Det er mye jeg ikke forstår…

….akkurat dette har jeg forstått. Hvordan det er mulig.

Hvordan er det mulig å ikke se sammenhengen mellom det å ikke ta vare på seg selv, og det å få symptomer på noe som er ikke ok å være i?

Her må det være sterke krefter som hindrer! Det er da åpenbart, er det ikke?

Hvordan er det mulig å ikke se sammenhengen mellom det å ikke gi seg selv kjærlighet og at kroppen roper?

Jeg vet at det er mulig, for jeg levde sånn i mange år. Helt til jeg ble satt fullstendig ut av spill og sendt til sengs. Der ble jeg nesten døgnet rundt i et helt halvt år.

På et tidspunkt fikk jeg innsikt….

Dette er hva jeg forstod, og stadig må ville velge å minne meg selv om:

Du er ikke en maskin! Skulle du tro at du er, så trenger også maskiner «service»!

Du er ikke laget for å gi og gi og gi! Ihvertfall ikke om du ikke gir like mye til deg selv!

Du trenger like mye omsorg fra deg selv som du gir andre!

Du vil ikke oppleve at kroppen slutter å rope om du ikke lytter og tar grep!

Du får ingen endring om du ikke skaper den selv!

Du får problemer i din fysiske kropp om du ikke tar på alvor det som faktisk er viktig for deg og lever overens med dine verdier!

Det finnes ikke en eneste pille som tar vekk ÅRSAKEN til dine symptomer – og nå snakker jeg ikke om kreftbehandling som dreper cellene.

Medisinen heter egenkjærlighet. Ubetinget kjærlighet fra deg til deg. Full og helt aksept fra deg til deg. Full og helt respekt fra deg til deg. Full og hel anerkjennelse fra deg til deg. Tilgivelse fra deg til deg. Det å ikke dømme deg selv!

Det handler om å ta egen verdi på alvor. Sette grenser. Stå trygt i seg selv. Det handler om å reversere til utgangspunktet. Til den gangen man kom til verden. Full av kjærlighet – også til seg selv. Til undring over egen skapelse – se for deg en baby som har oppdaget tærne sine.

Egenkjærlighet som er ubetinget. Hva ville du ha gitt til en du er veldig glad i? Det samme skal til deg.

Da settes grenser. Da sier man nei når nei er det som er rett. Da trenger man ikke perfeksjon, kontroll, prestasjon eller det å ikke våge å si ifra.

Hva som hindrer? Frykt og redsel.

Frykt for å ikke tilhøre. Frykt for avvisning. Frykt for å ikke passe inn. Frykt for å bli avslørt som ikke god nok. Frykt for hva andre måtte mene om det og ditt og datt….

Når man står trygt i seg selv blir det mindre frykt…

Du er god nok.

Sånn er det!

Vet du? Hjernen din skiller ikke mellom sant og usant. Du kan når som helst begynne å fortelle det til deg selv. Øve…»Jeg er god nok! Sånn er det», IGJEN OG IGJEN!

…og dessuten ER det faktisk helt sant!!!

Facebook

Hjemmeside

Fra hjertet – Monica

Det er du som får mitt hjerte til å synge!

Kjære leser!

En uke i november går mot slutt. Jeg håper at du har laget deg en uke som har gitt deg, og de du er glad i, mye godt og at du flere ganger har kjent at ditt hjerte har gitt sang fra seg! Når synger ditt hjerte?

I går ettermiddag fant jeg veien fra Fredrikstad og tilbake til Halden etter å ha holdt et kurs i stress-mestring for studenter på Høgskolen i Østfold.

     

Tidligere, denne uken gjorde jeg det samme på avdelingen her i Halden, og i går var dagen kommet for å gi verktøykassen til enda flere. For en glede! For meg er det fantastisk å kunne få lov til å gi dette verktøyet som virkelig utgjør en forskjell til også studenter!

Tenke seg til! Noen år etter at jeg gikk ut fra den samme skolen som ferdig utdannet sykepleier, fant jeg veien tilbake og tok plass i et klasserom jeg tidligere satt som student. Jeg oppdaget at jeg stortrivdes i den rollen! Fikk til og med besøk i hode av tanker som sa til meg; «Bli lærer på høgskolen da vel!», i går kveld! Jøye meg!!! Hvor kom den tanken (apekatten..muligens) fra?

Oppdraget har jeg fått fordi en vakker sjel kom til å tenke på at jeg ville være en rett person til å gjøre nettopp dette. Jeg takker ydmykt for tilliten, kjære du! Jeg har virkelig hatt flotte timer! Uten din tillit og tro på at dette ble bra, etter at jeg fikk lov til å holde et tilsvarende kurs i våres som du inviterte meg til, så hadde jeg ikke fått de opplevelser som jeg nå har fått. Heldige meg!

Det her vært fantastiske øyeblikk og spesielt i går, kjente jeg mye på det. På veien hjem fylte jeg meg selv og bilen med sang hele veien fra Fredrikstad til Halden! Det var sang fra et hjerte som nærmest boblet over i fryd og glede! Fantastiske møter. Herlig å oppleve at flere kom til meg etter timene med sine spørsmål som de ikke ville ta åpent i klasserommet, og for å gi meg tilbakemeldinger fra hjerte. Det varmet og det gjorde så godt! De hadde fått noe som skapte refleksjon, ga læring og innsikt! Hurra!!!

Jeg ser veldig frem til de 6 kursene som skal holdes på nyåret!

