Kjære leser!
Her deler jeg et brev jeg har fått som først ble lest opp for meg fra vedkommende som hadde skrevet det. Hun hadde fått i oppgave av meg å skrive en artikkel som om hun var en journalist som over tid hadde observert hennes egen reise fra der hun var da hun fant veien til meg, til dit hun har kommet i dag.
Dette ble en «artikkel» som gjorde dypt inntrykk og med stor glede får jeg dele den med deg som strever og som ikke finner veien ut. Dele den med deg som har forsøkt alt mulig, men ingenting hjelper. Dele den med deg fordi du er viktig og fordi det er mulig!
Det umulige er mulig! Sånn er det!
EN EVENTYRLIG REISE
Som journalist har jeg fått i oppgave å skrive en artikkel om en jente som var veldig syk på grunn av mye negativt stress under lang tid.
En novemberdag i 2016 lå jenta urørlig og utslått i en grøft. En augustkveld i 2017 hadde hun reist seg opp og begynte sakte å gå langs en vei, men hun visste ikke hvor. En aprildag i 2018 stoppet hun ved en bussholdeplass og tenkte at hun trengte et bedre fremkomstmiddel for å nå frem til målet som hun fortsatt ikke helt visste hva var.
SÅ kom bussen og hun valgte å klive på.
Sjåføren var en veiviser som visste hvor veien ledet til og hadde mulighet for å ta med jenta inn i bussen – heldigvis. Det viste seg å bli den viktigste og mest spennende reisen som hun noensinne hadde opplevd.
Bussturen som startet var ikke en ferietur. Hun var nødt til å jobbe hardt med å finne ut hvor de var, kartlegge hvor de skulle, finne veien dit, fylle bensin i bussen og finne ut hvordan hun best kunne hvile når det ble gitt mulighet.
Sjåføren var veldig profesjonell og godt utdannet. Hun serverte nydelig te og ledet samtalene med jenta med mye varme og stor ro. Mellom samtalene jobbet hun med alle verktøy og kunnskap som sjåføren delte.
Jenta måtte fylle ut et livshjul når hun kom på bussen. De gjennomgikk resultatet sammen, og sjåføren møtte livshjulet med mye kunnskap og uten dømming. Hun følte seg nå trygg på at veien ville føre til stedet de hadde bestemt å dra til – Indre Ro.
Sammen så de at veien de valgte å følge var krevende; smal, svingete, bratt og med mye tung klatring i oppoverbakke. Været og ikke minst trafikken kunne også utgjøre store trussel. Jenta var bestemt på at de måtte bare hive seg på og kjøre i rask fart fremover. Mange elementer i livshjulet hadde tatt fra henne helsen lenge nå, og tiden var inne for en endring. Verdiene hennes skulle stå i sentrum for den endringen.
Hver uke måtte de fylle bensin, og hun valgte å gjøre det på tirsdager. Sjåføren kunne hver gang lede henne i den jobben som etter hvert ble en selvfølge og en dag i uken som hun gledet seg stort til, med varme i hjertet. Etter hver bensinfylling kunne de kjøre ut på veien igjen, trygge på at bensinen skulle rekke en hel uke. Men bussen ble vedlikeholdt litt flere dager i uken når hun jevnlig fylte på med spylervæske, sjekket dekkene og gjorde rent vinduene. Dette føltes godt for henne.
Reisen var veldig humpete i begynnelsen. Jenta hadde følte stor uro, flyttet mellom setene og fant ikke helt plassen sin. Usikkerheten var stor og hun hadde innimellom ikke helt trua på hvor de skulle og heller ikke på at de ville komme frem. Ville noen like henne når hun var fremme?
Motstanden, fra henne selv, var stor. Sjåføren kunne forklare for henne at hun ville finne en ny venn på reisen og at dette ville gå bra.
Reisen varte og gikk, nærmere et helt år, før hun begynte å forstå hvor de faktisk var på vei mot.
En dag stanset sjåføren ved siden av veien og ba henne gå ut og finne sin nye venn. Ved veien var det ingen å se, men en stein. På steinen lå det et speil. Hun tok opp speilet og så inn i det. Hun så seg selv, og hun så sannheten. Hun hadde funnet seg selv, en bestevenn som kunne veilede, gi omsorg og fremfor alt gi kjærlighet. Til seg selv.
Jenta satte seg på ny med livshjulet og så hva som hadde skjedd. Eller mer korrekt – det hadde ikke skjedd noe med elementene i hjulet. Men hun kunne nå å håndtere det som før tok så mye fra henne. På reisen hadde hun lært seg mye.
Det å puste skaper bevissthet og ro. Det å tilgi er å gi til seg selv. Det å beskytte seg er å gi omsorg til seg selv. Det å la tankekjør gå i fossen er nødvendig. Det å si til seg selv at jeg er verdifull og at det jeg gjør er godt nok, skaper selvfølelse.
En dag sa sjåføren at hun var klar for å fortsette reisen på egen hånd. Selvfølgelig skal de fylle bensin sammen hver uke, men kjøre bussen mente sjåføren at jenta nå skulle klare alene. Kom innom iblant og få påfyll, men fyll bussen med dine nære og kjære og kjør i vei, mente sjåføren som forlot bussen.
Jenta satte seg bak rattet og følte seg veldig trygg. Akkurat i starten kjørte de på en veldig trang og humpete vei og hun trodde de skulle krasje. Men uten att hun selv var klar over det holdt hun bussen på veien med hjelp av et stødig tak rundt rattet og vidåpne øyne som så fremover.
Hun lot ikke verken dårlig vær eller støyete og syke passasjerer påvirke kjøringen. Hun stoppet opp ved behov og gav den omsorg og kjærlighet de trengte i bussen, men fortsatte stødig å kjøre. Hun var nøye med vedlikehold av bussen og brukte alle verktøy hun hadde fått av sjåføren.
I dag har jenta stor tro på at reisen vil fortsette trygt enn om veien, været og passasjerene noen ganger vil prøve å endre kartet de kjører etter. Hun er evig takknemlig for all kunnskap, varme, omsorg, tro og trygghet hun har fått av sjåføren, og fortsatt vil få så lenge hun selv ønsker.
Og sjåføren – ja hun er en vidunderlig og passe streng engel.
15.5.2019 Anonym Journalist.
Fra hjertet – Monica
Gaia Balanse 