Fra spikermatta til yogamatta

Kjære leser!

2017 er snart historie. Kun timer igjen av dette året når det i dag skrives 30.desember.  Jeg vil tro at det er flere enn meg som bruker tid på refleksjon i disse dager. Noe har vært bra, noe ikke. Noe ble som det var tenkt, annet ikke. Noe kom som ikke skulle komme, annet kom ikke som det var tenkt.

Jeg velger å la det ligge med tanken det ble som det skulle. Det som ikke ble som jeg ønsket, har gitt meg læring. Det som ble som ønsket har gitt meg bekreftelse på at jeg er på rett vei. Om jeg styrker det og tar det med meg inn i 2018 sammen med læringen, så blir det igjen akkurat som det skal!

Tid for å rydde opp. Kaste ut av ryggsekken det som tynger og pakke pent inn i og legge lett tilgjengelig alt som ikke er tungt å bære. Kanskje ryggsekken rett og slett kan få bli igjen i 2017? At 2018 kan startes med det gode liggende i hjertet istedenfor?

Når 2017 nå straks ebber ut er det ganske straks 8 år siden februar 2010.

Februar 2010 snudde opp ned på mitt liv. Det var da det startet. 3 februar senere var første del av den reisen ved målstreken.  I de siste dager har Facebook sendt minner til meg på «veggen min» om innlegg jeg la ut i desember 2009. Jøye meg – er mine reaksjoner igjen og igjen. Når jeg leser der, og i dag jo vet hva som skjedde noen få uker senere så er jeg ikke det minste overrasket over at det kom! Jeg forstod det bare ikke da! Det er få av oss som SER VEGGEN før den kommer rett i ansiktet! Vi blir bedøvet og blinde! I dag vet jeg at det er stresshormoner som er årsaken til det.

Februar 2010 ble da kroppen satte en effektiv stopper for alt jeg hadde pådratt meg igjennom livet. Ryggsekken var altfor tung og lasten fikk ikke engang tilstrekkelig plass i den så jeg hadde en stor, tung koffert uten håndtak i tillegg som jeg forsøke å trekke med meg. Det gikk ikke lenger.

Tyngden av koffert og ryggsekk (livet) sendte meg til sengs. Brått. Brutalt. Hardt. Hjerterått. Der og da var det opplevelsen. Hele livet gikk opp i limingen. Hele meg mistet fotfestet.

Hvem var jeg nå? Sykepleieren som var sengeliggende? Prestasjonsprinsessen som ikke engang klarte å lage mat til barna sine? Langt mindre gjøre rent og følge opp deres skolearbeid og annet? Perfeksjonisten ble borte i depresjon og håpløshet. Kontrollbehovet druknet i smerter.

Et et helt halvt år i et mørke. Uten lykt. Uten pussemiddel for indre lys. Håpløshet. Hva nå? Hvem er jeg? Ofte liggende på spikermatte.

Jeg måtte tilbake til begynnelsen. Begynne å rydde. Sortere, kaste og tilgi. Både meg selv og andre. Forståelse om at jeg det var å drikke gift å ikke gjøre, kom sakte på plass. Akseptere fortiden, alt som hadde blitt meg gitt og alt jeg hadde valgt, og slippe taket.  Finne veien tilbake til meg selv.

Tilbake til før kontroll, før prestasjon, før perfeksjon, før «ikke god nok»! Tilbake til det å «passe inn» og være som jeg trodde at andre forventet. Tilbake til det å ikke ha krav til meg selv utover at det å gjøre så godt du kan er bra nok! Tilbake til det å stå trygt i meg.

Jammen tok det sin tid og jeg er fremdeles på vei.

I smerte og elendighet ble jeg tipset om at jeg kunne få lindring av å gjøre bruk av spikermatte. Det var helt rett. Den ble fort min beste venn. Jeg sovnet på den! Senere gjorde jeg bruk av avspenningsteknikker og teknikker for å stilne sinnet når jeg lå på den.

Etterhvert fant jeg den Medisinske Yoga og yogamatten ble stedet hvor jeg ga meg selv indre ro.

Når det nå igjen er tid for refleksjon så var det minner fra timer på spikermatten i 2010 som ble veldig tydelig for meg og tårene begynte å trille når jeg tok innover meg at det er mange år siden jeg sist gjorde bruk av den. Da jeg ikke lenger trengte den, ble den ikke lenger brukt. Jeg fant annen metode for smertelindring.

I utgangen av 2017 har jeg ingen smerter. Det hadde jeg ei heller ved inngangen av 2017.

Hadde noen sagt til meg at jeg skulle oppleve det, jeg som har hatt smerter i kroppen siden 9-års alder, hadde jeg aldri trodd det!

En kropp i balanse er lett å la danse! En kropp i balanse drasser ei på tunge ryggsekker eller kofferter uten håndtak. Det er rett og slett ikke en mulig kombinasjon.

Timer på yogamatta har gitt utmerket mulighet til å rydde opp i gammelt skrot, putte på tilhengeren, kjøre til søppelfyllinga og passer på å kjøre tom tilhenger tilbake!

Jeg ønsker deg en nydelig avslutning på 2017.

Takk for at du har fulgt meg igjennom dette året!

En hilsen på vei inn i det nye året kommer…

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside

9.10.17

 

Reklamer