Kjære leser!
I dag er jeg invitert til å holde et foredrag på en temadag som Norsk Attføringsforum skal ha. Jeg er straks på vei ut av døren og gleder meg.
På grunn av uheldige omstendigheter etter et frisørbesøk som endte med en kraftfull allergisk reaksjon ble ikke den tiden jeg hadde satt av til forberedelser mulig å bruke til nettopp forberedelser, men jeg tar en Pippi i dag også; «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!».
Det jeg skal dele sitter i hjerte. Det kommer det som skal komme. Jeg velger å stole på det.
Tema for dagen er fra syk til frisk. Jeg skal bidra med min historie og kunnskap omkring medisinsk yoga. Siden jeg stadig har i planene at jeg en vakker dag skal skrive en bok, så har jeg noen memoarer skrevet ned omkring hva som skjedde med meg en februarnatt for nå 5 år siden.
Her deler jeg med deg:
«Det er tidlig mandag morgen. Midt i februar 2010. Jeg har kikket på klokken med ujevne mellomrom hele natten. Jeg kom hjem fra senvakt 22.50 kvelden før, og vet at jeg må raskest mulig i seng. I morgen tidlig skal jeg være klar for dagvakt etter tre vakter i helgen. Denne tidlige morgenen klokken 04.16 oppdager jeg at armene mine er tunge som bly der jeg ligger i sengen.
Fortvilelsen griper tak i meg. Jeg har ikke klart å sove mer enn kun i bruddstykker igjennom natten og nå er armene mine så tunge! Hvorfor det?
Jeg bruker alt jeg har for å mane frem krefter til å løfte armene, men må etter kort tid resignere. Det snører seg sammen i brystet mitt. Det blir tyngre å puste og jeg kjenner smerter i både bryst, nakke og rygg.
Hva er det som skjer med meg?
Fortvilet forsøker jeg å tenke positive tanke der jeg ligger. Bare jeg klarer å sove litt til nå, så er sikkert armene til å løfte når jeg skal opp 06. Jeg sovner ikke.
Nok en natt uten god søvn. Det hadde blitt mange av dem. Søvnløse, tunge og ensomme netter.
Klokken ringer 06. Jeg forsøker å komme meg ut av sengen. Armene mine bestemmer seg for å samarbeide litt, men jeg kjenner at jeg er stiv i ryggen, at det verker i hoftene mine og at bena er lite villige til å la meg gå på badet for å stelle meg. Jeg har vondt fra tærne og hele veien opp til hode. Jeg tør ikke kjenne godt etter.
Hva er det som skjer med meg?
Jeg husker jeg tenkte; «Bare jeg kommer hjem fra jobb i dag så… da kan jeg sove! I morgen har jeg fri! Jeg skal ikke på jobb igjen før onsdag ettermiddag! Da er jeg helt sikkert i form igjen.
Jeg gikk på jobb denne mandags morgen med en kropp som absolutt ikke ville dit. Nakken min bestemte seg for å virkelig rope høyt. Den ble stivere og mer smertefull for hver time.
Utover dagen klarte jeg ikke å snu på hode. Hvordan jeg klarte å utføre mine sykepleieroppgaver, aner jeg virkelig ikke.
Jeg kom hjem etter vakt. Vaklet i seng. Meg og mine smerter. Nå skulle jeg hvile. Nå skulle jeg bli bra igjen. Kroppen skulle få hvile. Jeg ble i den sengen så og si døgnet rundt i nesten et halvt år…..»
3 år tok det. 3 år med mye læring. Læring om meg selv, endring av mønstre, forståelse for at helhetlig tankegang er eneste mulighet fra ubalanse til balanse. Sakte men sikkert. Et skritt av gangen. Museskritt er også skritt og tolmodighet måtte på plass…
3 faktorer – medisinsk yoga, rett kosthold og endring av tankemønstre…
Jeg er. Jeg er bra nok! Du også!
Til neste gang; Ta vare på deg. Ta en Pippi! Ut av komfortsonen er der det skjer! Jeg heier!
Varm hilsen Monica
Gaia Balanse 
Tusen takk for at du deler denne historien for jeg blir sååååå motivert å gjøre endringer fot å få det gode liv, det er to måneder jeg tok en storrygg operasjon og er ganske redusert til tider men jeg har tro på endring – både pdykisk ok fysisk 🙏🦋