Kjære leser!
Et av våre grunnleggende behov, er behovet for å tilhøre. Behovet for å være en del av noe. Behovet for å bli akseptert og funnet som «god nok» av andre.
Grunnleggende behov sitter dypt i oss.
Om man som barn har opplevd det å bli nettopp avvist, eller ikke vist kjærlighet fra de nære omsorgspersoner oppstår det tanker og følelser som er kraftfulle. Tanker som omhandler det at man ikke fortjener kjærlighet. Spørsmål om hva som må til for å få den nødvendige kjærligheten. «Det er ikke rart, jeg som er så håpløs og dum! Jeg fortjener ikke bedre!». Tankerekkene kan være mange og definitivt som et stort bidrag til det å ikke kjenne seg verdifull og absolutt ikke «god nok». Det hele blir et kraftfullt bidrag til å bryte ned selvfølelsen.
Det er så smertefullt at vi finner strategier i frykt for at det skal skje igjen. Vi tilpasser oss. Sier ja, når vi mener nei. Utsletter oss selv. Vi blir utrygge og frykter ditt og datt. Vi bare venter på at det skal skje igjen…det vi vet at kommer til å skje…avvisningen kommer.
Det er fristende nå å skrive noen ord om hva dette gjør med kroppen. Konstant stressaktivering. Vi vet mye om hva det kan føre til. Nevner kort at svært mange av sykdommene vi blir rammet av, er stressrelaterte.
Det er altså i oppveksten det skjer. Redselen for å bli avvist.
Vet du? Følelsen blir ikke borte. Vi må hjelpe oss selv til å få den endret.
Endring krever et godt stykke arbeid. Den eneste som kan gi deg selv tilstrekkelig kjærlighet er deg selv. Ubetinget kjærlighet fra deg til deg. Full og hel aksept. Full og hel respekt. Full og hel anerkjennelse. Tilgivelse fra deg til deg. Det å slutte å dømme deg selv. Rett og slett være en medfølende bestevenn til seg selv!
Hvordan? Hver eneste gang følelsen kommer så våg å møte den. Ta den i mot. Den er en del av deg. Du trenger ikke å være i den spesielt lenge! Du trenger ikke å frykte den! Du kan når som helst begynne å puste lange, dype pust og våge deg på å møte følelsen på en best mulig måte. Hva handler denne følelsen om? Når oppstod den første gangen? Er denne følelsen sann i dag? Hva trengte jeg som et barn, når følelsen oppstod, som jeg i dag kan velge å gi til meg selv? Hva trenger barnet jeg har på innsiden hos meg i dag fra meg?
Barnet er der inne hos deg. Gi barnet alt det barnet en gang ikke fikk, men som du i dag kan ta ansvar for å gi. La det romme all den oppmerksomheten, kjærligheten og omsorgen som du trengte, og fremdeles trenger.
Det er kun du som kan skape denne endringen.
På innsiden hos meg ligger det en slik barndom. Den lille jenta er fremdeles der inne. Jeg får følelsen, frykten, i kroppen fra tid til annen enda selvom jeg har jobbet med dette en stund. Den kommer mer sjelden og jeg blir stadig flinkere til å gå ut av den og omfavne meg selv. Følelsen er ikke farlig lenger. Den er rett og slett blitt en kilde til en nødvendig selvutvikling. Det er kun meg som kan ta vare på meg. Ingen kan få gjort noe med en tapt barndom. Det er nå det gjelder og livet videre.
Ta godt vare på deg!
Fra hjertet – Monica
