Kjære leser!
I kveld har jeg behov for å skrive. Av og til så skjer det med meg. Som oftest skriver jeg for meg selv. Notater, minner, tanker og refleksjoner som ikke vises til noen i den formen som det blir skrevet. Noen ganger blir noe delt.
Gaia Balanse sin side på Facebook avslører nok at jeg deler en god del. Så også på denne bloggen. Det er en glede å vite at det gir noe til noen.
I kveld trodde jeg først at jeg skrev mine ord for meg selv, men så ble det klart for meg at dette skal deles. Jeg velger denne siden og via den til Facebook.
Jeg er i Oslo denne helgen for utdanning. Fordypning innenfor yogaterapi og påfylling av verktøy for yogalæreren i meg. Denne gangen er temaet kreft. MediYoga er en terapeutisk metode og egne program er utviklet. Disse ønsker jeg å legge i min verktøykasse for så å kunne gi til de vakre som jeg får møte. Stadig tar jeg i mot noen som blir rammet selv, eller som er pårørende. De pårørende har også behov for MediYoga! Ingen tvil om det.
I ettermiddag nådde mitt blikk en gutt sittende på gaten lenge før min kropp kom bort til der han satt. Omgående visste jeg at jeg ikke kom til å velge å gå forbi han. Jeg kom til å stoppe opp og ta kontakt. Slik ble det. Dette møte kommer jeg aldri til å glemme.
«Edvin» er 17 år gammel og sitter på gaten i Oslo. Ved sin side har han en kopp og en plakat hvor han forteller at han er hjemløs. Tydelig brydd kikket han ned. Det også helt til jeg var helt borte oss han. Jeg stoppet opp. Spurte om han var sulten og tilbød han det jeg akkurat hadde handlet i butikken tenkt å spise på hotellrommet om litt. Fremdeles med blikket mer ned, enn på meg, svarte han: «Tusen takk! Kan jeg virkelig få det?»
Der og da var isen brutt og jeg slo meg ned ved hans side en stund. Lyttende til en historie som fikk både mammahjertet, medmenneskehjertet og hele meg til å briste, fikk jeg ta i mot den virkeligheten jeg selvsagt vet at finnes.
Tanken som var stadig tilbakevennende i mitt hodet var; «Dette kunne ha vært en av dine, Monica!» Ja, og det er sant. Som mamma til fem barn. To som har passert alderen til Edvin, en som er på akkurat samme alder og to som er rett under, samt en bonusgutt som nærmer seg tenårene er det umulig å ikke få den tanken.
Hva går galt?
Det er sikkert svært mange svar på dette spørsmålet.
Jeg har en genuin og dyp tillit til at alle mennesker gjør så godt de kan ut fra de ressursene de har tilgang på. Det er bare det at det går jo galt av og til! Det er forferdelig vondt! Edvin er ikke ansvarlig for hva han opplevde i oppveksten sin! De valg han tar i dag er et direkte resultat.
Edvin fortalte meg om en vanskelig oppvekst. Mye uro både rundt han, og i han. Skolen ble tidlig et problem. Slik han delte det med meg, så er hans oppfatning at ingen egentlig noen gang virkelig brydde seg om. Ihvertfall har ingen noen gang fått han til å føle det. Det er det som er poenget. Noen har helt sikkert forsøkt og gjort så godt de har kunnet! Tidlig ble sannheten hans at han ikke passet inn. At han var annerledes. Han var den urolige han! Det sa alle. Da ble det jo sånn….
Dette bildet av Lisa Aisato er et bilde som illustrerer noe jeg ofte har tenkt på.
Dette er også grunnen til at jeg brenner for at barna våre også skal få møte yoga og det som yoga rommer. Der er det ikke snakk om at noen ikke passer inn! Gi barna verktøy til å finne ro i hjertene sine og til å stå trygt i seg selv!
Edvin passet ikke inn, slik han følte det. Det er bare det at den formen som alle skal presses inn i, må gjøres om! Det er nemlig sånn at alle tilhører! Hvem i alle dager har tenkt at det er rett å skape en form som gjør at noen ikke «får plass»?
Hvordan lage plass for Edvin i dag?
Jeg kunne gi han en stund med oppmerksomhet og kjærlighet fra mitt hjerte. Alt jeg håpet, og håper nå i kveld, er at han følte denne kjærligheten. Et øyeblikk av å bli sett. Et øyeblikk av tilhørighet.
«Petter Uteligger» har gjort, og gjør mye, for mange. Det er mange med han som gjør mye. Også for medlemmer av samfunnet sine holdninger. Det er så bra. Jeg kunne gjøre bittelitt i dag. I koppen puttet jeg oppi litt av noe. Nok til å skape våte øyne og ekte takknemlighet. Det er ikke opptil meg å bestemme hva bidraget skal brukes til. Jeg kan bare håpe.
Tilhører gjør vi alle.
Fra hjertet – Monica
Gaia Balanse 