Varsel! Et innlegg med privat innhold!

Kjære leser og medlem i Gaiafamilien! 

 

«Husk å skille mellom det å være privat og personlig!», husker jeg at det ble gjentatt flere ganger. Det flere steder. Også under utdanning til det å kunne jobbe som sykepleier.

Personlig? JA! Absolutt! Privat? NEI! ALDRI! 

Ok. Da bryter jeg virkelig reglene nå. Det fordi jeg tror at det er en mening i at jeg velger å gjøre det. Jeg antar at jeg har gjort «lovbrudd» opptil flere ganger allerede ved å dele fra mitt liv og med det har jeg trening i det.

Dere er mange som følger meg på Facebook. Mange følger meg på Gaia Balanse sin side, i gruppen min Stressmestring i fokus og i grupper som er tilknyttet mine nettkurs.

Dere er mange som jeg føler at jeg kjenner og som jeg setter stor pris på å gjøre!

Dere er mange som har fulgt meg igjennom mange år! Det er så hyggelig!

Dere er mange som når jeg snakker med deg for første gang så sier du; «Jeg føler at jeg kjenner deg, Monica! Jeg har gleder meg så til å snakke med deg!», eller «Det er som om jeg har kjent deg lenge selv om vi aldri har snakket sammen!»

Ja og det med glede! 

Jeg har valgt å være synlig. Jeg klarer ikke å være annet, eller andre, enn meg selv. Det betyr på alle måter og også det å dele.

Mange vet noe om meg og noen tror de vet noe om meg som ikke er sant. Det er også helt greit! ‘

Mange ser meg og gir det til kjenne. Det på en god måte. Noen SER mer enn det de fleste ser og sender epost med innhold som rører i dypet av mitt hjerte. Da blir det helt tydelig for meg at jeg skal fortsette å være… meg. Og det for alltid og egentlig finnes ikke et alternativ.

Mange har fått med seg, fordi jeg har delt det, at jeg hadde et ærend på sykehuset. I dag.

Det har selvsagt blitt kjent fordi jeg sendte epost til mange vakre mennesker som ble berørt av dette fordi kursene de skulle møte på, ikke kunne gjennomføres i dette. Dere er allerede informert om hva jeg skulle igjennom. Jeg valgte å være åpen. For meg er det en selvfølge.

Andre vet ikke hva jeg hadde å gjøre på sykehuset og tenker nok også at det er privat. Hvilket det er.

Jeg velger allikevel å fortelle. 

Historien begynner så langt tilbake som til 2002. Jeg er sikker på at jeg har fortalt om den tidligere. Også her i bloggen. Kort fortalt ble mine to yngste barn hentet til verden via et planlagt keisersnitt i august det året. (Mitt barn nr 3 kom også til verden ut av magen.)

Etter ca 1 døgn i fullstendig lykkeland, ble det hele svært dramatisk. En vene piplet blod i magen. Hjertestans. Gedigen reoperasjon som vart i evige nesten 6 timer og som da hentet meg tilbake til livet. Hematom i buken på 15 x 35 cm!

For å holde saken til hva dette innlegget vil forteller om, så har jeg fra da av bodd i en kropp som hadde gjennomgått 3 store mageoperasjoner hvor den siste selvsagt var den absolutt største hvor de hadde åpnet meg alle veier. Sånt blir det MYE arrvev av.

Jeg har mange ganger tenk at på et eller annet tidspunkt så kommer dette til å gjøre seg til kjenne. Arrvevet. Der er svært lite elastisitet i slikt vev. Det kan fort bli trøbbel. I tillegg kan dette vevet feste seg til tarmene. Ohhh! Det ønsker vi ikke!

Vel. Det hele gikk greit i drøye 16 år. 

I september i fjor ble det opptakten til det som i dag har blitt erfart.

En mageinfeksjon kom kastende på etter å ha holde YogaRetreat i Italia med påfølgene herlig helg i vakre Roma. En fantastisk uke! Og akkurat hjemkommet i ro og gledesesrus, skulle jeg reise til Bokn for å holde helgekurs! For en glede!

Den natten til reisen til Bokn startet magetrøbbel. Helgen ble ganske så utfordrende og helt annen enn jeg ønsket meg på det vakre Vestlandet den gangen og magen ble aldri helt god igjen.

Det ble å finne frem småsko og finne veien til legekontoret. En mageutredning ble igangsatt.

CT viste kun en cyste på den ene eggstokken og anbefalt å ta turen til gynekolog. Min faste i Oslo ble besøkt i januar, og da var cysten borte (den hadde jeg fikset selv… med medisinsk yoga….), men magen var jo like lite ok…. og gynekologen mente at her måtte tykktarmen undersøkes.

Ok. Nye runder med henvisninger og forespeilet 1 års ventetid (!!!!) på Sykehuset i Østfold og med det fantastiske tilbudet – vi kjøper en plass til deg på en privat klinikk i Oslo så du kan få en undersøkelse raskere! Jiiiiha!!! FOR en glede! MEN den var kortvarig.

Koloskopi ble planlagt og gjennomført tirsdag før påskehelgen. Det var så smertefullt at jeg kunne ha vært åpnet i våken tilstand. Her var det da virkelig noe som ikke stemmer???! Ubehag er nok å forvente når noe skal opp i tarmen og rundt en sving og sånn, men dette????! Jeg besvimte i av smerte. Fikk så mye dop intravenøst at det ikke var forsvarlig å gi meg mer, men uansett hadde jeg så sterke smerter at jeg følte det som om jeg revnet!

Jeg pustet og pustet og hentet frem hele verktøykassen min, men kjære du!

Legen som gjennomførte undersøkelsen fant to polypper. Den ene fikk han fjernet. Den andre ikke. Han hadde rett og slett ikke korrekt utstyr for å kunne ta den.

Det siste jeg hørte han sa, i det fjerne, da jeg hadde fått på meg klærne og hang i armene til samboer for å bli geleidet til bilen med oppkastdings i hendene var; «Jeg sender brev til Sykehuset Østfold og anbefaler ny undersøkelse innen tre måneder! Denne må ut!»

Der og da var det umulig å ta det innover seg.

Jeg var syk i 5 dager. Av dopet.

Så kom brevet om ny undersøkelse og da sa hele meg STOPP! Dette kan jeg bare ikke gå igjennom en gang til! Det er jo et TRAUME! Arrvevet har jo festet seg på tarmene som absolutt ikke lar seg ta i mot noe skop!!!

Det ble å sette i gang tiltak. Det førte meg til samtale på sykehuset hvor en lege slo blikket ned når han sa; «Oi… du skulle aldri ha blitt sendt til Oslo. Dit sender vi kun pasienter vi ikke har noe grunn til å tro at skal ha vansker med å gjennomføre en slik undersøkelse, men du kunne jo ikke gå igjennom dette uten store smerter….» Jaha…..!

Så ble det tilbud om å gjøre undersøkelsen, og det å få fjernet den siste polyppen, i narkose, noe jeg insisterte på at var eneste mulige mulighet. Noe annet kunne jeg ikke gå igjennom.

Det er blitt meg fortalt at nå er jeg i systemet og det skal avgjøres om hvorvidt jeg skal ha en slik undersøkelse hvert 3. år eller 5. år fremover. FOR når man først finner polypper av slik art som er funnet hos meg, så skal det følges opp.