2016 går mot slutt. For 1 år siden på akkurat samme tid som nå, så jeg frem til å avslutte videreutdanning mot lærer- terapeut i MediYoga. Jeg kjente at jeg var mer sliten enn jeg syntes var ok, og tanken var at 2016 skulle bli et år «å lande litt i», etter 3 svært krevende og hektiske år med oppstart av Gaia Balanse. Vel. 2016 ble så absolutt ikke et slikt år jeg så frem til å skape meg. Jeg har fått enda mer læring, via hendelser som ble meg gitt uten mitt samtykke… utrolig mye læring… og dermed også store gaver! Ønsker meg fremdeles gaver, for livet er å lære, men allikevel… Ikke så mye og å voldsomt hele tiden kanskje. 😉

Det er i magiske møter med alle dere, at jeg henter det jeg trenger for å kunne fortsette. Det er dere som får mitt hjerte til å synge!

«Du skal gjøre mer av det som får hjerte til å synge!», har en klok sagt. Det er så sant det!

Det gjelder både deg og meg!

Jeg skal gjøre enda mer av det som jeg virkelig kjenner at jeg bobler over når jeg gjør. Det betyr at veien nå på et eller annen vis må gå til arbeidsplasser, og andre, som vil nyte godt av min verktøykasse! Hvem har ikke glede av den… liksom… 😉 Det betyr også at 2017 vil romme foredrag. Det har jeg lengtet etter så altfor lenge.

Gleder meg veldig til å besøke en arbeidsplass i slutten av måneden og holde kurs for noen der som også har en leder som har forstått at dette er noe alle trenger – for å ta vare på seg selv. Det er av betydning for den enkelte og for så mye mer totalt sett. Heldige meg! Gleder meg mye!

Det er du som får mitt hjerte til å synge! I møte med deg som kommer for kurs enten her, eller der, som kommer for samtaler og som velger å ta i mot og ta godt vare på deg selv.

Hadde jeg hatt den verktøykassen som jeg er så heldig å få gi videre til så mange andre, og gjort bruk av den, hadde jeg ikke blitt så syk den gangen for 7 år siden.

Nå er jeg takknemlig for at jeg måtte ha mine 3 vanvittig tøffe år med sykdom, slik at jeg i dag kan dele ut det jeg kan til så mange andre! Mitt hjerte synger!

GLEDE!!!

Takknemlig.

Til neste gang – ta godt vare på deg selv! Let etter det gode! Vær deg!

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside

Støy som et hull i energitønnen…

Kjære leser!

Riktig god fredag! Jeg håper du har laget deg fine dager denne uken og at du har husket på å hilse deg selv med «Hello sunshine» når du møtte blikket ditt i speilet i morges. Det anbefales varmt! Hver eneste dag i tillegg til: «Jeg er glad i deg – «, etterfulgt av ditt eget navn.

Over tid har jeg blitt stadig mer klar over at det er noen hensyn jeg er nødt til å ta i mitt liv om jeg skal ville velge å ta vare på meg selv. Et av disse hensyn er at jeg må forholde meg til støy som om det skulle være min fiende. Jeg har så mange ganger erfart at proppen forsvinner i energitønnen hvis jeg ikke er oppmerksom. Med opplevelse av mindre energi, kommer svært mye mer av det som heller ikke gjør meg godt.

Det tok tid før jeg fant ut av dette, men etterhvert ble det åpenbart og med det også noe jeg var nødt til å ta på alvor.

Dette medfører at jeg av og til må ta noen valg som jeg faktisk ikke har god lyst til. Jeg må si nei til noe av det som jeg også opplever som hyggelig og viktig. Denne helgen skjer det igjen. Mitt nei til en invitasjon er gitt, og med det går samboer alene i en 40-års dag,  og jeg blir hjemme med de 4 barn som befinner seg i vårt hus. Nå er det greit, men jeg har måttet jobbe litt med det.

Selvom jeg har takket nei med bevissthet, nærer det min etablerte følelse fra barndommen som handler om ensomhet. Som handler om det å ikke tilhøre. Det å føle seg utenfor. Det å føle seg avvist. Mønstre som sitter dypt på innsiden og som, selv om jeg har jobbet med dette i noe tid, ikke har gitt helt slipp. Ikke enda.

Kraftfulle følelser har en plass på innsiden av hver og en av oss. De er etablert på et tidligere tidspunkt og har en lei tendens til å komme tilbake uten å forholde seg til besøkelsestid. Som lyn fra klar himmel blir de sendt til oss og om vi ikke stopper opp, puster og begynner å stille spørsmål om hva dette handler om, så blir vi i den følelsen lenger enn nødvendig.

Om vi blir bevisste på hva det faktisk handler om så begynner det å skje noe…

Hva trengte jeg som barn da jeg opplevde meg selv som utenfor og avvist? Svaret er åpenbart. Jeg trengte omsorg og kjærlighet.

Det er kun en i dag som kan gi meg denne helt nødvendige omsorgen og kjærligheten.

Den personen er meg.

Igjen og igjen omfavner jeg meg selv og forteller meg selv at jeg slettes ikke er alene og avvist. Jeg er der for meg selv hele tiden jeg! Jeg har meg! Det er mange som aldri har avvist meg! Jeg ble jo faktisk invitert, men måtte velge å takke nei og det er helt ok. I tillegg skal jeg være sammen med noen av dem som betyr aller mest for meg den kvelden! Heldige meg!

Hva skjer med følelsen? Den slipper taket.

Hadde jeg valgt å følge en redsel som sier – du kan ikke takke nei til denne invitasjonen for eksempel fordi at; hva vil de andre synes om det? Fordi at det tar seg ikke ut at du ikke stiller! Så er det 100% garanti for at JEG hadde vært nødt til å betale for det i mange dager etterpå!

