Døden – på gjensyn

I dag er jeg hudløs. Det kjennes ut som om jeg har kontakt med hver eneste celle i kroppen. Tårene er ikke langt unna. Klemmen fra 16 åringen da hun gikk ut av bilen i morges, fikk de til å renne. Katten i veikanten skapte samme reaksjon.

Som alltid på denne dagen 29.august de siste 15 årene.

I dag for 16 år siden ble jeg gitt en opplevelse som for alltid skulle endre meg. Jeg sitter igjen med sårbarhet, innsikt, styrke, takknemlighet og uendelig glede.

En reise som ikke så mange blir forunt. Det å hilse på døden før det skulle være helt slutt. En opplevelse så vakker at jeg ikke har ord til å beskrive. Ikke på annen måte enn med ordene ubetinget og uendelig kjærlighet. En opplevelse av at alt er som det skal. Ingen frykt. Ingen redsel. En hvilende ro i vissheten om at alt er bra. Alt er som det skal.

I går var det 16 år siden mine to yngste barn, nr 4 og 5 i flokken, så dagens lys. Et døgn senere døde jeg.

392752_4353658054398_2089983937_n

Jentene mine ble hentet ut av magen etter 38 uker på innsiden. 3500 gram og 3650 gram. Helt like. Et planlagt keisersnitt med svært mange mennesker på operasjonsstuen og alt gikk fint. Trodde alle i nesten 1 døgn.

Timene etter operasjonen lå jeg på overvåkning. Det ble svært mange timer. Nesten et halvt døgn. Jeg forstod ikke hvorfor. Det ble meg fortalt at blodtrykket mitt var ustabilt og de ville passe ekstra godt på meg. Utover kvelden ble det allikevel sånn at jeg fikk komme til jentene mine på barsel. Natten ble magisk. Jeg var preget av svangerskapet og operasjonen, men var fylt av en lykkefølelse som ikke kan beskrives. De to små fantastiske jentene var tett på meg hele natten. En på hver side. En ro, takknemlighet og noe ubeskrivelig fylte rommet. Jeg sov ikke den natten. Det var absolutt ikke behov for søvn. Lykkerusen var enorm.

Tidlig neste morgen fikk jeg servert frokost og ble hjulpet i dusjen. Alt virket normalt. Svimmel og ør, men hvem hadde ikke vært det? Ingen målte blodtrykket.

Så kom smerten. Akutt. Ubeskrivelig. Hadde jeg vært alene i rommet da den kom, hadde jeg aldri klart å kalle på hjelp. Hjelp kom fordi jeg ikke var alene. Raskt ble det kaos i rommet. Stemmer, undersøkelser, hender som klemte på magen.

Smerten forsvant… jeg var ute av kroppen og så det hele ovenfra. Så hvordan de ikke klarte å skjule alvoret. Så deres reaksjon når ultralyd viste alvorlig blødning i magen. Så fortvilelsen til han jeg delte mitt liv med og som er pappa til barna mine.

En stund var jeg tilbake i kroppen. For å ta farvel… «Ta godt vare på barna våre!» «Takk for alt!»

Jeg opplevde fortvilelsen og redselen i rommet. Selv var jeg fylt av ro og en ubeskrivelig følelse av kjærlighet. En følelse av «Alt er bra! Alt er greit! Alt er som det skal være!»

De løp avgårde med sengen som bar kroppen min i gangen. Inn i heisen. Operasjonsstue 3. Jeg hørte beskjeder som ble gitt…

Hjertestans.

6 timer på operasjonsbordet. Åpnet på kryss og tvers på leting etter hvilket kar som det piplet blod fra. Et hematom i buken som var enormt. Det var ikke nok blod igjen til sirkulasjon. Nye kar sprakk visst hele tiden. Karkirurgen ga seg ikke. Hun lette. Reparerte stadig flere kar for å stanse stadig flere blødninger. Til slutt vant hun. 9 enheter med blod ble overført. Det er 450ml i hver enhet.

Jeg våknet på overvåkning med en ny stor gave. En stor takknemlighet for å ha fått lov til å oppleve døden. Jeg er helt sikker på at når den kommer igjen er det akkurat det samme som kommer til å skje. En fantastisk opplevelse så fylt av kjærlighet at det er vanskelig å beskrive det med annet enn RO og alt det gode! Kjærlighet så sterk at den ikke kan beskrives.

Jeg fikk også møte min pappa igjen. Han døde brått i en ulykke da jeg var 11 år. Et fantastisk møte. En dag skjer det igjen. For meg er det umulig å tro noe annet.

En gave så stor!

2 år med sykdomshistorie fulgte. Kroppen var nedkjørt og ga meg alt mulig av betennelser og annet. 5 barn trengte sin mamma. 2 nyfødte og 1 på 1 år og 2 litt større. Vel…

Takknemlighet, og det å ha opplevd en ubeskrivelig stor kjærlighet, er det jeg sitter igjen med.

I dag er jeg hudløs og det tillater jeg meg. Det er lagt inn en god pause i min bok i dag. Den skal brukes til å et møte mellom meg og meg.

Dette bilde av meg og jentene bekrefter at «skinnet kan bedra». Jeg er egentlig ikke spesielt frisk på en plass når dette bildet ble tatt mai 2003. 8 måneder etter fødsel.

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside

Reklamer