Supert det altså…. for da vil jeg ikke få tarmkreft heller. I hvert fall ikke uten at det blir oppdaget i et tidlig stadiet og med det kommer heldig ut med tanke på behandling.  Det er jo supert! MEN vil de godta narkose i alle undersøkelser fremover?! Nei.. og det har jeg allerede blitt fortalt.

Det er godt man har verktøykassen, for det å begynne å grue seg for neste gang i dag, er ikke noe jeg kan velge å bruke min helse på.

Så alt i alt er alt fint med meg! 

MEN jeg kjenner jo at jeg har hatt dette hengende over meg siden april. Det kjenner jeg i dag når det er over – for denne gang. Jeg har visst at det har vært der.

Jeg snakker hele tiden om å holde balansen, finne balansen og være bevisst på når det blir «for mye på den ene siden» og det har jeg tatt på alvor hele denne tiden. Det betyr at påfylling til den andre er noe jeg bevisst har valgt hver dag.

Møtte opp til time klokken 08 blek, men fattet. I hendene hadde jeg Monica fra 2002 med meg. Hun som opplevde å bli påført en stor skade på sykehuset. Hun var veldig redd. Tenk om det skjer igjen!? Du vet jo at det kan skje feil…. det kan skje igjen!

Jeg visste også at Monica fra 2002 rommet en yngre Monica som da hun bare vare et lite barn var på sykehuset. Alene. Livredd. 

De begge to ble med meg i dag. Jeg var helt rolig. Valgte å bevise for hele meg, alt jeg rommer, at jeg har trygghet og at jeg har tillit til de menneskene som tok meg i mot. Både de i hvitt og grønt. Jeg la meg på benken, kjente nesten ikke stikket, holde de yngre meg inntil meg og sovnet trygt.

Våknet stille og rolig på oppvåkningen med stille tårer nedover kinnene. Roen var der. Jeg hadde drømt nydelig og var bare full av takknemlighet og glede. Nå er det over. MEN også det som var redselen tilbake i tid. Det er også over nå. Jeg er trygg. I meg.

Jeg kan ta med roen videre. Tryggheten og det gode. Det er over nå. 

Til slutt – TUSEN TAKK kjære alle vakre som har sendt lys, klemmer og gode tanker til meg. Jeg er helt sikker på at det har gjort en forskjell. Det var dere jeg tenkte på når jeg fikk litt tid for meg selv i en sykeseng i dag. De puslet rundt meg, de gode. Blodtrykk og puls. Litt påfylling til kroppen via en vene. Alt fint. Jeg takket hver og en av dere.

Stor klem fra hjertet – Monica

 

 

 

Det «umulige» ER mulig!

Kjære leser!

Her deler jeg et brev jeg har fått som først ble lest opp for meg fra vedkommende som hadde skrevet det. Hun hadde fått i oppgave av meg å skrive en artikkel som om hun var en journalist som over tid hadde observert hennes egen reise fra der hun var da hun fant veien til meg, til dit hun har kommet i dag.

Dette ble en «artikkel» som gjorde dypt inntrykk og med stor glede får jeg dele den med deg som strever og som ikke finner veien ut. Dele den med deg som har forsøkt alt mulig, men ingenting hjelper. Dele den med deg fordi du er viktig og fordi det er mulig!

Det umulige er mulig! Sånn er det!

 

 

EN EVENTYRLIG REISE

 

Som journalist har jeg fått i oppgave å skrive en artikkel om en jente som var veldig syk på grunn av mye negativt stress under lang tid.

En novemberdag i 2016 lå jenta urørlig og utslått i en grøft. En augustkveld i 2017 hadde hun reist seg opp og begynte sakte å gå langs en vei, men hun visste ikke hvor. En aprildag i 2018 stoppet hun ved en bussholdeplass og tenkte at hun trengte et bedre fremkomstmiddel for å nå frem til målet som hun fortsatt ikke helt visste hva var.

SÅ kom bussen og hun valgte å klive på.

Sjåføren var en veiviser som visste hvor veien ledet til og hadde mulighet for å ta med jenta inn i bussen – heldigvis. Det viste seg å bli den viktigste og mest spennende reisen som hun noensinne hadde opplevd.

Bussturen som startet var ikke en ferietur. Hun var nødt til å jobbe hardt med å finne ut hvor de var, kartlegge hvor de skulle, finne veien dit, fylle bensin i bussen og finne ut hvordan hun best kunne hvile når det ble gitt mulighet.

Sjåføren var veldig profesjonell og godt utdannet. Hun serverte nydelig te og ledet samtalene med jenta med mye varme og stor ro. Mellom samtalene jobbet hun med alle verktøy og kunnskap som sjåføren delte.

Jenta måtte fylle ut et livshjul når hun kom på bussen. De gjennomgikk resultatet sammen, og sjåføren møtte livshjulet med mye kunnskap og uten dømming. Hun følte seg nå trygg på at veien ville føre til stedet de hadde bestemt å dra til – Indre Ro.

Sammen så de at veien de valgte å følge var krevende; smal, svingete, bratt og med mye tung klatring i oppoverbakke. Været og ikke minst trafikken kunne også utgjøre store trussel. Jenta var bestemt på at de måtte bare hive seg på og kjøre i rask fart fremover. Mange elementer i livshjulet hadde tatt fra henne helsen lenge nå, og tiden var inne for en endring. Verdiene hennes skulle stå i sentrum for den endringen.

Hver uke måtte de fylle bensin, og hun valgte å gjøre det på tirsdager. Sjåføren kunne hver gang lede henne i den jobben som etter hvert ble en selvfølge og en dag i uken som hun gledet seg stort til, med varme i hjertet. Etter hver bensinfylling kunne de kjøre ut på veien igjen, trygge på at bensinen skulle rekke en hel uke. Men bussen ble vedlikeholdt litt flere dager i uken når hun jevnlig fylte på med spylervæske, sjekket dekkene og gjorde rent vinduene. Dette føltes godt for henne.

Reisen var veldig humpete i begynnelsen. Jenta hadde følte stor uro, flyttet mellom setene og fant ikke helt plassen sin. Usikkerheten var stor og hun hadde innimellom ikke helt trua på hvor de skulle og heller ikke på at de ville komme frem. Ville noen like henne når hun var fremme?

Motstanden, fra henne selv, var stor. Sjåføren kunne forklare for henne at hun ville finne en ny venn på reisen og at dette ville gå bra.

Reisen varte og gikk, nærmere et helt år, før hun begynte å forstå hvor de faktisk var på vei mot.

En dag stanset sjåføren ved siden av veien og ba henne gå ut og finne sin nye venn. Ved veien var det ingen å se, men en stein. På steinen lå det et speil. Hun tok opp speilet og så inn i det. Hun så seg selv, og hun så sannheten. Hun hadde funnet seg selv, en bestevenn som kunne veilede, gi omsorg og fremfor alt gi kjærlighet. Til seg selv.

Jenta satte seg på ny med livshjulet og så hva som hadde skjedd. Eller mer korrekt – det hadde ikke skjedd noe med elementene i hjulet. Men hun kunne nå å håndtere det som før tok så mye fra henne. På reisen hadde hun lært seg mye.