Det eneste jeg ikke klarer å balansere, slik livet mitt er nå, er støy. Det er som en åpen kran i energitønnen. Jeg har ikke funnet proppen og har begynt å se at det er en grunn for at jeg ikke finner den…

Lag deg en helg som fyller på deg!

Fra hjertet – Monica

Facebook

Nettside

Det er ikke alltid som det ser ut som…

Kjære leser!

«Hun er jo så sterk, så hun klarer dette også….». «Hun har vært ute en vinternatt før hun, så dette går fint det!». «Hun har gått igjennom så mye, så hun kommer seg igjennom dette også…!». «Hun virker så sterk….!».

Har du noen gang tenkt noe i denne retningen? Har du noen gang sagt noe i denne retningen? Har du i neste tanke, eller setning, sagt noe som skulle kunne antyde at du ser bak styrken?

Da jeg var 11 år, fikk jeg høre dette første gangen. Det er ihvertfall det hukommelsen min forteller meg når jeg kikker i bakspeilet. Jeg hadde mistet min pappa noen måneder i forveien og jeg overhørte en samtale mellom noen voksne. Slik jeg husker det var det stilt et spørsmål om hvordan det gikk med meg på skolen, og generelt om hvordan jeg hadde det. Svaret var; «Monica er så sterk. Hun klarer seg fint!».

Den gangen forstod jeg ikke hvilken konsekvens denne «merkelappen» skulle få. I dag vet jeg svært mye om det.

Det ble installert; «Du ER sterk! Du må aldri vise svakhet!»

Når det å be om hjelp ble ensbetydende med å vise svakhet, aner jeg ikke.

Barnet hadde gått igjennom store traumer. Barnet gjorde alt hun skulle, pliktoppfyllende. Barnet ble vist, via adferd, at hun ikke trengte så mye fra de voksne. Deres sannhet fortalte dem jo at det ikke var nødvendig. Barnet klarte seg. Se bare hvor fint det går på skolen! De nærmeste voksne hadde mer enn nok med sitt…

Noe senere ble barnet fortalt; «Bare du hadde vært noen år eldre….», da barnet maste om oppmerksomhet. Hun var blitt mer krevende, men like pliktoppfyllende…

Fra den dagen ble barnet veldig mye eldre…

Styrke er fantastisk. Helt til det ikke går lenger.

Styrke gir næring til det å gjøre og gjøre og gjøre…. Jeg klarer jo enda litt til jeg! Styrke gir næring til mye stressaktivering. Jeg må gjøre for å være…. Oppfylle krav jeg setter til meg selv, og som jeg tror at andre har til meg. Jeg gjør enda litt til, enda litt til og enda litt til…. i håp om å bli sett, hørt og forstått. I håp om kjærlighet. Av redsel for å bli avvist, eller avslørt som ikke god nok. Det er jo sterk jeg er!

En dag går det ikke lenger. Det å «knekke sammen» er ofte et resultat av at man har vært for sterk for lenge. Redsel og frykt skyver oss den veien. En kropp i beredskap hele døgnet må kollapse på et tidspunkt. Vi er ikke laget for den «styrken» over lang tid!

Jeg ble 38 år før jeg møtte veggen. Kroppen hadde gitt beskjed siden jeg var 11.

Hvem ser den sterke? Glemmer vi at selv den vi oppfatter som den sterke faktisk kan ha en helt annen sannhet bak styrken? Er vi bevisst på at selv den som «klarer alt» har sine stunder hvor det ikke er fullt så sammensveiset i sømmene?

Jeg ble 45 år før jeg begynte å øve på å be om hjelp. Jeg er fremdeles 45 så noe særlig lang fartstid har jeg ikke, men jeg er godt igang. Flytten av Gaia Balanse fra et lokale til et annet dette året, ble en stor gave til meg i forhold til dette. Jeg ble utfordret på å be om, og ta i mot, hjelp. Det har gjort meg så godt og jeg øver fremdeles. Tusen takk til alle dere jeg har fått lov til å øve meg på!

Nå gjør jeg det igjen. Jeg våger å be om hjelp igjen.

Det er ikke alltid som det ser ut for. Jeg har behov for din hjelp og nå ber jeg om det. For første gang i historien har jeg begynt å øve meg på å få tilbakemeldinger og referanser i forhold til det arbeidet jeg gjør via tilbudet hos Gaia Balanse.

Jeg er svært takknemlig for alle som har gitt tilbakemeldinger på Facebook. Nå ønsker jeg at flere vurderer å gjøre det. Om du har erfaring med en, eller flere tjenester her hos Gaia Balanse så blir jeg svært glad om du kan gi meg din referanse. På Facebook finnes tjenesten – omtale – som kan benyttes. Om du er aktiv på tråder som blir lagt ut på siden med «likes» og deling, er det også veldig hyggelig. Vil du heller sende meg en epost med dine ord, så er du velkommen til å gjøre det til post@gaiabalanse.no

Noen ganger har jeg undret meg over hvorfor det er så få av alle dere som gir meg så varme tilbakemeldinger på annen måte, som velger å gi det offentlig. Nå vil jeg ikke undre meg på dette lenger. Jeg ønsker hjelp! Kan du hjelpe meg?

Til vi sees igjen – ta godt vare på deg. I dag deler jeg noen vakre ord som opprinnelig kommer fra Bjørg Thorhallsdottir. Jeg gir disse, litt endret i forhold til forfatteren sine ord, så ofte jeg kan videre. Dette er sannheten:

«Du kan ta av deg tåspisskoene dine og danse barbeint i gresset.

