….akkurat dette har jeg forstått. Hvordan det er mulig.

Hvordan er det mulig å ikke se sammenhengen mellom det å ikke ta vare på seg selv, og det å få symptomer på noe som er ikke ok å være i?

Her må det være sterke krefter som hindrer! Det er da åpenbart, er det ikke?

Hvordan er det mulig å ikke se sammenhengen mellom det å ikke gi seg selv kjærlighet og at kroppen roper?

Jeg vet at det er mulig, for jeg levde sånn i mange år. Helt til jeg ble satt fullstendig ut av spill og sendt til sengs. Der ble jeg nesten døgnet rundt i et helt halvt år.

På et tidspunkt fikk jeg innsikt….

Dette er hva jeg forstod, og stadig må ville velge å minne meg selv om:

Du er ikke en maskin! Skulle du tro at du er, så trenger også maskiner «service»!

Du er ikke laget for å gi og gi og gi! Ihvertfall ikke om du ikke gir like mye til deg selv!

Du trenger like mye omsorg fra deg selv som du gir andre!

Du vil ikke oppleve at kroppen slutter å rope om du ikke lytter og tar grep!

Du får ingen endring om du ikke skaper den selv!

Du får problemer i din fysiske kropp om du ikke tar på alvor det som faktisk er viktig for deg og lever overens med dine verdier!

Det finnes ikke en eneste pille som tar vekk ÅRSAKEN til dine symptomer – og nå snakker jeg ikke om kreftbehandling som dreper cellene.

Medisinen heter egenkjærlighet. Ubetinget kjærlighet fra deg til deg. Full og helt aksept fra deg til deg. Full og helt respekt fra deg til deg. Full og hel anerkjennelse fra deg til deg. Tilgivelse fra deg til deg. Det å ikke dømme deg selv!

Det handler om å ta egen verdi på alvor. Sette grenser. Stå trygt i seg selv. Det handler om å reversere til utgangspunktet. Til den gangen man kom til verden. Full av kjærlighet – også til seg selv. Til undring over egen skapelse – se for deg en baby som har oppdaget tærne sine.

Egenkjærlighet som er ubetinget. Hva ville du ha gitt til en du er veldig glad i? Det samme skal til deg.

Da settes grenser. Da sier man nei når nei er det som er rett. Da trenger man ikke perfeksjon, kontroll, prestasjon eller det å ikke våge å si ifra.

Hva som hindrer? Frykt og redsel.

Frykt for å ikke tilhøre. Frykt for avvisning. Frykt for å ikke passe inn. Frykt for å bli avslørt som ikke god nok. Frykt for hva andre måtte mene om det og ditt og datt….

Når man står trygt i seg selv blir det mindre frykt…

Du er god nok.

Sånn er det!

Vet du? Hjernen din skiller ikke mellom sant og usant. Du kan når som helst begynne å fortelle det til deg selv. Øve…»Jeg er god nok! Sånn er det», IGJEN OG IGJEN!

…og dessuten ER det faktisk helt sant!!!

Facebook

Hjemmeside

Fra hjertet – Monica

12.mai 2014