Det å puste skaper bevissthet og ro. Det å tilgi er å gi til seg selv. Det å beskytte seg er å gi omsorg til seg selv. Det å la tankekjør gå i fossen er nødvendig. Det å si til seg selv at jeg er verdifull og at det jeg gjør er godt nok, skaper selvfølelse.

En dag sa sjåføren at hun var klar for å fortsette reisen på egen hånd. Selvfølgelig skal de fylle bensin sammen hver uke, men kjøre bussen mente sjåføren at jenta nå skulle klare alene. Kom innom iblant og få påfyll, men fyll bussen med dine nære og kjære og kjør i vei, mente sjåføren som forlot bussen.

Jenta satte seg bak rattet og følte seg veldig trygg. Akkurat i starten kjørte de på en veldig trang og humpete vei og hun trodde de skulle krasje. Men uten att hun selv var klar over det holdt hun bussen på veien med hjelp av et stødig tak rundt rattet og vidåpne øyne som så fremover.

Hun lot ikke verken dårlig vær eller støyete og syke passasjerer påvirke kjøringen. Hun stoppet opp ved behov og gav den omsorg og kjærlighet de trengte i bussen, men fortsatte stødig å kjøre. Hun var nøye med vedlikehold av bussen og brukte alle verktøy hun hadde fått av sjåføren.

I dag har jenta stor tro på at reisen vil fortsette trygt enn om veien, været og passasjerene noen ganger vil prøve å endre kartet de kjører etter. Hun er evig takknemlig for all kunnskap, varme, omsorg, tro og trygghet hun har fått av sjåføren, og fortsatt vil få så lenge hun selv ønsker.

Og sjåføren – ja hun er en vidunderlig og passe streng engel.

15.5.2019 Anonym Journalist.

Facebook

Hjemmeside

 

Fra hjertet – Monica

 

 

Nå er det 9 år siden…

Kjære leser!

I går kveld gikk det opp for meg at det nå, i disse dager, er 9 år siden jeg ikke lenger kom meg på jobb som sykepleier og måtte igjennom 3 år med MYE før alt ble annerledes!

9 år siden kroppen tok fra meg ALT.

9 år siden det mørke jeg hadde fått smake småtteri av, ble totalt omfattende.

9 år siden jeg, den flinke piken som KLARTE ALT, ble å finne i sengen i et helt halvt år. Stort sett døgnet rundt.

9 år siden jeg trodde jeg var blitt akutt syk, og totalt overså hva kroppen hadde hvisket i svært mange år allerede, og famlet i blinde i håp om at helsevesenet skulle finne ut av hva det var med meg!

9 år siden jeg over natten ble forvandlet fra å være supermamma, supersykepleier, supervenninne, superfikser og helt fantastisk super på alt. til å bli en som ikke var i stand til å røre i maten.

LITT AV ET 9-års jubileum!?

Slik var det å være meg i februar 2010. Brått og brutalt fullstendig kollaps. Hvordan er det mulig? Det forstod jeg ikke da. Det VET jeg nå.

Sakte, men sikkert kom alle svarene. Hardt og brutalt. Store endringer måtte til. Quick fix finnes ikke. Dype mønstre måtte endres. Mye måtte håndteres på en helt annet måte. Følelser møtes. Egenomsorg bli tatt på alvor. Egenkjærlighet  måtte skapes fra ingenting. Selvfølelse måtte fundamenteres. Jeg verd noe?, måtte byttes ut med jeg er verdifull! Det å la seg påvirke av andre, måtte endres til ikke mitt. Jeg må bevise og gjøre for å være, måtte byttes ut med jeg er god nok helt uten hva jeg gjør.

Ikke minst måtte jeg dra på meg åket og disiplinere meg selv til å foreta praksis av noe som jeg valgte å tro på og som virkelig sakte, men sikkert hjalp meg stort! Hvor mange ganger, og det flere ganger om dagen, jeg ble forsøkt stanset av mine egne tanker har jeg ikke tall på! Det var mange! «Du kan gjøre det etterpå!» «Det er viktigere med noe annet!», «Det vil ikke hjelpe meg!», «Kan dette virkelig fungere?» «Du kan ikke si nei til det!»osv osv.

FY SØREN så stolt jeg er av at jeg klarte det!

UT av smerter som jeg hadde hatt siden jeg var barn. UT av depresjon som jeg hadde smakt på til tider fra jeg var svært ung voksen. UT av angsten som jeg trodde skulle ta livet av meg da den etterhvert kom. UT av det å være redd for og ha drøssevis av tanker om bekymringer, til å ikke få dem lenger! UT av generelt tankekaos og til av og til lure på – når kommer neste tanke?! UT av det å være svært syk med diagnoser som fibromyalgi og lavt stoffskifte til å ikke lenger ha slike symptomer som hører med her.

DET TOK SIN TID! Fy søren så stolt jeg er av jeg ikke ga meg! At jeg brukte staheten min på noe som faktisk fungerte! Jeg er nærmest målløs når jeg kikker meg i bakspeilet og ser den veien jeg gikk – og fortsatt går. OG heldigvis så vet jeg at alle kan gå den veien!

3 år senere – februar 2013 – tok jeg i mot de første for kurs i Medisinsk Yoga – MediYoga.

Den historien har blitt et eventyr. I dag – mange tusen timer senere med kurs og individuelle timer – forteller historien at jeg har fått lov til å hjelpe svært mange mennesker! Hadde ikke jeg gått veien, hadde det aldri skjedd!

Februar 2019 – tiden er inne for å hjelpe enda flere.  På toppen av mange kurs både i lokalet hos Gaia Balanse i Halden, på arbeidsplasser og i andre byer i tillegg til fulle dager med individuelle timer for mental trening/hjelp til å endre tankemønstre (du vet vel at alt stress starter i hodet?) og for healingmassasje, så jobber jeg nå med å få gitt deg et tilbud om nettkurs.

Det er så mange som trenger hjelp. Med effektivt verktøy går det! MEN det gjelder å ville ha endring, så bruke verktøyet og FÅ det!

Jeg er så takknemlig for alt hva jeg har vært igjennom av sorg, svik og smerte. Av det som det hele gjorde med min fysiske kropp og mitt sinn. Jeg er så takknemlig for alt hva jeg har måttet gå igjennom for å komme meg ut av ubalansen og inn i noe annet. Det betyr blant annet at jeg får møte og hjelpe deg! DET gir mening!

STOR hjerte- klem fra Monica

Hvordan skal 2019 gi deg mer av det du ønsker?

Kjære leser! ❤

I årets siste timer er vi nok mange som gjør oss noen tanker om året vi straks legger bak oss. Ble året fylt opp av det du ønsket for deg selv, og andre, ved inngangen i det?

Hva hadde du for slags ønsker og mål for 2018 som du i dag, ved utgangen av det, ser at slik ble det jo ikke? Hva gjør du nå som hindrer deg? Hva gjør du hver dag som sørger for at du ikke kom i dette målet? Hva gjør du ikke?

Vi er flinke til å ønske hverandre et riktig godt nytt år. Ønske god helse, hell og lykke, masse glede og kjærlighet. Rett og slett alt det beste! Ja, men hva skal til?

«Året gikk så fort at jeg ikke rakk å begynne på slankekuren jeg hadde bestemt meg for», fant jeg å lese på Facebook i dag. Morsom skrevet, men hva gikk egentlig feil? Hva lovet du deg selv for 1 år siden som du ikke gjorde? Hvordan gjøre nå?

