Plassert i trappen på julaften…

Kjære leser!

En gang for noe år siden var det også julaften. Denne julaften ble en julaften som lagde dype spor i en liten jente. Hun var med sin ene forelder i et juleselskap i den «nye» familien som hadde kommet til via ny kjæreste til den voksne som hadde ansvaret for henne.

Som småjenter flest var hun nok forventningsfull og hadde nok lenge kjent små, lette sommerfugl slag i magen. Var hun så heldig at hun kom til å få noe hun ønsket seg, mon tro? I tillegg hadde hun nok også gledet seg til å feire jul med sin forelder som hun ellers ikke bodde fast hos.

Denne julaften ble ikke som hun ønsket seg. Denne julaften fikk hun svimerke i gave.

Denne julaften ble en julaften som skulle føye seg inn i rekken av hendelser som lagde dype spor. Så dype at hun som ung voksen hadde sterke smerter, utmattelse og ikke kunne ta seg inn i voksenlivet slik hun ellers nok hadde kunnet.

Da de kom frem til huset de skulle feire julaften i, til de menneskene som bodde der, ble hun truffet av noe som nok ga et hardt slag i magen. «Jeg visste ikke at DU skulle komme! Jeg har ikke plass ved bordet til DEG!»

Den lille jenta ble plassert i trappen.

Da alle koste seg, spiste og lo ved det nydelige julebordet, satt hun i trappen.

Avvist. Ikke engang verd å få sitte ved bordet på julaften. Denne «sannheten» ble for alvor et faktum for henne.

***

Igjen og igjen i årene senere har følelsen kommet tilbake. Sannheten om at hun ikke er verd noe som helst. Slik det ble en sannhet for henne. Avvisningen ble så kraftfull at hun senere stadig oftere følte seg avvist. Like vondt hver gang. Beskyttelse ble nødvendig. Avvise, bli utilnærmelig, ikke ha tillit – ble et faktum. «Ingen vil meg egentlig noe godt. Det er ikke så rart. Jeg er ikke verd det.».

Er det noe å lure på hvorfor hun som ung tenåring begynte å flykte fra følelser?

Er det noe å lure på når hun som ung tenåring fikk vondt i kroppen og ble preget av utmattelse?

Jeg lurer ikke. Det finnes ikke et eneste medikament som kan gjøre noe med årsaken til hennes utfordringer. Det eneste som kan hjelpe henne er kjærlighet. Kjærlighet fra henne selv til seg selv. Det å lære å bli glad i seg selv. Det å avlære det som hun lærte som barn og som mange ganger ble bekreftet.

Jeg lurer ikke på hvorfor du har det som du har det. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk lov til å møte deg. Det eneste jeg så da du kom, var en vakker ung jente i en altfor forknytt kropp. En vakker ung jente som var så modig at hun våget å gi meg tillit. Nok tillit slik at jeg fikk møte deg. SE deg og gi deg noe som jeg er sikker på at du har tatt med deg. Vet du hvor sterk du er? Du er.

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside 

Den lille jenta

Reklamer