Vet du hvor flott du er? Hvor begavet du er? Hvor fantastisk du er?

Du er.

Du har ingenting å bevise. Ikke annet enn at du er!

Du kan ta av deg tåspisskoene dine og danse barbeint i gresser. Kun etter egne noter. Det vil være den mest fantastiske dansen du noen gang har danset….»

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside

 

 

Det skal mer til for å kalle seg familie enn å bli født inn i en…

Stikkord

Gaia Balanse, meditasjon, medsinsk yoga, selvutvikling, yoga, yogaferie, yogaretreat

Kjære leser!

«Visdom og innsikt kommer… som fra en tjener av det uendelige…», er et av den Medisinske Yogaens dypeste budskap som jeg helt sikkert har sitert langt over 1000 ganger.

Hver gang jeg har latt ordene komme ut av munnen min, har jeg bekreftet det med – sånn er det. Som oftest har «sånn er det» blitt sagt til meg selv. Fra meg til meg. Uten stemme med lyd. Andre ganger har det kommet ut av munnen som budskap til de jeg har delt rommet med.

Det er helt sant.

Livet er en reise. En reise på så mange måter. For ca 2 uker siden kom jeg hjem etter å ha fått lov til å være yogalærer for en gruppe vakre sjeler som var blitt med Gaia Balanse på yogaferie til vakre Karpathos. For 4. gang fikk jeg dele en slik uke med andre som ønsker å fordype seg i sin egen livsreise, og som i tillegg ønsker å la den Medisinske Yoga være et redskap for fremdrift. Nok en gang ble det en fantastisk opplevelse. Nok en gang ble også jeg gitt så uendelig mye.

Jeg kunne ha skrevet side opp og ned når det gjelder opplevelsene i møte med den vakre øya, retreat-stedet, besøket til den fantastiske byen som klamrer seg til fjellsidene, kjøreturene igjennom det helt spesielle landskapet i tillegg til hva det gir å dele en uke tett på så mange med ulike behov, vaner, verdier og annet – men det er ikke hva dette «reisebrevet» skal handle om.

Det ble også en lang reise innover. Mot midten og med det også i dypere kontakt med hele meg inkludert det lille barnet jeg også rommer. Et såret barn som higer etter kjærlighet. Ubetinget kjærlighet.

Over tid har jeg stadig opplevd å få kontakt med meg selv som barn. Lille Monica har dukket opp under yogaøvelser, i hvile, i meditasjon, i drømmer og i bevisstheten via sansene. Plutselig var det en lukt som hjalp meg til en innsikt som betø en himmel i forskjell.

Som oftest er det meg selv som barn jeg synger for når jeg gjør bruk av sangmeditasjoner. Under disse meditasjonene får jeg bilder av meg selv hvor jeg ligger på madrassen på det lille kottet jeg var plassert i som liten. Liten og redd. Den lille jenta har sluttet å rope. Ingen hører. Hun har begynt å synge for å finne trøst. Nå er det jeg som synger for henne.

Minnene jeg har hatt fra min barndom har vært svært få. Jeg har flere ganger kjent på sårhet fordi jeg faktisk knapt nok har kunnet huske noe som helst. Nå begynne de å komme.

Innerst inne har jeg visst hvorfor. Sannheten har vært for vond. Jeg har blitt beskyttet ved å ikke ha kontakt med det. Takknemlighet har fått lov til å ta overhånd når denne innsikten har kommet, men samtidig har det også åpnet opp for undrende spørsmål.

Jeg var et sensitivt barn som hadde mye «rart»for seg. Undrende, spørrende og søkende ble jeg som oftest møtt med at det ikke var ok. Et barn med behov for å bli sett, hørt og forstått og som oftest ble møtt på en måte som jeg i dag som voksen forstår som avvisning. Et barn med stahet og utholdenhet som ble for krevende for de nærmeste. Et barn som lærte at det var henne det var noe «galt» med fordi hun trengte kjærlighet…

Et barn overlatt til omgivelser som tydeliggjorde at det var barnets ansvar hvordan de voksne reagerer? «Jeg klarer ikke å like deg fordi du er så krevende?» «Bare du hadde vært annerledes enn du er, så hadde alt vært så mye greiere!»

I dag forstår jeg at dette ikke er sant. Det kan aldri bli barnets ansvar hvordan de voksne reagerer. Det ansvaret vil for alltid være den voksne. Barnet kan aldri skape noe hos den voksne som den voksne ikke selv må ta ansvar for. ALDRI.

Kjære Monica. Du kom til denne verden med et helt åpent hjerte (som alle andre babyer). Du var undrende og overlatt til omgivelsene. Åpen, nysgjerrig og full av kjærlighet lærte du at det ikke var det samme du ble møtt med. Du lærte deg at barn ikke skal ses, eller høres. Du lærte deg å bli utrygg på dine nærmeste for du visste aldri hvilken reaksjon du ville få. Du lærte deg at det var din skyld om de voksne ble sinte. At det var deg som var krevende og årsaken til at de ble slitne rundt deg. Du lærte deg at du ikke kunne stole på de som du så absolutt skulle ha kunnet stole på. Avvisning ble deg gitt. Igjen og igjen. Du lærte seg at kjærlighet er noe du kan få et glimt av om du innfrir forventningene og er som de andre krever av deg. Kjærlighet på andres premisser.

Men fy så stolt jeg er av deg! Du ga deg aldri! Du fortsatte «å plage» dine nærmeste med maset ditt – igjen og igjen! «Kan jeg få lese for deg nå?» «Kan du spørre meg om hvordan jeg har hatt det på skolen i dag?» «Kan du ønske meg en god dag?» Du fortsatte å si hva du mente! Ikke alltid like klokt, men dog. Du ga uttrykk for det. Du fortsatte å gi uttrykk for urettferdighet! Ingen fikk deg til å tie om det. Du fortsatte. Igjen og igjen.