Hva ønsker du at boken om ditt liv i 2019 skal romme? Det er NÅ du bestemmer deg for hvordan livet ditt ser ut når vi om et år legger det kommende året bak oss.

Hvor VIL du være om 1 år? Hva har du oppnådd og hvordan?

Når du vet hva du VIL, så må du finne ut av hva du må slutte med som hindrer deg i å komme dit du VIL. Videre hva du må begynne med og hva du må ville lære deg.

Hva vil du? Om du vet – så gjør denne øvelsen:

Lukk øynene dine etter å ha lest denne teksten.

Se for deg deg selv om 1 år. Den siste dagen av 2019. Du har oppnådd det du ønsket deg. Du nådde de mål og lengsler du hadde. Se deg selv som har kommet i dette målet! Hvilket inntrykk får du av deg selv? Deg som har opplevd det du ønsket deg, nådd de målene du satte deg, fått de erfaringene du ville ha! Kjenn hvor godt det er å ha kommet i mål! La denne følelsen få lov til å fylle deg. Deg i mål. Deg 1 år fra nå. Deg som lovet deg selv og som gjennomførte.

❤

Så lager du deg en plan. Har du ikke målet – kan du ikke finne kartet. Planen er kartet. Du har 365 dager å gå frem til målet. Denne planen må ned på et papir. Dette papiret skal være lett tilgjengelig for deg. Du trenger repetisjon og påminnelse om hva du lovet deg selv.

Hva endre for å komme i mål?

Hva slutte med?

Hva begynne med?

Hva gjør du når du/noen hindrer deg i å nå målet?

Hva må du gjøre hver dag for å komme deg stadig nærmere målet?

 

Jeg heier på deg!

Husk; At ofte tenker vi ikke på helsen før det er for sent….

Mitt ønske for 2019 er at både du og jeg tar valg og holder fokus mot det som vil gi oss en best mulig helse. Dette sett både i et forebyggende og rehabiliterende perspektiv.

Jeg VIL gjør det.

VIL du?

Jeg heier på deg!

Fra ❤ Monica

 

Facebook

Hjemmeside

 

 

 

 

Velge fra hodet eller hjertet i det nye året?

Kjære leser!

På denne nest siste dagen av 2018 kretser tankene ustanselig rundt behovet for oppsummering og refleksjon. Jeg har kjent på det i noen dager, nå bare øker det på.

Det å legge noe bak seg, gå inn i det nye året med fokus og klarhet er bra for oss alle!

Jeg er ikke damen for nyttårsforsetter. For meg ligger refleksjon over hvor jeg er på vei, vilje til justering av kartet og nuet mye nærmere hjerte. Det å benytte overgangen fra et år til et annet til å kvitte seg med det som tynger, er en gave!

En deilig gåtur i formiddag satte virkelig fart i det hele.

Inn i 2018 bestemte jeg meg for at dette året skulle bli et år hvor jeg hele tiden tok valg ut fra 3 av mine viktigste verdier. Hva som faktisk er viktigst for meg. Ikke ut fra hva hodet fortalte meg at jeg burde,måtte og skulle gjøre.

Siden våre verdier er grunnleggende, og på mange måter en rett ledesnor, så jeg det som nødvendig å ta dette fullt og helt på alvor. De som ikke gjør, vil gå på tvers av seg selv og erfare at kropp og sinn ikke nyter godt av det. Alt henger sammen.

Verdiene – den røde snoren – jeg tok med meg inn i 2018 var kjærlighet, respekt (og ærlighet), og takknemlighet.

Å bruke disse verdiene som den røde tråden i alt jeg har foretatt meg, har gitt meg større kontakt med det vi i den yogiske praksis referer til som «Sat Nam», men også større kontakt med sårbarhet og krevende utfordringer.

Det har vært nødvendig med dype røtter i noen stormer som ellers nok ikke ville ha blitt annet enn fønvind. Flere episoder ville ha fått et annet utfall om jeg hadde latt tanker som hodet kom farende med få styre. Jeg valgte dog ut fra hjertet og det å ikke gå på bekostning av meg selv. Jeg fortjener også respekt.

Sat Nam, som betyr jeg er sann, er kjernen før alt som har gjort oss begrenset. Alt som har gjort at vi tror at vi bør gjøre slik og sånn, må gjøre slik og sånn, skal gjøre slik og sånn. Hva som forventes og hva som er rett!

Hva er egentlig rett, spør jeg… absolutt ikke så ofte det hodet sier, ihvertfall!

Det er kjernen som er ubegrenset. Ubegrenset og i kontakt med ubetinget kjærlighet. Skal man være der fullt og helt, så krever det enormt stor bevissthet. Det krever å kunne møte alle følelser, omfavne og finne veien til det som lindrer og leger. Det hele handler om valg av fokus. Hva er det som skal få lov til å være sant?

Lever man etter sine verdier, er man nærmere sannheten enn om man ikke har kontakt med, og tar valg ut fra, det som faktisk er viktig for en selv.

Det er ikke alle som tåler ærlighet. Mange er ikke engang ærlig overfor seg selv. Det gjør for vondt å se. Det er lettere å late som. Om noe faller for tungt på en selv, er det lettere å unngå sannheten og også skylde på andre.

Det er ikke alle som vet hva respekt er, eller som evner å gi. Noen tror at de kan forholde seg til verden ut fra hva som passer dem selv best. Uten å ta hensyn til avtaler eller annet. Jeg bestemte meg for at jeg skulle slutte med å late som om det var greit når vi gikk inn i 2018. Det har gitt meg noen trøkk 16. Men heller det! Skal jeg være sann, så får det bli sånn!

Det er ikke alle som kan gi, eller ta i mot, kjærlighet. Ihvertfall ikke den som er uten betingelser. De opplever ikke seg selv som verd å bli elsket og møter med mistanke om at noe skal bli oppnådd dersom de blir gitt. Alle kan vi kun gi med en god intensjon. Ubetinget kjærlighet er alltid med god intensjon. Det er bare å fortsette.

Takknemlighet har hjulpet meg masse. Et bevisst fokus, og det å lete etter takknemlighet, har dratt meg ut av sorte hull mange ganger igjennom 2018. Hva kan jeg velge å være takknemlig for? Er det mulig å hente ut læring her og se på det med takk?

Jeg visste at mitt valg av fokus ville gjøre meg mer sårbar, og det har jeg virkelig fått erfare. Samtidig ser jeg at det var et godt valg å velge økt bevissthet rundt det som faktisk er viktig for meg. Jeg ønsker å beholde den helsen jeg så hardt har kjempet for. Da er dette en nødvendig ingrediens.

Helsen er avhengig av rett fokus. Fokus ut fra verdier, er en god investering i forhold til dette. Tar man valg som ikke stemmer overens med sine verdier, så blir man gitt noe man ikke vil ha!

Er du bevisst dine verdier? Tar du valg ut fra hva som faktisk er rett for deg? Ser du verden igjennom dine verdier og møter du deg selv med dem?

Hva er de 3 viktigste verdiene dine som du kan velge å følge i 2019? Hvordan vil det å ta verdiene på alvor kunne gjøre deg godt?

Mitt hjerte sier fremdeles kjærlighet, takknemlighet og respekt. Uansett hva hodet måtte fortelle, så er det dette som skal få styre. Størst av alt er fremdeles kjærligheten og den skal være uten betingelser!

