En dag møtes vi igjen… en hilsen til himmelpappa

Stikkord

døden, egenomsorg, livshistorie, nærdøden opplevelse, selvutvikling, sorg, takknemlighet, tro

Kjære pappa!

Ditt liv ble kort.

I ditt liv, slik jeg har lært meg å forstå det, var det mye som var vanskelig.

Du ble født i 1946 og valgte deg verdens beste mamma. Farmor som senere ble min klippe i livet, og som jeg er sikker på er en stor årsak til at jeg faktisk er her i dag. Uten henne som så meg, og var der, vet jeg ikke hvordan det hadde gått.

Dine foreldre var aktive under krigen og din pappa slet med store traumer i etterkant. Så store at han ikke så noen vei ut av det vanskelige. Da du hadde fått 11 år i ditt liv, valgte din far å avslutte sitt.

Jeg fikk like mange år med deg.

Da du var 36 år var ditt liv over. Et liv som hadde vært svært vanskelig. Du tok mange uheldige valg og i dag ser jeg at det hele hadde en årsak. Min utvikling har gitt mange svar og det er jeg takknemlig for. Jeg forstår hvorfor det ble som det ble. Hvorfor du ble avhenging av alkohol, var så sint og kontrollerende. Hvorfor det virket som om du manglet empati, men det var ikke helt sant.

Jeg kjente at du var der for meg. I øyeblikk var du det. I øyeblikk var jeg pappa sin jente og det er jeg takknemlig for at jeg faktisk fikk kjenne på. I øyeblikk følte jeg meg betydningsfull og det er kun du og din mamma som ga meg slike opplevelser i min barndom. Det har hatt stor betydning.

Da flere kjente på lettelse når ditt liv var over, ble jeg kapslet inn av sorg. Det skulle ikke snakkes om. Alt skulle ties. Det var for vanskelig for de fleste. På innsiden hos meg vokste smerten og det ga seg til utslag som uro og en smertefull kropp. Spørsmålene var mange, men ingen å stille dem til. Jeg ble sterk. Så mye sterkere enn det kroppen min kunne håndtere. Jeg har i årenes løp funnet veien ut. Jeg er utkapslet og ser mye på en helt annen måte. Takknemlig.

En dag skal vi møtes igjen. Det er jeg ikke i tvil om. Min viten om det har jeg fordi jeg den 29.8.2002 opplevde å møte deg en kort øyeblikk. Tenk så heldig jeg var som fikk det fordi legene på sykehuset gjorde en feil og påførte meg en skade da jeg fødte tvillingene mine. Det resulterte i at jeg opplevde å besøke «den andre siden». Der var du, pappa.

Smilende ventet du på meg i dine brune cordfløyelsbukser. 36 år. En flott mann. Du stod der med hendene dine langs siden av kroppen og med håndflatene vendt mot meg. Smil om munnen og godhet i blikket. Jeg følte stor kjærlighet.

En dag møtes vi igjen pappa. I mellomtiden vet jeg at alt er som det skal være. Alt blir som det skal bli. Det er bare å være og gripe tak i det vakre som er langs veien. Fylle på med det gode.

Jeg vet du er stolt av meg.

På farsdagen går det mange ekstra tanker din vei. Hva om…hvis at…tenk om det…osv osv. Ja, men det er som det skulle bli. Jeg velger å hvile i det.

Tårende triller. Stille tårer. Tårer er alltid noe som løsner… jeg lar de renne nedover mine kinn og hals….

Takknemlig.

Fra hjerte – Monica

Hjemmeside

Følg meg på facebook

Med Døden i Livet

Stikkord

døden, keisersnitt, medisinsk yoga, operasjon, repoperasjon

Kjære deg!

Klokken er nå 23.22 når jeg starter å skrive dette innlegget og i denne sene kveldstimen har jeg valgt å la mine tanker dvele ved det som skjedde på denne dagen for nøyaktig 11 år siden. Den 29.august 2002 opplevdet jeg hvordan det er å dø.

Denne dagen tikker mot slutt og i alle de årene som har gått siden opplevelsen i 2002 har jeg kjent på denne dagen som en virkelig utfordring samtidig som det sakte, men sikkert har kommet frem en tydelig takknemlighetsfølelse i meg. I dag, 11 år etter, er det kun takknemlighetsfølelsen som er på plass.

Jeg anser meg som heldig som fikk lov til å erfare det jeg fikk erfare for denne opplevelsen har bidratt til at jeg i dag er den jeg er og det jeg er.

I går, for 11 år siden, fødte jeg to vakre jenter. Barn nr 4 og 5. De kom til verden via et planlagt keisersnitt.

