Nok en yoga-dame?!

Dette er et brev av Ida Maria Fossum:

Én «yoga-dame» er nok.

Én «yoga-dame» er nok til å snu livet: Monica Gulbrandsen.

Er du en av de som har begynt å lukke ørene når du hører ordet «yoga»? Er du en av de som sukker når du leser at svaret på dine plager er meditasjon? Det høres kjedelig ut å gå den veien, vanskelig, og «er ikke noe for deg»? Du blir for rastløs, sier du?

Å meditere betyr å stilne sinnet. Stilne uro, roe ned tankekverna. Veien dit betyr å åpne opp døren inn til deg selv. Hvem du møter der, burde interessere deg. Dét er jo deg. Om det er en person som er kjedelig og vanskelig vet jeg ikke. Mest sannsynlig ikke.

Er du en av de som synes «alle» blir utbrente og at diagnoser som ME, utmattelse og fibromyalgi florerer? Og da lukker du for mer informasjon, og tenker «ALLE blir jo slitne innimellom, og det er helt normalt».

Jeg sprang rundt i livet mitt på raske ben, i full fart, 1001 baller i luften, ny jobb hver høst, lang pendlevei, foreldre som var syke, barn å ta meg av, utdanning på gang, og relasjoner som gikk over stokk og stein. Dette trodde jeg var helt normalt. Verden rundt meg bekreftet at jeg var nettopp det, og «slik er livet». Jeg løp dyktig på i hamsterhjulet. Helt normal.

05.30 Alarmen ringer. Jeg famler etter den forhatte knappen. Kroppen føles som bly. Det verker i hver fiber. Føler meg fyllesjuk, enda alkohol ikke hadde vært en del av gårsdagen. Hodet tungt. Hjernen føles som den skvulper rundt i havregrøt der oppe i hodet. Hva var det jeg hadde hørt? «Grip dagen! Carpe Diem! Lev denne dagen som den er din siste! Elsk livet! Det er NÅ du har det.» Det var som et repeterende ekko av provokasjoner der jeg satt på kanten av sovesofaen, med tørr munn og morgenkvalme, enda jeg ikke var gravid. Totalt ikke klar for å gripe en ny dag. Langt mindre elske den.

Rer opp negativ og motvillig, subber kraftløst ut på badet, to liter kaffe på gang på kjøkkenet til bare meg. Tunge skritt, tunge tanker, temmelig trist. «I pour myself a cup of ambition», synger Dolly Parton fra radioen, og høres ut som hun spretter gledesjublende hele veien, nysminket og velfrisert, til kontoret hvor hun skal oppholde seg fra «9 to 5». Jeg smiler ironisk, og føler at jeg er ikke alene. Hverdagen ER jo et slit for de fleste. Men skal det føles som man allerede er gravlagt under to tonn jord?

Ett kvarter på jobben tidligere enn de andre, for å unngå kø, for å sette på kaffe, for å rekke å forberede litt mer til dagens undervisning. For å rettferdiggjøre at jeg var en kvinne til å stole på, en arbeidstaker som kan og vet og gjør det hun skal. Som er nysminket, og om ikke velfrisert, så i hvert fall kledd. Møter, samtaler, telefoner, lunsj-lunjsamtaler, må nesten grine på do, møter, samtaler, telefoner. Bilkø, kjøre, kjøre, kø inn til Halden, innom Rema, handle til middag, hva skal vi ha? Burde spise mer grønnsaker. Kjøtt? Dyrt. Hjem. Steke, koke. Spise. Rydde. Vaske. Tørke. Lekseprat. Kjøre til stallen. Vente i stallen. Puste inn heste-lukt. Smile til dyra og til lille gode jenta mi på ryggen til en stor og trygg firbeint. Nesten gråte. Hvorfor? Det er jo fint hun vil ri? Hjem. Lekseprat. Legging. God natt. Der står Pc’en min og venter. Den lengter etter at jeg skal skrive inn passordet og logge på, skrive inn ord og planer og forberede meg, slik at jeg får en bedre dag i morgen. Et glass vin? Burde ikke. Det ble visst to. Da orket jeg også å sende av gårde søknaden om permisjon for den dagen jeg skal kjøre min mor til legen i Moss.