I tillegg skal 2019 få romme en stor bevissthet omkring at JA til alt og alle som også skal gi et JA til meg selv. Skal jeg kunne holde, og gi og gi og også være god for alle jeg er glad i over tid, så må dette virkelig på plass. Ingen kan gi av en tom tønne. Man kan tro det i lang tid, men får så hatten passer på et eller annet tidspunkt! Been there – done that!

Det må ikke være slik at dersom man sier ja til en annen, så sier man nei til seg selv. Hvis det er utfallet blir det et nei fra meg. De ja som kommer, vil også være et ja til meg.

Med det skal jeg holde balanse i helheten også i 2019. Det er jeg sikker på!

Dette var første del av flere som kommer de neste dagene… Det tar tid å gå over til 2019, kjenner jeg!

Håper det gir deg noe å lese dette. Gjør det, så gi meg en tilbakemelding.

HUSK at 1.januar klokken 14 har du mulighet til å gi deg selv en time sammen med meg med MediYoga live gratis i en gruppe på Facebook. Ønsker du det? Send en epost til post@gaiabalanse.no så får du informasjon om hva og hvordan. Dette er en nyttårsgave til deg.

HUSK også påmelding til kursene i Medisinsk Yoga som starter i uke 2 og 3! Du finner informasjon på hjemmesiden.

Fra hjertet – Monica

Hjemmeside

Facebook

 

Tusen takk for mange timer i dette rommet igjennom 2018!

Kjære alle mine elever!

Siste ukentlige yogaklasse i 2018 er akkurat avsluttet. Jeg velger å være igjen i vårt yoga-rom en stund for å bare være i det som er her. Akkurat nå.

I dyp ydmykhet og takknemlighet vil jeg si TUSEN takk for alle de fantastiske timene vi har delt i dette rommet igjennom 2018.

At dere har valgt meg til å guide dere mot ro, til det å kunne gi slipp på gammelt og rydde plass til nytt, som kilde til økt bevissthet og glede er for meg noe av det fineste jeg har opplevd i mitt liv. At så mange har fått bedre helse, gir sykepleieren i meg STOR glede!

Det har vært svært mange magiske, fantastiske og gyldne øyeblikk!

Jeg har sett mennesker få lys i øynene. Vakre sjeler som går på en annen måte ut av rommet enn da de kom inn. Det å oppleve at noen lar tårene renne, noen ganger helt uten å vite hvorfor de gråter og lar det skje i tillit, er for meg stort.

Det å være i et rom med dere i fullstendig stillhet, er så magisk!

Mange av dere avslutter nå år 1, 2, 3, 4 og 5 og noen avslutter år 6. Sammen går vi nå inn i det 7.året av Gaia Balanse.

Noen av dere husker godt når Halden Arbeiderblad lagde denne reportasjen for nå mange år siden!

 

Tenkt hvilken reportasje det ville ha blitt nå!

En reportasje som hadde gitt håp til mange dersom dere som ikke har sluppet taket hadde fortalt om det til avisen, og avisen hadde valgt å formidle! For en glede det ville ha vært!

Jeg har opplevd at mange av dere har endret seg foran øynene mine! Sluppet tak i begrensninger og fått kontakt med styrken, tryggheten og motet i deg selv!

Mange har kvittet seg med utmattelse, smerter, søvnproblemer, migrene og stive rygger! Energi og glede blir gitt! Andre har fått en betydelig lindring i sine utfordringer og at de håndterer på en helt annen måte.

Det å kunne møte hverdagens utfordringer med ro, er dere mange som nå gjør!

Verktøykassene blir flittig åpnet med pust på toppen når det er litt mye tungt.

Jeg så lyset i øyene dine da du gikk i kveld. Det gir meg kraft!

Senest i dag, i en individuell time med en vakker sjel som for få uker siden fant veien, opplevde jeg et vitnesbyrd som får meg til å holde fast i hvor kraftfullt til hjelp Medisinsk Yoga er for mennesker. «Hofta mi, som ingen kan gjøre noe med, har begynt å bli mindre vanskelig!» Hun har kombinert det å gå på kurs i 9 uker nå med individuelle samtaler hvor hun har fått verktøy til innsikt og hjelp for en vanskelig livssituasjon. Hun har bestemt seg for å komme seg ut av det vanskelige og at hofta nå endrer seg, er jo bare en bonus og helt overraskende for henne.

At kropp og sinn henger nøye sammen, er vi ikke lenger i tvil om. Er vi vel?

Ofte hører jeg om stadig mer ro. Om innsikt som kommer. Om økt bevissthet og andre valg. Guru Guru Wahe Guru Guru Ram Das Guru! Ja du! «Visdom og innsikt kommer som fra en tjener av det uendelige!». Mange av dere kan bekrefte at dette er hva man blir gitt om man ikke gir seg på veien, drar på seg åket og disiplinerer seg selv til å praktisere.

At alle dere velger å komme inn her i dette yogarommet er for meg det som gir mening.

Når noen sier; «Nå er jeg så frisk at jeg ikke lenger trenger å komme», så gråter jeg. Stille tårer. Jeg vet at verden «der ute» er så hektisk og krevende at den pustepausen du gir seg selv i rommet en gang i uken kan gjøre det som gjør at du ikke igjen vil komme til å kjenne på ubalansen.

På egne vegne vet jeg at symptomer på ubalanse ville ha kommet ganske raskt etter om jeg hadde sluttet med min egen praksis. Det har jeg fått bekreftet hver gang jeg forsøksvis har latt være å praktisere. Fibromyalgi var diagnosen jeg fikk. Den ligger nok på lur, men er også helt borte så lenge jeg gir til også meg.

At jeg får dele det jeg brenner så lidenskapelig for, er for meg en kilde til noe jeg ikke helt kan beskrive.

Forrige dagen ble jeg stilt et spørsmål; «Hva er det som driver deg, Monica?» Videre; «Du står på. Time etter time. Dag etter dag. Uke etter uke. År etter år. Hvorfor?»

Så lenge DU vil ha meg til din yogalærer så skal jeg være her. Så lenge du finner verdi i det jeg gir, så skal jeg gi. Så lenge jeg får lov til å dele med deg, så gir du meg det jeg trenger for å fortsette.

Svært mange klasser. Svært mange timer. Svært mange gyldne øyeblikk har vi delt igjennom 2018 og jeg gleder meg veldig til å ta deg i mot igjen i uke 2 og 3. Rare meg… nå en snau time etter at de siste gikk ut av rommet, så lengter jeg allerede.

Heldigvis er det MediYoga med GongBad allerede den 27.12!

Til deg!

Tusen takk for alle øyeblikk, smil, tårer, stillhet, klemmer og glede!

TUSEN TAKK! Hver og en!                                            

Fra hjertet – Monica

Facebook

Timeplan for kurs i uke 2 og 3 2019

Magiske Bokn!

Kjære leser!

I juni var jeg en helg i Bokn hvor jeg holdt kurs i Medisinsk Yoga med helhetlig fokus.

Kort tid tidligere hadde jeg aldri noen gang hørt om at det fantes et sted som hadde dette navnet. En liten plass utenfor Haugesund. En viten om Haugesund og vakre «Haugalandet» hadde jeg, men aldri erfart.