Samtidig utviklet du det som senere skulle gjøre deg syk. Du presterte og presterte. Enda mer. Stadig mer. Motivasjonen var den samme – kjærlighet. Bare jeg gjør enda litt til, da vil de like meg og si at jeg er flink… . Fra de menneskene det ville bety alt å få det fra, kom det ikke. Du passet aldri inn.

I dag er det min oppgave å ta vare på deg. Av meg får du ubetinget kjærlighet. Igjen og igjen. Hver eneste dag forteller jeg deg hvor fantastisk du er og at du er så god nok! Hos meg er du trygg og ivaretatt. Jeg gir deg det samme som jeg hele tiden forsøker å gi mine egne fem barn.

Sårene legges. Den jobben er min. Takknemlig er jeg for innsikten og visdommen som gjør det mulig! Tilgivelse er et nødvendig redskap og hører også inn under ubetinget kjærlighet. Fra meg til meg. Fra meg til andre for å gi meg selv det å gi slipp…

Det skal mer til for å kalle seg familie enn å bli født inn i en.

Fra hjertet – Monica

Hjemmeside

Facebook

 

Fra ubeskrivelig glede til dødsopplevelse

Kjære leser!

I dag er jeg sårbar. Føler meg hudløs. Det kjennes ut som om jeg er i kontakt med hver eneste celle i kroppen min, og at jeg aller helst bare vil være i fred. Uansett stimuli kjennes det for mye ut.

14 år siden i dag ble jeg mamma for 4. gang. Denne gangen var det to på en gang som kom til verden. Tvillinger. Barn nr 4 og 5. De ble hentet ut av magen etter 38 uker på innsiden. 3500 gram og 3650 gram. Helt like. Et planlagt keisersnitt med svært mange mennesker på operasjonsstuen og alt gikk fint. Trodde alle i nesten 1 døgn.

I morgen formiddag er det 14 år siden jeg fikk en opplevelse i gave som skulle endre meg. En opplevelse av sterk kjærlighet som jeg ikke kan sammenligne med noe jeg har opplevd ellers.

Timene etter operasjonen lå jeg på overvåkning. Det ble svært mange timer. Nesten et halvt døgn. Jeg forstod ikke hvorfor. Det ble meg fortalt at blodtrykket mitt var ustabilt og de ville passe ekstra godt på meg. Utover kvelden ble det allikevel sånn at jeg fikk komme til jentene mine på barsel. Natten ble magisk. Jeg var preget av svangerskapet og operasjonen, men var fylt av en lykkefølelse som ikke kan beskrives. De to små fantastiske jentene var tett på meg hele natten. En på hver side. En ro, takknemlighet og noe ubeskrivelig fylte rommet. Jeg sov ikke den natten.

Tidlig neste morgen fikk jeg servert frokost og ble hjulpet i dusjen. Alt virket normalt. Svimmel og ør, men hvem hadde ikke vært det? Ingen målte blodtrykket.

Så kom smerten. Akutt. Ubeskrivelig. Hadde jeg vært alene i rommet da den kom, hadde jeg aldri klart å kalle på hjelp. Hjelp kom fordi jeg ikke var alene. Raskt ble det kaos i rommet. Stemmer, undersøkelser, hender som klemte på magen.

Smerten forsvant… jeg var ute av kroppen og så det hele ovenfra. Så hvordan de ikke klarte å skjule alvoret. Så deres reaksjon når ultralyd viste alvorlig blødning i magen. Så fortvilelsen til han jeg delte mitt liv med og som er pappa til barna mine.

En stund var jeg tilbake i kroppen. For å ta farvel… «Ta godt vare på barna våre!» «Takk for alt!»

Jeg opplevde fortvilelsen og redselen i rommet. Selv var jeg fylt av ro og en ubeskrivelig følelse av kjærlighet. En følelse av «Alt er bra! Alt er greit! Alt er som det skal være!»

De løp avgårde med sengen som bar kroppen min i gangen. Inn i heisen. Operasjonsstue 3. Jeg hørte beskjeder som ble gitt…

Hjertestans.

6 timer på operasjonsbordet. Åpnet på kryss og tvers på leting etter hvilket kar som det piplet blod fra. Et hematom i buken som var enormt. Det var ikke nok blod igjen til sirkulasjon. Nye kar sprakk visst hele tiden. Kar-kirurgen ga seg ikke. Hun lette. Reparerte stadig flere kar for å stanse stadig flere blødninger. Til slutt vant hun. 9 enheter med blod ble overført. Det er 450ml i hver enhet.

Jeg våknet på overvåkning med en ny stor gave. En stor takknemlighet for å ha fått lov til å oppleve døden. Jeg er helt sikker på at når den kommer igjen er det akkurat det samme som kommer til å skje. En fantastisk opplevelse så fylt av kjærlighet at det er vanskelig å beskrive det med annet enn RO og alt det gode!

Jeg fikk også møte min pappa igjen. Han døde brått i en ulykke da jeg var 11 år. Et fantastisk møte. En dag skjer det igjen. For meg er det umulig å tro noe annet.

En gave så stor!

2 år med sykdomshistorie fulgte. Kroppen var nedkjørt og ga meg alt mulig av betennelser og annet. 5 barn trengte sin mamma. 2 nyfødte og 1 på 1 år og 2 litt større. Vel…

Takknemlighet, og det å ha opplevd en stor kjærlighet, er det jeg sitter igjen med.