00:58 Er det så sent? Teller timer til jeg skal våkne.

03:12 Katten vil ut. (Det er greit. Jeg holdes uansett våken av tanker.)

05.30 Alarmen ringer ubarmhjertig. Jeg famler etter den forhatte knappen. Kroppen føles som bly. Det verker i hver fiber… Teller timer til jeg kan legge meg.

Det gikk som det måtte. Morgenen kom da jeg ikke greide stå opp. Jeg kollapset. En, to og tre ganger. Sykemeldt i henholdsvis 4 og 9 måneder. Etter siste gang er jeg ikke kommet tilbake til jobb enda. Det har gått 2 år og 3 måneder.

Ida blogg

August 2015: Sliten, men på vei inn i ny jobb, ikke lang tid før andre lange sykemeldingsperiode.

Februar 2017: Langvarige mykoplasmainfeksjoner tok på kreftene.

Ida blogg 3

Diagnose: Kronisk stress, fibromyalgi, ME. Inngangsport: Gjentatte mykoplasma-lungebetennelser, og sterkt nedsatt hørsel, på grensen til døvhet, i forhold til kroppens signaler.

Jeg hørte på et tidlig tidspunkt i dette forløpet en kjent og kjær stemme som sa: «Du må gå innover. Svaret ligger der inne, hos deg.» Dét syntes jeg hørtes kjedelig og vanskelig ut. Jeg løp videre. Løp videre til neste sykemelding.

Min søsters stemme sa igjen: «Jeg tror svaret er å gå innover. Du må lytte til DEG. Jeg tror medisinsk yoga er noe for deg.» Jeg avfeide det, men lurte likevel på om det ikke kunne være noe i det, at det virkelig var sant. Men det hørtes kjedelig og vanskelig ut, og ikke minst uforenlig med min hverdag. Jeg ville drikke vin for å slippe smertene, jeg ville underholdes for å døyve og glemme, og sette opp tempoet for å holde tritt med samfunnets forventninger til en kvinne i sin beste alder. Jeg ville være vanlig og frisk.

Men jeg meldte meg likevel på et kurs i medisinsk yoga hos Monica Gulbrandsen på Gaia Balanse. Og fant stor hjelp og glede i det. Det var litt eksotisk for meg, med mantraer og lukkede øyne hele timen, men det gav meg en ro og tid til meg selv, så jeg meldte meg på nytt kurs hos Monica da høsten kom. Da fikk jeg imidlertid ny jobb, og fant ut at yogaen måtte vike, for jeg skulle jo tilbake til å være vanlig og frisk, i jobb, med ansvar og være Superdeltager i rotteracet.

Tredje gangen morgenen kom, den hvor jeg ikke lenger greide å manøvrere kroppen ut av sengen, mistet jeg mer enn fotfestet. Jeg falt ned i dype avgrunner av selvforakt for ikke å klare jobben. Jeg mistet selvfølelsen, hvis den egentlig noen gang hadde vært der. Jeg følte meg mislykket som mor, som datter, som vesen. Alt dette akkompagnert av en øredøvende symfoni av smerter, fysiske og sjelelige, som alle var vanskelige å håndtere.

Min søsters trofaste stemme hvisket forsiktig igjen: «Ikke vær redd, Ida. Veien er fortsatt åpen inn til deg. Bare gå dit når du er klar.»

Jeg tenkte: «Jeg kan prøve. Det kan da ikke være vanskeligere eller kjedeligere enn dette? Dette er ikke slik livet er ment å være.»

Hva var det jeg var redd for å møte der? Slemme tanker? Misunnelse? Frykt? Gammel sorg? Eller var jeg rett og slett redd for at det ikke skulle være noe der? At jeg var et tomt skall av «flinkhet», vitser og et søtt ansikt?

