Kjære leser!
For noen år siden leste jeg boken «Profeten» av Kahil Gibran.
En bok jeg fikk i gave av et menneske som gjorde dypt inntrykk på meg da vi først møttes, og som jeg fikk ha som venn i noen år før hun reiste videre.
Kanskje har du lest denne boken? Mange har nok det. Jeg tar den frem stadig igjen, og i dag har et sitat som står skrevet dukket opp i hodet mitt igjen og igjen. Ikke rart. Det nærmest etset seg fast da jeg leste det første gangen for svært mange år siden.
I dag reiste et av mine barn igjen etter å ha vært på julebesøk siden 18.desember.
Den gangen for lenge siden, som sitatet etset seg inn, var jeg ikke blitt mamma. I dag, mange år senere har jeg fått lov til å være mamma i drøye 23 år. På denne «mammareisen» har jeg fått lov til å «låne» 5 egne barn og 3 barn ekstrabarn igjennom livet. Jeg skriver låne med vilje. Det er akkurat det dette innlegget handler om.
Tanken på at vi har våre barn kun til låns, begynte jeg å reflektere over da den sannheten ble tydelig for meg slik Gibran har formidlet det.
Han skrev tydelig om at våre barn kommer igjennom oss, men blir ikke vårt eie. Vi skal gi dem alt det beste, men vi skal ikke leve deres liv. En dag skal vi slippe dem fri og ikke forsøke å holde dem tilbake. Om de kommer tilbake for å hilse på av og til, er det en stor gave.
To av barna jeg selv har båret under mitt hjerte har flyttet hjemmefra. Den ene litt kortere i avstand enn den andre. Han som jeg i dag måtte ønske alt vel – igjen – er på sitt 3. studieår i England. Han er nærmere enn noen gang å bli boende der, selvom dette ikke er endelig uttalt. Kjærligheten har dukket opp for alvor og hvor han får studieplass videre, blir avgjørende. Jeg vet, jeg aksepterer og jeg omfavner meg selv. For ja…jeg opplever ikke dette som helt enkelt. Nå trenger jeg min egen oppmerksomhet og det å lytte innover. Følelser er ikke farlige. De bærer et budskap. Om å gjøre å møte og ta i mot!
Ei heller jeg synes det er helt enkelt å vinke barna avgårde. Det selvom jeg siden før barna ble født, har fortalt meg selv sannheten – om at de er til låns. De er.
Jeg har tatt meg selv i å se på mine barn igjennom julehøytiden. Heldige meg har fått lov til å få mange gyldne øyeblikk med alle barna til bords og i stua. Høylytt prat. Latter. En lett tone. MYE omsorg og glede! Jeg har passet på å ankre det hele og vil nyte det igjen og igjen. Det er en gave til meg.
Det er dette jeg henter opp nå, når jeg omfavner meg selv. Minner meg selv om sannheten. Tiden går videre. Ikke forsøke å stanse den. Alt er som det skal.
I noen sekunder stod verden stille i formiddag. Gutten min, som jo har blitt en mann, kom ned trappen for å si hade da jeg skulle gå. Jeg ble like overrasket som hver gang… den lille gutten min som viser seg som en voksen mann….!
Jeg ser han enda. Den lille, gode gutten! Barnet der inne bak skjegg og kiloer med muskler! Jeg ser sårbarheten, omsorgen og godheten. Jeg ser klokskapen han alltid har båret. Jeg ser alt som jeg alltid har sett. Noen sekunder senere ble jeg omfavnet av bamsearmer og en stor god klem. Tårer. Nå når jeg skriver det også.
Javisst, Gibran – vi har barna til låns, men jammen har vi dem i vårt hjerte for bestandig! UANSETT!
Han tilbake til England. Jeg håper at jeg får enda en sommer med han hjemme, tett på i uker hvor han sparer opp noen kroner på sommerjobbing… Det går fort til juni… Da blir jeg igjen møtt med ordene; «Mamma? Skal jeg spille og synge litt for deg?» igjen. Som jeg gleder meg. 
Fra hjertet -Monica
Gaia Balanse 