Stikkord
…hvorfor ser du meg ikke? Hvorfor hører du ikke på meg? Hvorfor klarer jeg ikke å nå frem til deg med min gode intensjon?
Hvorfor ser du ikke utenfor din egen modell av verden? Hvorfor ser du ikke at jeg ikke forsøker å klandre deg og at jeg har valgt å tilgi?
Hvorfor har du ikke vilje til å se at jeg ikke ser det samme som deg? At jeg var liten den gangen og du voksen? Ihvertfall var du den som skulle passe på meg. Den jeg var prisgitt for å gi meg tilstrekkelig trygghet, så jeg kunne finne trygghet i meg selv. Den som skulle se meg og være den sterke for meg når jeg ikke hadde mulighet til å være det selv. Den som skulle gi meg kjærlighet så jeg kunne vokse opp å finne kjærlighet i meg selv og tro på at det var mulig å også få kjærlighet fra andre.
Den som skulle stå der selv når jeg som tenåring sloss for å finne meg selv. Den som ikke skulle avvise og fortelle meg at jeg var vanskelig. Håpløs. Vet du hvor mye kraft det ligger i det ordet?
Den gangen var jeg liten. Nyfødt. Baby og etterhvert et svært lite barn og eldre. Et barn på ustø føtter helt overlatt til å få hjelp slik at føttene kunne bli stødige. Stå stødt. I egen kraft. I egen væren i troen på at jeg var god nok. God nok fordi du elsket meg betingelsesløst.
Sånn ble det ikke.
Du hadde mer enn nok med deg selv. En skadeskutt fugl som ikke, selvom du nok helt sikkert ønsket det, klarte å hjelpe små føtter til trygghet og det å stå stødig når du ikke engang hadde dine egne føtter med røtter.
Mange år senere er det akkurat det samme som gjelder. Fremdeles er det modellen av verden hvor det å se sin egen elendighet som gjelder. Det å gå i forsvar og finne svar på «alt» ut fra føtter uten røtter. Angrep er beste forsvar. Utryggheten er håpløs å stå i.
Føtter uten røtter er utrygghet på innsiden. Jeg forstår at det ikke er noe som helst jeg kan si, eller gjøre, som kan få deg ut av din egen virkelighet. Du trenger den for å i det hele tatt kunne trekke neste åndedrag. Jeg har respekt for at det er sånn. At du har forsøkt alt du har kunnet, ut fra dine ressurser, og at det å sette lys på hva som faktisk også er hva, ikke går an å gjøre. Da blir neste åndedrag altfor vanskelig å trekke.
Jeg ser dette og lar deg bli der. Jeg slipper taket og omfavner meg selv.
Mitt hjerte skal få gråte ut all sorg og smerte. All avvisning. All sorg over alt som ikke ble. Min kropp skal få slippe taket. Istedenfor å fortsette å gi deg bilder fra min virkelighet, velger jeg å omfavne barnet. Hun som var baby og liten en gang. Etterhvert tenåring og ung voksen. Lille meg. Hun er på innsiden hos meg. I dag er det mitt ansvar å ta vare på henne. Se henne. Hjelpe henne. Trøste henne. Bære henne.
Livet har gjort meg sterk nok. Jeg kan bære henne i all evig fremtid. Jeg takker deg for at du hjalp meg til denne styrken.
Tårer er renselse. Noe i det ubevisste slipper taket. Følelser endres. Aldri skal tårer stanses. Det er hjelp til å gi slipp.
Stopp aldri en eneste en… De er en gave til deg.
Fra hjertet – Monica
Gaia Balanse 