Historien begynte mye tidligere. En vakker sjel tok kontakt via Gaia Balanse sin side på Facebook. Kunne jeg tenke meg å komme til Bokn for å holde kurs?

Fantastisk hyggelig! Men, Bokn? Hvor er så det? Er det mulig å kunne samle såpass med mennesker at jeg kan ta turen?

Jeg lot ikke lysten slippe og ei heller motivasjonen. Med god hjelp fra initiativtakeren Mona, ble det mulig å gjennomføre. Jeg tror aldri jeg får takket deg nok, Mona!

I begynnelsen av juni startet reisen en svært tidlig fredag morgen. Halden – Gardermoen. Gardermoen – Haugesund. Leiebil Haugesund – via flere runder i rundkjøring inne i tunnel (for la meg tenke!!!) og videre mot Bokn.

Været var fantastisk og heldige meg fikk dele reisen med en vakker sjel som ville være med helt fra Sarpsborg. Vi hadde en storkoselig tur hvor vi på omgang ytret; «Åååå!!! Se så vakkert! Det er jo som et maleri her!» «Jøye meg! Jeg tror vi kjører inn i et maleri jeg!» «Oiii! La oss stoppe og bare se!» «Er det mulig? Så vakkert!»

For en gave! Vakreste Haugalandet som tok oss i mot!

En nydelig velkomst en varm, solrik dag. Vindstille. Hav på alle kanter. Den ene broen etter den andre som førte oss igjennom det nydelige landskapet. Vi to i leiebilen ble enige om at her skulle vi bo en vakker dag…bare være…i havgapet i ett med naturen. Langt borte fra egentlig alt.

Bokn Arena. Storstilt storstue for folket i området. Ny av dato, raus og flott! Her skulle jeg få holde kurs for mennesker som ville komme fra ganske store områder denne helgen. Jeg gledet meg veldig. Hva som ventet meg, hadde jeg ikke anelse om.

 

Med få ord vil jeg beskrive;

En uendelige mengde kjærlighet.

Jeg kommer aldri til å glemme de magiske øyeblikk som ble til i en gymsal. Mennesker som åpnet opp og tok i mot det jeg brenner for. Bød på hele seg tilbake – uten å vite det.  Jeg så tårene og blikkene. Jeg kjente klemmene. Jeg hørte det som ikke ble sagt og jeg så det som kanskje ikke noen ser.

Mennesker som ga slipp.

Jeg ble fylt av en så stor dose kjærlighet som jeg aldri noen gang har opplevd i mitt liv med Gaia Balanse. Det overgikk alt – og det sier veldig mye.

Jeg kjenner klemmene enda. Jeg ser blikkene enda. Jeg opplever stadig tårene på nytt. Uendelig takknemlighet sitter jeg tilbake med. Jeg ble fylt med noe som jeg ikke helt har forstått fullt ut. Jeg bare vet at dette var magi.

 

 

 

Mange timer refleksjon har det blitt siden. Hva er det med vakre Bokn? Uendelig mye.

Da flyet lettet for å finne veien tilbake til Gardermoen var jeg sikker på at jeg MÅTTE tilbake. Heldigvis ble det raskt bestemt. Nytt helgekurs er satt opp i september. Påmeldinger er i gang og jeg håper av hele mitt hjerte at det igjen blir tilstrekkelig mange som vil komme slik at det blir å gjennomføre.

At ordføreren i Bokn kommune dukket opp siste dagen med store ord og gave, var ikke så enkelt å ta inn i hver celle i kroppen da det overraskende skjedde. At dette hadde hatt stor betydning, ble bekreftet også på et slikt vis.

Tusen takk for gode ord og klemmer, kjære ordfører! Det var veldig hyggelig og det varmet!

 

 

 

Den 21. september har jeg nye flybilletter klare. Damen fra Sarpsborg blir med igjen! Igjen kommer jeg til kjøre flere runder i den rundkjøringen inne i tunnelen – for å tenke! Hvor skal vi egentlig?

Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg møter så mange av dere som jeg møtte sist, i tillegg til alle dere som ikke fikk vært med av ulike årsaker forrige gang, og alle dere som nå vil komme!

Den 22. og 23. september er jeg klar til å by deg på noe som utgjør en forskjell for hele deg!

Medisinsk Yoga og fordypende helhetlig fokus gjør forskjell for oss alle sammen. Gleder meg til å se deg!

SOM JEG GLEDER MEG! Vi sees snart igjen, magiske Bokn med alle ingredienser av mennesker og natur! En stor gave!

 

 

Fra hjertet – Monica

Hjemmeside

Facebook

Helgekurs i Bokn 22. og 23. september

Gratulerer med Sykepleierdagen!

Kjære leser!

I dag 12.mai er det sykepleierenes dag!

Hurra for alle flotte sykepleiere som gjør en stor forskjell for mange hver eneste dag! GRATULERER MED DAGEN!

Det betyr at det er min dag, og mange andres dag. Like fullt mangler moderlandet Norge i dag nesten 6.000 sykepleiere og om under 20 år vil antallet være 30.000 for få av de som kan gratulere seg med dagen den 12.mai!

Jeg mottok en sms fra Sykepleierforbundet i formiddag med gratulasjoner og den nevnte faktainformasjonen. I tillegg ble jeg oppfordret til å skrive under på et lønnskrav slik at det blir et sykepleierløft – slik det er uttrykt.

Denne oppfordringen fikk meg til å stoppe opp litt.

Er vi så sikre på at det er dette som er det eneste saliggjørende? At det er økte lønninger som skal løse utfordringene? Jeg har noen tanker og velger å gi uttrykk for dem her.

Absolutt er det sånn at vi mennesker må ha lønn til å kunne leve. Vi skal helst også ha tilstrekkelig til økonomisk trygghet. Vi skal også ha «lønn for strevet». Antakelig har det blitt sånn at lønningsposen avgjør verdien av arbeidet som blir gjort. Hvis det er hva som gjelder, så er det nok mange – i mange yrker – som absolutt ikke får som fortjent.

Hva vil være tilstrekkelig lønn? Når blir det tilstrekkelig og i forhold til hva?

Da jeg utdannet meg til sykepleier, var det på mange måter en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg følte i hver eneste celle i kroppen at dette var rett for meg. Med stort mot gyv jeg løs på oppgavene og betaling fikk jeg på flere måter enn på konto. Ganske fort ble «den harde virkeligheten» lyst opp foran meg.

Alene sykepleier på kveldsvakt.
Alene sykepleier på helgevakt.

Sjelden en opplevelse av tilstrekkelig mange ansatte på jobb. Det var mangel på hender og dermed også varme hjerter.

Når frykten for at «fru Olsen» skulle ønske en prat på sengekanten og ikke kun sine medisiner på kveldsrunden var tilbakevendende i mitt hodet, da blir det feil. Jeg visste at jeg ikke hadde tid til hennes behov. Jeg måtte løpe videre.

Mange kvelder ble «fru Olsen» med meg i sengen da jeg hadde landet i den etter senvakten. Om få timer skulle jeg igjen være klar for jobb. Tanker som surret om alt som var, som ikke var som det skulle, alt som skulle huskes, alle inntrykk, hadde jeg gjort rett og hvordan blir det med det i morgen, gir ikke god søvn. Om søvn i det hele tatt.

