«Livet er egentlig kjempefint!»

Stikkord

antistress, bevisstgjøring, bevissthet, coaching, egenomsorg, Gaia Balanse, glede, medisinsk yoga, NLP coaching, ro, selvfølelse, selvutvikling, stress, yoga

…sa en dame til meg forrige dagen.

Hun kom for en samtale i en prosess som hadde startet for noen uker siden. Da hun kom første gang var det helt andre ord hun delte med meg.

En vakker sjel har fått så mye å måtte håndtere i sitt liv. Mye mer enn de fleste får. Traumer av karakter vi ikke unner noen. Hun har stått i det, og stått i det og stått i det. Uendelig sterk. Så ble det tungt…

Jeg har vært så heldig at hennes vei har møtt min. For en god stund siden kom hun for kurs i medisinsk yoga hos meg. Hun fulgte et kurs, så et kurs og på et tidspunkt ble det hindringer som gjorde at hun måtte ta en pause.

Jeg glemte henne aldri. Hun dukket opp i mine tanker fra tid til annen. Jeg har hele tiden på en merkelig måte visst at hun skulle dukke opp igjen selv om det ikke var sagt noe som skulle gi meg grunn til å vite det.

Sånn ble det. Hun dukket opp igjen. Denne gangen ba hun både om plass på kurs i medisinsk yoga, og også ønsket hun å komme for samtaler. «Jeg trenger hjelp….»

Et magisk første møte. Det var da jeg fikk vite hva jeg egentlig allerede visste. Det jeg hadde kjent på, var riktig. En fantastisk dame. En dame som har stått i uendelig mye. En enorm styrke. Jeg kjente på stor ydmykhet for alt hva hun delte med meg. Tenk å få lov til å omfavne det. Ta i mot. Være den som får tillit. For meg er det stort!

Hun fikk noen oppgaver av meg som hun skulle pusle med til vår neste avtale og da vi så hverandre igjen, hadde mye allerede skjedd med henne. Fra enorm skyldfølelse, til å kjenne at den hadde begynt å slippe. Fra det å bli styrt av det ubevisste, noe gammelt, til å se noe på en helt annen måte. WOW! Styrken hun alltid har hatt i seg, hadde hun nå brukt på en ny måte. Denne gangen for å hjelpe seg selv.

Vår tredje samtale hadde vi nå for dager siden. Det var absolutt ikke samme damen jeg fikk møte. Fra skyldfølelse til absolutt ikke det! Fra det å ikke klare å tenke på det traumatiske uten å få en fysiologisk reaksjon (ja, kropp og sinn henger helt nøye sammen), til nå å kunne tenke tilbake uten å kjenne på stress i kroppen!

«Det er ikke min skyld at…..», sa hun med en sånn kraft i stemmen at jeg omgående intuitivt bare visste at ja – sånn er det! Det er helt sant! Nå vet hun at det er sant!!!

«Jeg lever nå. Før bare eksiterte jeg….»

«Jeg tilgir deg….», sa hun. (Altså til en person….) «Jeg ser at det valget du tok, faktisk er en gave til meg!». «Du ga meg mulighet til et godt liv – det jeg har i dag – og det kan jeg være takknemlig for!»

Monica? «Livet er egentlig kjempefint!»

Kjære du…. Jeg er så uendelig takknemlig og stolt av deg! Du er en inspirasjon og din historie skulle ha vært delt med svært mange…Den gir håp. Det du har gjort, er det som må gjøres. Ha vilje til å jobbe med tankene og fokus. Du bestemte deg for at nå var det jammen slutt på elendigheten. En gang for alle! Jepp! Du har nå fått det du ønsket. Du kommer til å bli i det. Du skaper nå det beste innholdet i ditt liv i det livet du har fått. En godt voksen dame er du. Jammen er det på tide! 😉 Vi sees igjen for kurs til høsten og for oppfølging av prosessen.

Tro du meg. Kan denne damen flytte seg fra det å være tynget av skyldfølelse og det som gjør vondt, til dit hvor dette ikke er tilstede lenger – så er det virkelig håp for svært mange andre.

Første skritt er å  ville.