Fra hjertet –  Monica

Facebook

Hjemmeside

 

Fra sengeliggende sykepleier til å drive et yogastudio med 248 deltakere i uken!

Kjære leser!

Ja, det går altså an.

Det ER mulig å bevege seg fra kroniske utfordringer og til noe helt annet.

Det ER mulig å skape endringer som får store resultater.

Det ER mulig å bidra til at andre også får det bedre (når man også tar vare på seg selv).

Det ER mulig å oppleve seg som uten symptomer etter å ha vært i et svært tungt mørke.

Det ER mulig å finne glede igjen etter at det syntes umulig.

Det ER mulig å være svært plaget av symptomer som gir diagnosen fibromyalgi (smerter, fordøyelsesbesvær, utmattelse, søvnforstyrrelser, dårlig hukommelse, umulig konsentrasjon, depressive tanker – som var min hverdag) til å ikke ha disse symptomene.

Det ER mulig å gå fra det å være sengeliggende til det å drive et eget yogastudio med 248 deltakere i Medisinsk Yoga hver uke og i tillegg ta i mot enkeltpersoner for individuelle prosesser for å endre tankemønstre og healingmassasje.

Hvordan?

For mitt vedkommende handlet det om 3 store, og for alltid varige, grep.

1. Kosthold
2. Medisinsk Yoga
3. Tankene mine

 

Alt starter og slutter med nr 3.

Blir du provosert? Ja, det kan jeg forstå. «Man kan ikke tenke seg frisk, vel?», kanskje du svarer. Mitt svar til deg er at det har du selvsagt rett i, men om man tar kloke grep og IKKE får med seg tankene på laget, så er det nesten en umulighet å gå fra det å være sengeliggende til det å oppleve noe helt annet i hverdagen.

At kostholdet har stor betydning, er ingen revolusjon nå til dags. Dette vet vi alle. Vi er også ulike. Jeg måtte finne ut av hva som passet for meg. Synder jeg, får jeg smake på det… også i dag 6 år etter at jeg ble sendt til sengs.

Medisinsk Yoga gjør noe med ÅRSAKEN til ubalansen. Det er selvsagt en årsak til alt og det sitter på innsiden av oss alle. Hvorfor får vi de symptomene vi får? Ut fra det yogiske perspektiv handler mye om preginger, mønstre og blokkeringer på innsiden av oss. Disse blir etablert allerede fra fosterlivet. Når vi gjør medisinsk yoga kjennes det godt ut i kroppen og i sinnet. Det er en fantastisk antistressmedisin, men også uendelig mye mer…

Skal man komme dit hvor det skjer en varig endring i symptomene, må årsaken til ubalansen påvirkes. Denne påvirkningen er medisinsk yoga fantastisk til å gi. Fra ubalanse til balanse… på innsiden.

Tankene påvirker hver eneste celle i kroppen. Negative tanker kan aldri gjøre noe annet enn å bryte ned. Negative tankemønstre er ren «gift» for hver og en av oss og de skaper stressaktivering i kroppen vår. De begrensningene vi tror på påvirker så stort at det er vanskelig å forstå, men sånn er det. Vi må altså gjøre noe med dette. Ut av mønstre. Nye perspektiv.  Velge å etablere sannheten – JEG ER GOD NOK og når jeg gjør så godt jeg kan, så er det godt nok!

Vi må øve og øve og øve. Den Medisinske Yoga påvirker også sinnet så vi får god drahjelp herfra, men om vi lærer oss teknikker og fyller verktøykassen med enda litt mer som påvirker sinnet, så kommer vi svært langt.

Eneste krav er:

Vilje til endring. Mot til endring. Når du først har bestemt deg – er halve jobben gjort. Motstand vil komme. Sinnet er en standhaftig ape…. men en vakker dag er gorillaen blitt en liten «hr.Nilson» og det er du som bestemmer…. Hvor du skal i ditt liv.

Jeg skulle fra ubalanse til Gaia Balanse Halden Medisinske Yogasenter. Hadde noen sagt til meg den vinternatten i 2010 at jeg 3 år senere skulle åpne byens største yogasenter, så hadde jeg blånektet og sagt; «HVA??? Det går jo aldri? Se hvor syk jeg er! Jeg har jo så vondt og klarer ingenting lenger!»

I dag sier jeg – jeg klarer alt og jeg er god nok!

Du også.

Fra hjertet – Monica

Facebook

Nettside

 

 

Ikke sint, bare vettskremt!

Kjære leser!

Daglig tar jeg i mot vakre sjeler for coaching. De velger å komme for å få hjelp til å bevege seg fra en livssituasjon som ikke gir det gode, og til dit hvor det er godt å være. Ingen av oss klarer dette uten å få nødvendige verktøy i vår egen verktøykasse. Jeg er så heldig som får lov til å hjelpe! Via verktøyet skjer det store endringer!

For noen dager siden ble et stadig tilbakevendende tema lagt på bordet. Utfordringer i relasjoner.

Utfordringer i relasjoner er noe som alltid vil dukke opp. Problemer, diskusjoner og konflikter vil alltid være til stede. Sterke følelser vil alltid møte oss. Vi tolker, vrir og vrenger. Vi er sårbare og fulle av skam. Vi oppfatter ofte at det som møter oss er personlig ment, og går i skyttergraven.

Det blir nødvendig å beskytte seg. Noen har sinne som beskyttelse. Betyr det da at vedkommende egentlig er sint? Kan sinne egentlig være noe helt annet?

Sinne behøver absolutt ikke være det vi tolker det som, og ofte er det ikke det. Hva er årsaken til sinne?