Det er ikke lett å sove med «fru Olsen» og gjerne 10 vakre sjeler til i sengen.

Mange utdanner seg til sykepleiere fordi de er glad i mennesker. Ønsker å hjelpe de som trenger hjelp. De gir og gir og gir. De gir enda mer enn litt. De strekker seg langt enn lenger. Kanskje er det også slik at systemet er klar over dette? At dette er mennesker som kan strekkes? At de presses i alle kanter, hales i og draes i fordi det går? Det er mennesker som krummer nakken og gir og gjør enda litt mer?

Hva sier statistikk for sykefravær?

Skal vi godta at dette er en så tøff jobb at det å bli sykemeldt litt hist og her «for å ta seg inn igjen» for så å kunne strekkes på nytt, er helt ok?

Hva med å se på årsaken til at det er slik? Kan det være flere faktorer enn lønn som spiller inn på denne altfor store mangelen på sykepleiere?

Se på meg.

Jeg er en av de som ikke lenger er i det ordinære virket som sykepleier. Det hender jeg savner det. Hender jeg får tanker om at jeg kunne tenke meg tilbake. Det er også godt å vite at om jeg skulle bestemme meg for å gi meg med det å drive Gaia Balanse så har jeg 6.000 stillinger å velge mellom! At jeg antakelig når som helst kan få meg en annen jobb!

MEN!

Da måtte jeg ha skapt store endringer. I meg selv. Min oppfatning er at systemet krever det. Det handler ikke om lønn. Jeg har ikke behov for større lønn enn det jeg ville ha tjent som sykepleier og tar heller ikke ut mer i lønn i det virket jeg har i dag. Det til tross for at jeg jobber 12-14 timer hver dag.

I dag har jeg ikke behov for «time-out». I dag holder jeg balansen. I dag har jeg ikke smerter. I dag sover jeg godt. I dag våkner jeg om morgenen og er restituert. I dag beholder jeg energien stort sett igjennom dagene. Hvorfor? Jeg er fremdeles sykepleier.

Sykepleier som jobber i et annet system. Sykepleier som gir seg selv mulighet til å jobbe hele tiden ut fra hjertet. Se hele mennesket. Gi mennesker tid. Hjelpe hele mennesket. Ikke stykkevis og delt. Ingen som ber meg løpe fortere. Ingen som ber meg om å bruke produkter som ikke er de beste, fordi det ikke finnes penger til det som er best. Ingen som ikke ser meg. Ingen som er tilfreds så lenge det står et navn i vaktboka – og ikke har fokus på hvilken kompetanse som er tilhørende det navnet. Ingen som ber meg være lojal og ikke si ifra. Ingen å sende avvikskjema vel vitende om at det lander i det arkivet man kjenner så godt til.

Det ble mitt valg. Det har det vært lenge nå og antakelig blir en stund til. Samtidig er det godt å vite at, om jeg skulle ønske det, så kan jeg jobbe på annet vis senere. Godt å være ettertraktet! MEN skal jeg det, så er det på en helt annen måte enn jeg en gang gjorde. Det ligger i meg. Jeg kan ikke reagere på alt jeg ikke synes er greit. Alt jeg ikke kan gjør noe med – systmet – må jeg la være å legge energi i. Jeg må ta godt vare på meg selv. Sette grenser og legge avdeling og pasienter igjen i garderoben.

Bevisstheten jeg har fått, vil være god å ha med. Jeg vet at jeg hadde håndtert på en helt annen måte i dag, enn da jeg i februar 2010 ble så syk at jeg ikke lenger klarte å gå på jobb. I 2 år trodde jeg fullt og helt at jeg skulle tilbake. Jeg lengtet hver dag.

Slik ble det ikke.

Det er mange med meg som har gått vekk fra det tradisjonelle sykepleieryrket. Hva skal til for å få noen tilbake? Høyere lønn? Sikkert for noen. Ikke for meg.

 

Fra hjerte – Monica

Hjemmeside

Facebook

 

«Jeg trenger at mamma er glad i seg selv!»

Kjære leser! Dette er den viktigste teksten jeg noen gang kommer til å skrive. Tror jeg. Ihvertfall en av de aller viktigste.

En ung, vakker kvinne har gjort teksten mulig. Hun fikk meg til å se noe jeg ikke har sett. Hun rørte meg dypt. Hun ga meg innsikt jeg ikke hadde. En forståelse for at noe jeg lenge har forstått har vært viktig, men ikke ut fra det perspektivet som hun fikk meg til å se. Jeg er henne evig takknemlig.

Hun vet det ikke selv, og hun får antakelig aldri vite det om hun ikke leser denne teksten og forstår at hun selv er kilden til at teksten skrives.

Årets viktigste tekst. Mest sannsynlig den viktigste teksten jeg noen gang kommer til å skrive.

Har du tenkt at du er egoistisk om du prioriterer å ta vare på deg selv? Har du tenkt at janteloven er en god leveregel? Har du sluttet å se på deg selv som vakker og verdifull? Har du mistet kontakten med ditt eget hjerte? Har du sluttet å snakke pent til deg selv, og om deg selv? Har du mistet kontakten med det å akseptere deg selv? Dømmer du deg selv som ikke god nok, pen nok, flink nok – rett og slett ikke nok!

Da er du i godt selskap med svært mange.

Jeg var også der. Ofte leder i denne flokken. Forsøkte antakelig å få premie i «dømmeklubben» og «janterådet».

Jeg har viklet meg ut. Har du?

Jeg har levert oppsigelse. Den trekkes aldri tilbake.

For noe tid siden fikk jeg dele magiske timer med noen og tredve vakre sjeler. En mann i rommet. Resten kvinner. Jeg er usikker på om mannen er medlem i «dømmeklubben», men ganske sikker er jeg når jeg tillater meg å snakke på mange kvinnenes vegne.

Av disse mange kvinnene, var en ung i alder. Hun er helt uenig i janteloven.

Hun ville ha kontakt med meg da det vi delte via Medisinsk Yoga og gongenes magiske lyder og vibrasjoner via et GongBad jeg arrangerte var slutt. Nydelige unge damen. Hun brukte lang tid på å ordne teppet hun hadde hatt over seg. Ventet tydelig på at alle andre skulle forlate rommet. Også hennes mor.

Den samtalen som så kom, kommer jeg aldri til å glemme. Det er hennes budskap som blir årets viktigste tekst.

Hun takket meg for en fin opplevelse. Så begynte hun å gråte.

Under GongBadet bød jeg på en sangmeditasjon før jeg guidet inn i avspenning og hvile. Den sangmeditasjonen heter Bliss – I am the light of my soul. Teksten går videre I am beautiful, I am bountiful, I am bliss, I am.

Den gråtende unge damen formidlet sitt budskap til meg. Hun hadde hørt sin mamma synge med i sangmeditasjonen og det hadde gjort enormt stort inntrykk på henne at mamma hadde sunget denne teksten.

«Jeg trenger at mamma er glad i seg selv!»

Om datteren skulle ha det bra, trengte hun at mor hadde det bra. At mor var glad i seg. At mor møtte seg selv med anerkjennelse og kjærlighet.

Kjære vene. Så viktig! Så riktig! SÅ uendelig verdifullt!

Det hadde gjort et enormt stort inntrykk på henne å høre mamma synge; «I am beautiful!»