Så må man fortsette å gå. På veien kan man få alle verktøy man trenger. Visdom og innsikt kommer…

Heldige meg som får lov til å bidra!

Ta vare på deg. Velg å leve ditt liv! Det er kun nå du har det.

Fra hjertet – Monica

Nettside

Facebook

 

Jeg fikk igjen et brev…

Stikkord

bevissthet, coaching, fokus, Gaia Balanse, helse, medisinsk yoga, mediyoga, mental trening, nlp, selvfølelse, selvutvikling, stressmestring, tankemønstre, verktøy for selvhjelp

Kjære leser!

Etter å ha drevet Gaia Balanse i 3.5 år, og via den driften har fått lov til å møte svært mange mennesker som jeg har fått lov til å bidra med noe til, har jeg også svært mange ganger mottatt tilbakemeldinger som jeg gjemmer i hjertet mitt.

I hjertet kan de gode ord få lov til å ligge som kilde til glede og motivasjon. Når jeg på en «dag hvor det regner litt» blir oppmerksom på tanker som sier; «er det verd det», så kommer disse ordene omgående opp i mitt hode. I løpet av en brøkdel av et sekund er apekatten som vifter med tanker som om det er verd det, borte.

Selvsagt er det verd det. Ingenting er bare enkelt. Ei heller det å drive en virksomhet med alt hva det rommer. Har man trodd det da man startet, så får man seg en gedigen overraskelse. Sånn er det.

Vel. For noen dager siden kom det igjen et brev. Et brev som igjen gjorde stort inntrykk. Jeg har lest det mange ganger og hver gang kommer stille tårer. Tårer av glede. Tårer som resultat av det å kjenne seg igjen. Tårer av takknemlighet. Velger å dele deler av det her med deg:

«Da jeg tok kontakt med deg første gang for litt over 1 år siden, var jeg svært langt nede. Det var mørkt i mitt liv da. Jeg husker at du sa på telefonen; «Sett deg ned og pust. Jeg venter på deg til du har fått pustet litt. Jeg sitter her og venter på deg. Se om du kan gi pusten din en sjanse til å komme ned i magen din. Spenn ut magen når du puster inn…». Du ventet på meg til jeg hadde fått pusten igjen og vi avtalte at jeg skulle komme på en time til deg. At du hadde fått en endring i timeplanen din så du kunne ta meg raskt i mot har jeg takket for mange ganger. Jeg vet at det ellers kan være ventetid for å komme til deg.

Fra da til nå, har mye skjedd. Jeg var en skeptiker da jeg kom til deg. Nå er skeptikeren borte. Jeg vet hvem jeg er og hvor jeg skal. Jeg vet også at jeg er god nok. Det vil jeg takke deg for. Nå møter jeg ganske ofte mitt eget blikk i speilet og sier til meg selv «jeg er glad i deg!», før jeg går videre igjennom dagen, som jeg har lært av deg. Nå kjenner jeg at det er sant. Det kjente jeg ikke da jeg gjorde det første gangen…. Det var vanskelig. Jeg ville ikke. Jeg følte meg alt annet enn verd å være glad i. Jeg vet nå at jeg er god nok! Jeg er verdifull!

Jeg hadde så mye smerter i kroppen tidligere. Nå er det meste borte. Av og til kjenner jeg at det igjen er vondt i nakken, men da forstår jeg hvorfor, og hjelper meg selv til å bli kvitt det. Verktøykassen har jeg med meg og oppi den finner jeg alltid noe jeg kan bruke. At jeg føler meg opplagt når jeg våkner om morgenen er så fantastisk. Det har vært mange år hvor det ikke har vært sånn.

Tusen takk for ditt engasjement, din varme og din trygghet. Tusen takk for alt du deler av innsikt og kunnskap. Jeg er utrolig takknemlig for at du har guidet meg mot den tilstedeværelsen jeg har i dag. Den roen jeg kjenner og til den innsikten jeg har i dag som gjør at jeg tar andre valg enn før. Jeg er at jeg er!

Jeg har begynt å si NEI! Kan du tro det? Jeg som var livredd for hva andre tenkte om jeg skulle si nei. Jeg setter grenser og det går bra. Stadig blir jeg sterkere. Jeg er trygg nå. Trygg i meg selv.