En typisk situasjon er det man oppfatter som en anklage mot seg selv har en tendens til å utløse forsvar eller skam. Når det skjer er det svært utfordrende å skulle snakke om tingene på en ordentlig måte. Som oftest går ikke det. Behovet for forsvar kommer omgående! Noen reagerer med sinne. Sinne som forsvar.

Hvorfor? Dette skjer ofte fordi «anklagen» blir tatt i mot som om den er personlig. Det tolkes som om det er sider ved deg, eller hele deg, som det er noe «galt» med. Selvfølelsen rammes. Utryggheten kommer. Reaksjonen kommer og den kommer også til uttrykk via adferd.

Det er en kunst å ikke ta den andres kommunikasjon personlig! Kunsten ligger i det å kunne holde på en lytteposisjon. Om du holder deg åpen for hva den med den negative kommunikasjonen strever med, hvordan det ser ut fra den andres modell av verden og utfordrer deg selv til å se hva slags frustrasjoner vedkommende strever med, så skjer det en annen reaksjon på innsiden hos deg! Behold en slik åpen lytterposisjon alltid! Uansett! Det er nemlig svært sjelden at det er deg det handler om!

Du kan når som helst velge å trekke dype pust og minne deg om din egen posisjon. Velge nøytralitet. Velge nysgjerrighet og via det å lete etter det å kunne se noe på en annen måte. Du kan når som helst minne deg på at din oppfattelse ikke nødvendigvis er sannheten og med det utfordre deg på det å se noe på en annen måte. Det er sjelden at din tolkning er sann…

Ofte er sinne ikke egentlig sinne. Det er redsel, frykt, skam, utrygghet.

Hvordan er det da lurt å møte sinne? Hva trenger en som kjenner på disse kraftfulle følelsene? Hva trenger du når du har dette på innsiden? Om du velger å møte deg selv med omsorg og det gode, hva får du da? Om du velger å møte den andre med det samme, hva får du da? Endringen kommer fra deg. Alltid. Ikke gå i fella som heter å ha forventning til at andre skal gi det til deg…

Ta godt vare på deg!

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside

 

Jeg vil så gjerne få takke!

Stikkord

bevisstgjøring, egenomsorg, Gaia Balanse, gongbad, medisinsk yoga, selvutvikling, stress

Kjære leser!

Gaia Balanse har flyttet inn i nye lokaler.

Februar 2013 åpnet dørene til Gaia Balanse og på svært kort tid økte antallet deltakere på kurs i Medisinsk Yoga til 10 fulle kurs og totalt 180. I tillegg har avtaleboken vært full hver eneste dag fra morgen til kveld (når det ikke har vært kurs), hvor jeg har vært så heldig å få ta i mot for individuelle coachingprosesser, healingmassasje og yogaterapi.

Etterhvert ble enda et tilskudd tilført dette eventyret ved det å kunne tilby GongBad. Helt fra første stund har det vært fullt på disse arrangementene også.

I august 2015 ble den første utvidelsen et faktum. Utvidelse med å flytte yogatimene inn i nabolokalet så det kunne romme flere deltakere på kursene. Med det økte antallet deltakere til 230/uke og antall kurs kunne settes ned fra 10 til 8.

Februar 2016 ble det en overraskende endring. En prosess med å flytte virksomheten startet. Nye lokaler skulle finnes. Utallige møter ble holdt. Tankekaos av de sjeldne, og det å møte følelser som jeg ikke unner noen å kjenne på, måtte håndteres.

I går ble det en ende på prosessen da jeg tok i mot 37 vakre sjeler for den aller første undervisningen i det nye lokalet ved å holde et GongBad.

Nå er tiden inne for å takke. Virkelig!

Jeg, Monica, har lært fra tidlig av å være sterk. Sterk i betydningen av å ikke be om hjelp. Tillit har vært gitt og brutt. Svært mange ganger. Sårbarhet et faktum som har gjort beskyttelse nødvendig. Jeg har sett dette og tatt tak for å skape endring. Igjen og igjen har det medført enda mer læring.

I våres forsøkte jeg igjen. Dette etter oppfordring fra noen fantastiske sjeler som så min sårbarhet og at oppgaven som nå kom var enorm stor. «Du må be om hjelp, Monica! Jeg er sikker på at det er mange som vil stille opp for deg! Du må, hører du!?»

Jeg lyttet, pustet, tok sats og våget… Jeg fikk enormt.

I dag sier jeg ofte til meg selv – tusen takk for at den overraskende endringen kom. Tusen takk for at jeg igjen måtte prøves. Tusen takk for alt sammen som ga meg enda flere utfordringer når jeg trodde at nå må det da være en pause en stund! Tusen takk – for hvis ikke hadde jeg ikke fått det jeg også fikk! En uendelig gave i det å oppleve at det finnes så mange mennesker der ute som valgte å stå i kø for å bidra når jeg ba om hjelp!

Den oppslutningen det ble da jeg, etter påtrykk fra andre, organiserte dugnad for å få flyttet virksomheten!

Jeg trengte noen til å pakke…. vakre sjeler kom! Det gikk unna som en lek! Jeg håpet på hjelp med å flytte alt av møbler og annet på selve flyttedagen. Vet du? Det var KØ nedover trappen i det gamle lokalet og listen er lang over alle som hjalp til! Her manglet det ikke på vilje! Det var helt uvirkelig og helt fantastisk! Utvasking av gamle lokale ble gjort av noen fantastisk effektive damer som kastet seg over vegger, gulv og tak med den største iver jeg har sett!