Kjære alle der ute! Ta med dere dette og by dere selv på kjærlighet! Fortell deg selv at du er vakker! At du er fantastisk! At du er verdifull! At du er! At det holder at du er!

Jeg minner alle som kommer min vei på dette. Jeg skriver ofte om det på Gaia Balanse sin side på Facebook. Jeg klarer  nesten aldri å la være å si det når jeg underviser i Yoga. For meg er dette noe av essensen i hva yoga handler om. Å finne veien til det å elske seg selv.  Du gjorde det en gang. Vi trenger å ta reisen tilbake dit. Før alle preginger – gitt oss av andre!

Etter møtet med denne nydelige unge damen – slutter jeg ihvertfall aldri å formidle dette viktige! OG jeg kommer aldri til å si noe som minner om det motsatte noen gang mer ei heller til meg selv! Mine fem barn fortjener at jeg møter meg selv med kjærlighet – muligens er det først da de virkelig tror på den kjærligheten jeg hele tiden forsøker å gi dem. Se dem. For at de er – og ikke hva de gjør. Hvor sann er jeg om det ikke skulle gjelde meg også?

Om jeg dømmer meg selv som ikke god nok, snakker om den store magen min, kiloene som kryper på og som stadig er en kamp, at klærne mine ikke passer, at jeg drikker flytende mat og står over måltider, at jeg snakker dømmende om naboen eller andre – hvordan påvirker det mine barn? Hvilke holdninger? Hvilke verdier?

«Jeg trenger at mamma er glad i seg selv!», er årets viktigste budskap.

Alt annet inviterer ikke til det vi egentlig ønsker å gi.

Alt annet inviterer også til symptomer på sykdom. Stressrelatert problematikk. Svært mange av våre helseutfordringer har stress som trigger. De som er glad i deg, ønsker at du har det best mulig!

TUSEN takk, vakre du som inviterte meg inn i denne synsvinkel. Du har så rett! Jeg kan bare håpe at så mange som mulig velger å ta i mot, for nå har jeg delt.

Fra mitt hjerte –

Monica

Facebook

Hjemmeside

Den vanskelige aksepten, eller?

Kjære leser!

Hvor er du på skalaen fra 1 – 10 når det gjelder evne og vilje til å gi aksept?

Nå var jammen tiden inne for å sende deg en hilsen også på denne plattformen. I flere måneder nå har prioriteringen ligget på Facebook siden, og jeg er så glad for å vite at det er mange faste følgere der. Det å vite at hva jeg har på hjertet når ut til noen som tar i mot, er en stor glede for meg. En glede jeg ofte bevisst fyller sinnet med. TUSEN takk!

I dag vil jeg gi deg noen ord fra mitt hjerte om den helsefremmende aksepten.

Av og til møter jeg mennesker som lever et begrenset liv, via sine tanker, fordi de ikke finner nøkkelen som heter aksept for noe som de mener ikke er rett. Mennesker som har både omsorg og evne til innlevelse, men som ikke i alle situasjoner praktiserer det å vise sine gode sider. Hvorfor?

Sårhet. Svik. Sorg. Forventninger. Krav. Rigiditet i forhold til å se ut fra sin egen modell av verden. Mye styrt av alt som har vært og mye som ble som det ikke skulle.

Følelser som er skapt tidligere kan være til stort hinder for det gode i dag. Holdninger og verdier kan fort måtte vike for de kraftfulle følelsene!

Når vi sitter i følelsen som ikke gjør godt, er det også begrensende tanker i hodet. «Jeg kan da ikke akseptere det han gjør! Det er da virkelig helt feil!» «Hvorfor må hun si sånn? Det sårer meg jo!» «Jeg mener at det valget han tok der, er noe jeg ikke kan stå inne for. Jeg nekter å akseptere det!» «Du får ta de valgt du tar, men jeg kommer aldri til å akseptere det!» «At du gjorde det for 10 år siden, kommer jeg aldri til å glemme!»

Jeg kan fortsette. Lenge.

Om det var jeg som holdt på slik, vet jeg at jeg hadde blitt syk igjen.

Hvor ble det av de gode ressurser som empati, respekt, medfølelse og omsorg? Skal det bare gjelde når verden danser etter min pipe? Når alle oppfører seg, tar valg og håndterer ut fra den modellen av verden – mine holdninger og verdier – er det da jeg aksepterer?

Det blir så slitsomt. Det blir så nedbrytende. Det blir ikke helse. Jeg får ikke verden til å ta den dansen. Jeg har valgt å gi opp det behovet. Det fordi det er et skapt behov ut fra min egen utrygghet. Jeg nekter å fore det lenger. Verden får danse sin egen dans. Jeg danser min.

Verden vil for all tid presentere noe og noen som ikke gjør som jeg mener at skulle ha vært gjort!

Visste du at på toppen av alt som stresser oss mest, så er relasjoner?

Jeg er overbevist om at det å velge aksept er en nøkkel ut av dette stresset. En blant flere nøkler, men det er utvilsomt et godt sted å begynne! Velge aksept i bevisstheten!

Aksept for andre mennesker! Aksept for at andre mennesker er nettopp mennesker! De har feil og mangler og er så absolutt feiltastiske alle sammen! Akkurat som oss hver og en av oss! Mennesker som har sin egen historie, sine egne holdninger og sin egen livsreise! De aller fleste mennesker har en god intensjon! De forsøker bare å leve livene sine til det beste, men av og til så tråkkes det både i salater og annet! Det må få lov til å være ok. Aksept for forskjeller. Hurra for ulikheter! Tenk så kjedelig om alle var like.

Aksept for at det ikke ble slik som var tenkt. Det ble som det ble! Intet mer med det. Sånn er det.

Hvem er du som krever mer av andre enn de er i stand til å gi, eller være?

Hvem er du som mener at din modell av verden er den som er rett? Som ikke tar på deg briller eller åk for å se noe på en annen måte? Hvem er du som kan tillate deg å sitte på toppen av fjellet, skue utover de enkelte sjeler og dømme?

Vil du være en sånn? En som dømmer? Er det i overensstemmelse med dine holdninger og verdier? Jeg trodde du rommet omsorg, forståelse og empati? Gjør du ikke?

Jeg kikker innom deg her i dag for å gjøre deg bevisst på noe svært viktig. OM du ikke velger aksept, og om du samtidig er et menneske som ønsker å leve et liv med best mulig helse, så kan du ikke fortsette å sitte på fjelltoppen! Du bryter deg selv ned hver eneste gang du IKKE gir aksept! Du kan altså ikke velge ikke aksept og samtidig tro at du tar godt vare på deg. Du gjør ikke det.

Hvordan kjennes det egentlig ut å ikke gi aksept….? Gjør det deg godt? Sånn egentlig?

Hva med å bare velge det? Aksept. Slipp taket. Også på byrden. Her og nå. Heller velge å holde fokus på noe du kan gjøre noe med. Det å forsøke å måke snøen som falt i fjor, er ikke spesielt lurt. Du vil aldri lykkes. Sett bort snøskuffen og lev ditt liv i takt med ditt hjerte – som faktisk rommer både aksept, tilgivelse og det å ikke dømme!

Ta vare på hele deg! Du er verdifull og faktisk feiltastisk!

Fra mitt hjerte – Monica

Facebook

Hjemmeside