Stikkord
antistress, bevisstgjøring, bevissthet, fibromyalgi, indre ro, medisinsk yoga, ro, stress, stressmestring, trygghet
Bare du gjør ditt beste…så er det godt nok! Eller?
Kjære leser!
I kveld sitter jeg i sofakroken etter å ha holdt et kurs i stressmestring hos Gaia Balanse. En hel dag sammen vakre sjeler hvor jeg har fått mulighet til å formidle noe av det jeg brenner aller mest for. Det å gi det verktøyet jeg selv har gjort bruk av for å flytte meg fra utmattelse, smerter, depresjon, angst, søvnutfordringer, en elendig fordøyelse, til ingen symptomer på sykdom til andre er en stor gave! Det er en gave å oppleve at noen tar i mot!
Jeg holder mitt lys tent i ønske om at andre finner sitt! Fordi alle fortjener det!
Det går an å hjelpe seg selv. Jeg brenner for dette faktum. Noe annet jeg brenner for er hva som er årsaken til at så mange kommer i ubalanse og får symptomer på sykdom. Vi må se årsaken og hjelpe oss til endring via å endre årsaken. Altså fjerne den. Det skjer ikke via piller eller annet. Sånn er det bare. Derimot skjer det utroligste via medisinsk yoga – reisen til bevissthet og det å hjelpe seg selv via nettopp bevissthet!
Årsaken til ubalanse er selvsagt sammensatt, men jeg er overbevist om at vi – vårt samfunn – er på ville veier i forhold til dette med GOD NOK og GODT NOK.
Vi presterer for å være. Vi kontrollerer for det motsatte skaper frykt. Vi perfeksjonerer for hvis ikke er det absolutt ikke bra nok og når er det egentlig bra nok? Når er hver og en av oss bra nok? Når er det godt nok det vi gjør – og er?
Jeg hadde en samtale med en fantastisk ung dame for noen dager siden. En ungdom som allerede i sitt unge liv var rammet av stor ubalanse. Så kraftfullt at dagliglivets aktivitet var en umulighet og hadde vært det ganske lenge allerede. Hun tydeliggjorde akkurat det jeg er inne på. Hun var helt sikker på at voksne rundt henne ville henne vel. Hun følte seg elsket og ivaretatt. MEN alle hadde i flere år sagt; «Du må gjøre så godt du kan. Du må fullføre det du har begynt på. Når du gjør det, så er det bra nok!»
I det unge sinnet skapte dette mye tankevirksomhet. Hva er egentlig det beste jeg kan? Jeg kan da litt til? Når jeg nå har klart dette, så klarer jeg jo enda mer? Når er det bra nok? Dette er da ikke bra nok? Om jeg ikke gjør det enda bedre, så vil ikke resultatene gi meg muligheter til å velge fritt hva jeg gjør videre i forhold til utdanning. Hva vil jeg? Hvor går veien videre? Jeg kan ikke ta sjansen på å slakke på kravene for det kan få store konsekvenser.
Resultat: Jeg klarer stadig litt til. Om jeg ikke gjøre det er jeg ikke bra nok.
Jeg klarer litt til – helt til jeg ikke klarer mer.. og da faller jeg. Fallet er kraftfullt. Dette for stadig flere. Det kan ende i et mørkt rom. Det ender veldig gjerne i symptomer som ikke er gode i kroppen.
Vi må snu. Vi må som samfunn stå sammen og sette ned kravene. Vi må slutte å måle ungene våre på prestasjon i så stor grad som vi gjør i dag. Ungdomskolen er ikke et godt sted å være for mange av de som ikke er «akademikere». De når ikke opp resultatmessig og får hele tiden påminnelse om det. Hvor skal da motivasjonen kommer fra? Den helt nødvendige indre motivasjonen for veien videre smuldrer jo bort… jeg klarer ikke uansett…hva skjer med innsatsen? Hva skjer med følelsen av å være nettopp god nok i seg selv?
Kan ikke en middelmådig måling få lov til å være bra nok i vårt samfunn så lenge adferden er god og den som blir målt har ro på innsiden?
Ro på innsiden skaper ikke store utfordringer på helsebudsjettet. Det gjør uro i svært stor grad. Uro skaper ubalanse. Ubalanse skaper fysiske og psykiske utfordringer.
Å kjære.. jeg kunne ha fortsatt… denne gangen ble det noen tanker fra meg i håp om at det skaper en refleksjon i deg.
Vi må stoppe… både du og jeg. Akkurat passe er bra nok! SÅNN ER DET!
Fra mitt hjerte – Monica