Min arm fikk klypemerker.. det var vanskelig å ta det inn. Jeg kjente på en så stor ydmykhet og takknemlighet som jeg knapt kan beskrive. Følelsen er lagret og vil bli brukt igjen og igjen! FOR EN GLEDE!!!

TUSEN TAKK alle dere som på en eller annen måte bidro. Enten det var med fysisk tilstedeværelse, eller som hadde tankene rettet mot Gaia Balanse i denne tiden. Tusen takk! Dere utgjorde alle en himmel i forskjell!

Jeg har forsøkt å skape Gaia Balanse på en best mulig måte i nytt lokale og i går, søndag 7.8 ble yogasalen innviet med et GongBad. Det ble fantastisk! Svært mange ga tilbakemelding om at her blir det også godt å være!

Minner om at alle dere som bidro i flytten er invitert til GongBad den 4.9 som takk for hjelpen. Det er også plass for andre, men denne dagen vil du som ga meg så uendelig mye i forbindelse med flytting få komme, ta i mot og være uten å betale for det.

Så ble det enda et skritt videre for Gaia Balanse med denne flyttingen…på så mange måter. Uten deg ville ingenting av dette være virkelighet.

Facebook

Hjemmeside

Fra mitt hjerte – til ditt. Monica

 

«Livet er egentlig kjempefint!»

Stikkord

antistress, bevisstgjøring, bevissthet, coaching, egenomsorg, Gaia Balanse, glede, medisinsk yoga, NLP coaching, ro, selvfølelse, selvutvikling, stress, yoga

…sa en dame til meg forrige dagen.

Hun kom for en samtale i en prosess som hadde startet for noen uker siden. Da hun kom første gang var det helt andre ord hun delte med meg.

En vakker sjel har fått så mye å måtte håndtere i sitt liv. Mye mer enn de fleste får. Traumer av karakter vi ikke unner noen. Hun har stått i det, og stått i det og stått i det. Uendelig sterk. Så ble det tungt…

Jeg har vært så heldig at hennes vei har møtt min. For en god stund siden kom hun for kurs i medisinsk yoga hos meg. Hun fulgte et kurs, så et kurs og på et tidspunkt ble det hindringer som gjorde at hun måtte ta en pause.

Jeg glemte henne aldri. Hun dukket opp i mine tanker fra tid til annen. Jeg har hele tiden på en merkelig måte visst at hun skulle dukke opp igjen selv om det ikke var sagt noe som skulle gi meg grunn til å vite det.

Sånn ble det. Hun dukket opp igjen. Denne gangen ba hun både om plass på kurs i medisinsk yoga, og også ønsket hun å komme for samtaler. «Jeg trenger hjelp….»

Et magisk første møte. Det var da jeg fikk vite hva jeg egentlig allerede visste. Det jeg hadde kjent på, var riktig. En fantastisk dame. En dame som har stått i uendelig mye. En enorm styrke. Jeg kjente på stor ydmykhet for alt hva hun delte med meg. Tenk å få lov til å omfavne det. Ta i mot. Være den som får tillit. For meg er det stort!

Hun fikk noen oppgaver av meg som hun skulle pusle med til vår neste avtale og da vi så hverandre igjen, hadde mye allerede skjedd med henne. Fra enorm skyldfølelse, til å kjenne at den hadde begynt å slippe. Fra det å bli styrt av det ubevisste, noe gammelt, til å se noe på en helt annen måte. WOW! Styrken hun alltid har hatt i seg, hadde hun nå brukt på en ny måte. Denne gangen for å hjelpe seg selv.

Vår tredje samtale hadde vi nå for dager siden. Det var absolutt ikke samme damen jeg fikk møte. Fra skyldfølelse til absolutt ikke det! Fra det å ikke klare å tenke på det traumatiske uten å få en fysiologisk reaksjon (ja, kropp og sinn henger helt nøye sammen), til nå å kunne tenke tilbake uten å kjenne på stress i kroppen!

«Det er ikke min skyld at…..», sa hun med en sånn kraft i stemmen at jeg omgående intuitivt bare visste at ja – sånn er det! Det er helt sant! Nå vet hun at det er sant!!!

«Jeg lever nå. Før bare eksiterte jeg….»

«Jeg tilgir deg….», sa hun. (Altså til en person….) «Jeg ser at det valget du tok, faktisk er en gave til meg!». «Du ga meg mulighet til et godt liv – det jeg har i dag – og det kan jeg være takknemlig for!»

Monica? «Livet er egentlig kjempefint!»

Kjære du…. Jeg er så uendelig takknemlig og stolt av deg! Du er en inspirasjon og din historie skulle ha vært delt med svært mange…Den gir håp. Det du har gjort, er det som må gjøres. Ha vilje til å jobbe med tankene og fokus. Du bestemte deg for at nå var det jammen slutt på elendigheten. En gang for alle! Jepp! Du har nå fått det du ønsket. Du kommer til å bli i det. Du skaper nå det beste innholdet i ditt liv i det livet du har fått. En godt voksen dame er du. Jammen er det på tide! 😉 Vi sees igjen for kurs til høsten og for oppfølging av prosessen.

Tro du meg. Kan denne damen flytte seg fra det å være tynget av skyldfølelse og det som gjør vondt, til dit hvor dette ikke er tilstede lenger – så er det virkelig håp for svært mange andre.

Første skritt er å  ville.

Så må man fortsette å gå. På veien kan man få alle verktøy man trenger. Visdom og innsikt kommer…

Heldige meg som får lov til å bidra!

Ta vare på deg. Velg å leve ditt liv! Det er kun nå du har det.

Fra hjertet – Monica

Nettside

Facebook