Nå har jeg praktisert medi-yoga så å si daglig i to og et halvt år. Jeg går fortsatt på kurs hos Monica Gulbrandsen på Gaia Balanse, noe jeg har tenkt å fortsette med. Jeg deltar også på gong-bad, og går til individuelle coaching-timer. Jeg mediterer hver eneste dag. Det er ikke kjedelig. Ikke vanskelig.

Meditasjon gir frihet og innsikt. Det gir styrke til å sette grenser som er riktige. Det øker egenomsorgen, som er så viktig for at vi i det hele tatt skal kunne være noe for oss selv, og dermed for våre elskede.

For meg har Monica og Gaia Balanse tilbudt medi-yoga som verktøy til å rydde opp i livet mitt, komme i balanse, få tilbake livsgleden. Og jeg har tatt i mot tilbudet, og tatt i bruk verktøyene. Jeg er ganske vanlig. Og jeg er mye friskere. Jeg har stort sett ikke symptomer på det jeg ble diagnostisert med for et år siden. Men når det har tatt årevis å bryte ned, tar det forståelig nok også tid å bygge opp. Medi-yoga og meditasjon er blitt mine faste følgesvenner.

Ida blogg 1 Juli 2018: En mer opplagt og friskere utgave av Ida enn på lenge.

Vi har alle ansvar for å ta vare på oss selv. Vi kan ikke skylde på at det er «samfunnet som ødelegger oss», selv om jeg oppriktig mener at tempoet og krav til prestasjon er langt høyere enn det som er sunt i lengden for den menneskelige organisme. Men det er hver enkelt sitt ansvar å si nei, og stå i mot presset. Vi må ikke godta på autopilot at man skal stille opp på verv, bake kaker til dugnader, være med på fester, helgeturer, konserter etc., etc., hvis kroppen din egentlig sier at du ikke orker, selv om det i utgangspunktet er hyggelige ting med barna, venner og familie. Du må selv lytte til kroppen hvor din grense går. Også i forhold til relasjoner. Du må våge å kjenne etter hvilke relasjoner som gjør deg godt, og hvilke som tapper deg, selv om det er vondt og vanskelig å skulle innrømme noen ganger.

Ikke minst er relasjonen til deg selv, den aller aller viktigste. Hvordan kan vi være noe for andre, hvis vi ikke tar vare på oss selv? Hvis vi ikke kjenner oss selv, og våre egne grenser, og tør å kommunisere dem ut i verden? Da blir vi heller ikke et menneske som er godt og tydelig å forholde seg til. Det handler om å ta sitt eget liv på alvor, og å se hvordan vi alle er forbundet i en større helhet.

Monica Gulbrandsen på Gaia Balanse, har på sin kloke, hjertevarme og nærværende måte, gitt meg verktøy til å reparere denne fantastiske innretningen som er meg, som jeg på et tidspunkt hadde gitt opp håpet for, og som jeg langt i fra syntes var fantastisk. Hun har gitt meg håp om at for selv det som ser ut til å være evigvarende, tunge problemer, finnes det en vei ut av, med sin trygge, urokkelige tro på Medi-yoga. Hun er med sin livshistorie, selv et fantastisk eksempel på at det fungerer.

Jeg velger å avslutte med Bjørn Eidsvågs ord fra den vakre og såre sangen «Eg ser».

Eg ser

Eg ser at du e trøtt,

men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.

Du må gå de sjøl, men eg vil gå de med deg. Eg vil gå de med deg.

Eg ser du har det vondt,

Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.

Du må grina de sjøl, men eg vil grina med deg. Eg vil grina med deg.

Eg ser du vil gi opp.

Men eg kan ikkje leva livet for deg.

Du må leva det sjøl, men eg vil leva med deg. Eg vil leva med deg.

Jeg har selv måttet bære den yogiske verktøykassen de siste årene. Dra på meg åket. Jeg har selv måttet hente frem de rette verktøyene. Praktisere. Praktisere. På nytt og på nytt. Og Monica har sett, grått, og gått ved min side.

Ida blogg 2