Kjære leser!

I dag 12.mai er det sykepleierenes dag!

Hurra for alle flotte sykepleiere som gjør en stor forskjell for mange hver eneste dag! GRATULERER MED DAGEN!

Det betyr at det er min dag, og mange andres dag. Like fullt mangler moderlandet Norge i dag nesten 6.000 sykepleiere og om under 20 år vil antallet være 30.000 for få av de som kan gratulere seg med dagen den 12.mai!

Jeg mottok en sms fra Sykepleierforbundet i formiddag med gratulasjoner og den nevnte faktainformasjonen. I tillegg ble jeg oppfordret til å skrive under på et lønnskrav slik at det blir et sykepleierløft – slik det er uttrykt.

Denne oppfordringen fikk meg til å stoppe opp litt.

Er vi så sikre på at det er dette som er det eneste saliggjørende? At det er økte lønninger som skal løse utfordringene? Jeg har noen tanker og velger å gi uttrykk for dem her.

Absolutt er det sånn at vi mennesker må ha lønn til å kunne leve. Vi skal helst også ha tilstrekkelig til økonomisk trygghet. Vi skal også ha «lønn for strevet». Antakelig har det blitt sånn at lønningsposen avgjør verdien av arbeidet som blir gjort. Hvis det er hva som gjelder, så er det nok mange – i mange yrker – som absolutt ikke får som fortjent.

Hva vil være tilstrekkelig lønn? Når blir det tilstrekkelig og i forhold til hva?

Da jeg utdannet meg til sykepleier, var det på mange måter en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg følte i hver eneste celle i kroppen at dette var rett for meg. Med stort mot gyv jeg løs på oppgavene og betaling fikk jeg på flere måter enn på konto. Ganske fort ble «den harde virkeligheten» lyst opp foran meg.

Alene sykepleier på kveldsvakt.
Alene sykepleier på helgevakt.

Sjelden en opplevelse av tilstrekkelig mange ansatte på jobb. Det var mangel på hender og dermed også varme hjerter.

Når frykten for at «fru Olsen» skulle ønske en prat på sengekanten og ikke kun sine medisiner på kveldsrunden var tilbakevendende i mitt hodet, da blir det feil. Jeg visste at jeg ikke hadde tid til hennes behov. Jeg måtte løpe videre.

Mange kvelder ble «fru Olsen» med meg i sengen da jeg hadde landet i den etter senvakten. Om få timer skulle jeg igjen være klar for jobb. Tanker som surret om alt som var, som ikke var som det skulle, alt som skulle huskes, alle inntrykk, hadde jeg gjort rett og hvordan blir det med det i morgen, gir ikke god søvn. Om søvn i det hele tatt.

Det er ikke lett å sove med «fru Olsen» og gjerne 10 vakre sjeler til i sengen.

Mange utdanner seg til sykepleiere fordi de er glad i mennesker. Ønsker å hjelpe de som trenger hjelp. De gir og gir og gir. De gir enda mer enn litt. De strekker seg langt enn lenger. Kanskje er det også slik at systemet er klar over dette? At dette er mennesker som kan strekkes? At de presses i alle kanter, hales i og draes i fordi det går? Det er mennesker som krummer nakken og gir og gjør enda litt mer?

Hva sier statistikk for sykefravær?

Skal vi godta at dette er en så tøff jobb at det å bli sykemeldt litt hist og her «for å ta seg inn igjen» for så å kunne strekkes på nytt, er helt ok?

Hva med å se på årsaken til at det er slik? Kan det være flere faktorer enn lønn som spiller inn på denne altfor store mangelen på sykepleiere?

Se på meg.

Jeg er en av de som ikke lenger er i det ordinære virket som sykepleier. Det hender jeg savner det. Hender jeg får tanker om at jeg kunne tenke meg tilbake. Det er også godt å vite at om jeg skulle bestemme meg for å gi meg med det å drive Gaia Balanse så har jeg 6.000 stillinger å velge mellom! At jeg antakelig når som helst kan få meg en annen jobb!

MEN!

Da måtte jeg ha skapt store endringer. I meg selv. Min oppfatning er at systemet krever det. Det handler ikke om lønn. Jeg har ikke behov for større lønn enn det jeg ville ha tjent som sykepleier og tar heller ikke ut mer i lønn i det virket jeg har i dag. Det til tross for at jeg jobber 12-14 timer hver dag.

I dag har jeg ikke behov for «time-out». I dag holder jeg balansen. I dag har jeg ikke smerter. I dag sover jeg godt. I dag våkner jeg om morgenen og er restituert. I dag beholder jeg energien stort sett igjennom dagene. Hvorfor? Jeg er fremdeles sykepleier.

Sykepleier som jobber i et annet system. Sykepleier som gir seg selv mulighet til å jobbe hele tiden ut fra hjertet. Se hele mennesket. Gi mennesker tid. Hjelpe hele mennesket. Ikke stykkevis og delt. Ingen som ber meg løpe fortere. Ingen som ber meg om å bruke produkter som ikke er de beste, fordi det ikke finnes penger til det som er best. Ingen som ikke ser meg. Ingen som er tilfreds så lenge det står et navn i vaktboka – og ikke har fokus på hvilken kompetanse som er tilhørende det navnet. Ingen som ber meg være lojal og ikke si ifra. Ingen å sende avvikskjema vel vitende om at det lander i det arkivet man kjenner så godt til.

Det ble mitt valg. Det har det vært lenge nå og antakelig blir en stund til. Samtidig er det godt å vite at, om jeg skulle ønske det, så kan jeg jobbe på annet vis senere. Godt å være ettertraktet! MEN skal jeg det, så er det på en helt annen måte enn jeg en gang gjorde. Det ligger i meg. Jeg kan ikke reagere på alt jeg ikke synes er greit. Alt jeg ikke kan gjør noe med – systmet – må jeg la være å legge energi i. Jeg må ta godt vare på meg selv. Sette grenser og legge avdeling og pasienter igjen i garderoben.

Bevisstheten jeg har fått, vil være god å ha med. Jeg vet at jeg hadde håndtert på en helt annen måte i dag, enn da jeg i februar 2010 ble så syk at jeg ikke lenger klarte å gå på jobb. I 2 år trodde jeg fullt og helt at jeg skulle tilbake. Jeg lengtet hver dag.

Slik ble det ikke.

Det er mange med meg som har gått vekk fra det tradisjonelle sykepleieryrket. Hva skal til for å få noen tilbake? Høyere lønn? Sikkert for noen. Ikke for meg.

 

Fra hjerte – Monica

Hjemmeside

Facebook

Sykepleieren

 

Reklamer