Stikkord
Kjære leser!
Jeg måtte bli 45 år før jeg erkjente, og godkjente, overfor meg selv at jeg faktisk ikke har interesse for det å være utpreget sosial og ellers hva selskapslivet har å by på. I svært mange år har jeg latt som om jeg liker å prate om «vind og vær», mens sannheten er at jeg alltid har følt meg som en skikkelig kløne på den type prat. Jeg har i like mange år trodd at de som gledet seg til hver nye fest var de som satt på fasiten om hvordan livet skal leves.
Selv har jeg gruet meg mye, og mye oftere ikke følt meg vel enn det motsatte.
Jeg har alltid satt mye større pris på samtaler på tomannshånd, eller i en liten gruppe, med mulighet for dypere refleksjon og meningsutveksling. Hvor det å lytte og tenke har plass. Samtaler som, for meg, gir kilde til utvikling. Utvikling er for meg selve livet.
Uansett hvor mye jeg lot som om smalltalk er my cup of tea, så satt jeg igjen med nøyaktig samme følelse på innsiden. Uro! Jeg hører ikke til! Utilstrekkelig! Ikke god nok! Er ikke som alle andre! Passer ikke inn! Hva gjør jeg her? Dette er jo fantastisk meningsløst! Jeg vil hjem! Mine følelser alle sammen, og slettes ikke dømmende overfor andre. Jeg beundret de som strålte!
Vel hjemme ble jeg alltid gitt den samme følelsen av å være fullstendig utslitt. Nærmest ramlet over dørstokken som et vrak. Helt vridd opp. En følelse av å være helt tom og ikke ha noe som helst slags energi igjen. Etter å ha brukt all energi i hele kroppen til å være «på», var det fullstendig tomt! Når andre snakket om hvor mye energi de fikk av å være sammen med mange andre i slike settinger, så satt jeg igjen med nøyaktig det motsatte!
I dette vårt samfunn har vi hatt en tendens til å fremelske de trekk som er ekstrovert for høyt. Det er som om idealet har blitt å være utpreget sosial og underholdende. Dette har nok skapt følelsen av «å ikke passe inn og dermed ikke tilhøre» for mange flere enn meg. Så trist det er! Du har så rett til å være den du er!
I mange år forstod jeg absolutt ikke hva dette egentlig handlet om. Inntil for et par år siden. Da kom innsikten. Fra det ubevisste til det bevisste. Takk og lov!
Jeg er introvert! Rett og slett! Og vet du? Det er ikke et banneord, å være rar eller en som ikke hører til! Jeg er på ingen måte folkesky eller isolert, jeg elsker mennesker! Det har jeg alltid gjort! Det er bare det at jeg setter stor pris på de gode og nære samtaler og det å forholde meg til færre mennesker av gangen istedenfor mange! Jeg trenger også pauser med stillhet. Ofte. En av grunnene til at jeg kom i så stor ubalanse som jeg gjorde for 7 år siden, var at jeg ikke tok dette på alvor.
Med innsikt på plass og det å omfavne meg selv med «god nok», så har det blitt enkelt å sette grenser. Jeg sier nei, når nei skal sies uten at jeg følger de begrensende tankene som kommer og forteller meg at jeg faktisk MÅ gjøre det som forventes av meg. Jeg skylder ingen noe som helst annet enn å ta godt vare på meg selv slik at jeg kan være den beste for andre. Det skjer IKKE når jeg ikke setter grenser.
I tillegg nyter jeg de stundene jeg får sammen med andre som gir meg det gode – for meg. Heldige meg som har mange av disse hver eneste dag i møte med alle dere som finner veien til Gaia Balanse!
Jeg ønsker hver og en av dere en riktig god påske!
Fyll på med det som gjør DEG godt!
Fra hjertet – Monica