tak i det vakre som er langs veien. Fylle på med det gode.
Jeg vet du er stolt av meg.
På farsdagen går det mange ekstra tanker din vei. Hva om…hvis at…tenk om det…osv osv. Ja, men det er som det skulle bli. Jeg velger å hvile i det.
Tårende triller. Stille tårer. Tårer er alltid noe som løsner… jeg lar de renne nedover mine kinn og hals….
Takknemlig.
Fra hjerte – Monica
Gaia Balanse 
nydelig skrevet Monica, lest igjen og igjen 🙂 klem