Det er ikke mørkt lenger. Jeg leter etter gleden.

Ja, endringene er fantastiske for meg. Jeg hører min egen stemme, bare min, og jeg lytter til den. Jeg takler utfordringene i mitt liv. TUSEN TAKK!»

***

Kjære vakre sjel! Tusen takk for at du tok deg tid til å gi meg denne hjertevarme tilbakemeldingen. Du skal vite at det gjør en forskjell – også for meg. Du gjør en forskjell for deg selv! At du deler med meg, gjør godt!

***

Damen som har sendt meg denne tilbakemeldingen har gått på kurs i medisinsk yoga og også kommet for individuelle samtaler/coaching hvor målet var trygghet/selvfølelse og indre ro.

Nå er verktøykassen full og endringene er fantastiske. Vi har gjort en avtale om en samtaletime en gang til sent på høsten som oppfølging, og jeg gleder meg til at hun kommer tilbake for medisinsk yoga når kursene starter igjen i uke 33. Som hun selv sier det; «Jeg slipper aldri taket i det å komme på kurs i medisinsk yoga hos deg!».

Det gir mening. Det gir glede. Det gir motivasjon. Det gir ALT jeg trenger for å fortsette!

Tusen takk!

Fra hjertet – Monica

Nettside

Facebook

 

 

Jeg ble ikke stille… jeg valgte å synge

Kjære leser!

Denne vakre lørdag formiddag her på Østlandet hvor naturen har gitt oss det slik at omgivelser bades i sol, gråter jeg noen stille tårer og trøster mitt indre barn.

Tårer over barnet, den gangen jeg var barn og hun som fremdeles befinner seg på innsiden hos meg, og tårer over takknemlighet for innsikt, forståelse og kraft!

Jeg leste denne saken: Mors hjerteskjærende fortelling…

…og fikk et bilde i hode av meg selv som lite barn. Den gangen jeg lå på madrassen på gulvet. Et gulv på et kott som var mitt rom. Rommet var så lite at det kun hadde plass til madrassen og til åpne døren. I enden hang det klær for oppbevaring. Rommet var et kott i en leilighet i en høyblokk. Ingen vinduer.

Barnet på bilde i mitt hode var om lag 2 år gammel. Hun gråt og ropte. Var redd. I stuen var det voksne. Høye lyder. Høy musikk. Dit kunne hun ikke gå. Hun hadde fått beskjed om å holde seg på rommet. Hun skulle sove. Ingen hørte barnet. Slik var det gang på gang.

Dette barnet ble ikke stille. Hun begynte å synge. Ikke den første gangen. Ikke den andre. Ikke den tredje heller. Etter å ha ropt, grått og skreket ganske mange ganger må hun ha forstått at det ikke nyttet. Dette barnet ble ikke stille da «hun ga opp». Hun begynte å synge for å trøste seg selv. For å overleve.

Sangen ble min redning. Sangen ble seilet til båten så den kunne holde seg på overflaten.

Her renner tårene. Jeg takker min skaper for at jeg har fått det jeg har fått. Det stoppet ikke der med å finne løsninger igjennom trøbbel i livet. Alltid finne løsninger.

Først nå når jeg sitter med kunnskap om hva ens egen stemme og vibrasjonene som stemmen og sangen gir, har jeg forstått hvor uendelig viktig denne strategien ble for meg.

Når vi bruker vår egen stemme så skapes vibrasjon på innsiden. Den treffer alle kroppen celler. Den har kraft i seg til å hele. Til å lege. Til å trøste. Til å omfavne. Til å skape ro. Så mye ro at barnet etterhvert sovnet…til at barnet kunne vokse opp.

Enda blir jeg gitt læring. Stadig ganske ofte. Enda må jeg finne løsninger når følelser av svik, løgn og manglene omsorg blir meg gitt. Jeg velger å synge.

Jeg velger å ta godt vare på meg selv og  barnet som fremdeles befinner seg på innsiden hos meg. Hun trenger alt jeg kan gi henne så hun en gang for alle kan bli trygg.

Fra hjertet – Monica

Hjemmeside

Facebook