«….det er den 28.8.2002 og jeg har fått all informasjon i forhold til det som skal skje. Jeg er på sykehuset og min mage er så stor at den kommer lenge før resten av min kropp. I magen ligger to vakre jenter som skal få dagslys for første gang denne dagen. 2 uker før termin. Alt er klart. Jeg skal bli mor til barn nr 4 og 5 om kun kort tid.På operasjonsstua er det mange gode mennesker. De småprater, ordner og fikser. De gjør klart til å ta i mot barna mine og til å ivareta meg under operasjonen.

Ved min side har jeg far til mine fem barn. Tryggheten selv. Han smiler tappert i grønt og forsøker å overføre ro til meg. Det er godt å ha han der.Operasjonen begynner. Alt går fint. Jeg hører operasjonslegen si; det er jammen et stygt arr du har her etter det forrige keisersnittet ditt, Monica! Jeg skal passe på å gjøre det nye arret ditt mye penere. Jeg husker jeg tenkte; «Stygt? Javel? Det har jeg aldri tenkt over… men sikkert fint å få det penere nå da!»Noen minutter senere hører jeg babygråt kombinert med glade stemmer… jubel og glede. Ute er jente nr 1. En stor flott og fantastisk velskapt jente med masse mørkt hår. Et minutt senere stemmer søsteren i og lager stereo av gråten. Uendelig vakkert. En til. Helt lik. To store, flotte jenter. 3500gram og 3650gram. Det å få se dem utenfor magen gjør hele reisen enda mer uvirkelig… har jeg vært med på å lage dem? Er det mulig å skape noe så vakkert enda en gang? Og nå to???Lykken var stor. Den kan ikke beskrives. Jentene kom til verden i en full operasjonssal med jublende mennesker. Jeg følte meg ivaretatt og alt gikk fint… trodde jeg. Det trodde alle inntil det var gått ca 1 døgn… Da døde jeg….»

Under operasjonen ble jeg påført en stor skade. En vene i buken ble stående å blø.

Det tok 1 døgn før det var for lite blod igjen i resten av kroppen til å sørge for

tilstrekkelig med oksygen til vitale organer.

En svært dyktig karkirurg jobbet i magen min i 5 1/2 time før reoperasjonen var over. Hun var den som ga meg livet tilbake. At jeg for noen år siden, da jeg utdannet meg til sykepleier, fikk anledning til å møte henne og si takk er jeg svært takknemlig for. At jeg i tillegg fikk lov til å assistere henne under en operasjon da jeg var student på dagkirurgisk var så stort for meg at jeg ikke kan beskrive det med ord.

I april dette året holdt jeg et foredrag på Gaia Balanse med tittelen «Med Døden i Livet» hvor jeg formidlet min opplevelse. Siden det har jeg fått flere forespørsler om å holde foredraget på nytt og det er bestemt at det kommer. I begynnelsen av desember får jeg igjen gleden av å formidle min opplevelse i håp om at det kan bidra til noe som gjør andre godt. Det er min motivasjon og agenda. Jeg tror jeg har noe å formidle som kan utgjøre en forskjell for andre. Derfor vil jeg gjerne fortelle. Tiden er inne for å dele historien og erfaringen.

I kveld er det kun takknemlighetsfølelsen som er igjen. Uten denne opplevelsen for 11 år siden, hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Bidraget er enormt. Jeg er styrket, jeg får lov til å bruke hele meg i møte med andre mennesker,  jeg har fokus på glede og på å si takk (ofte til meg selv) for det jeg får lov til å oppleve. Ingenting er en selvfølge…

Med døden i livet er det enkelt å fokusere på gleden og kjenne på hva det fokuset faktisk bidrar til. Velge det som bidrar til det gode.
For11 år siden kom disse to vakre jentene kom til verden. En opplevelse av å få all glede og takknemlighet i hele universet rett inn i hjerte den ene dagen, til å oppleve hvor uendelig skjørt livet er den neste….. At jeg skulle få lov til å komme tilbake og få med meg hele eventyret som har vært til nå, gjør meg ydmyk og takknemlig.

Hvordan det gikk med det fine nye arret jeg skulle få? Vel…. det varte jo ikke lenger enn 1 døgn før jeg ble åpnet på langs og på tvers og snurpet sammen i etterkant. Min mage ser absolutt ut for å ha gjennomgått noe helt spesielt. Den har fått en ekstra «navle» ovenfor der jeg har den opprinnelige og der de stanset snittet oppover og snurpen har ført til at magen ser delt ut. Etter tre enlingesvangerskap med barn på ca 4,5 kg og med to den siste gangen som til sammen veide 7150gram skal det ikke mye fantasi til for å forstå at ja…. MEN magen min forteller store deler av historien og det skal den få lov til å gjøre helt til mitt hjerte slutter å slå neste gang.

I går og i dag har jeg har jeg fått, og tatt, mange klemmer i møte med vakre sjeler på Gaia Balanse. Det har gjort godt! Det i glede over å se mange kjente ansikter igjen når nye kurs i Medisinsk Yoga nå er startet opp og fordi disse to dagene har vært litt ekstra spesielle for meg. Klemmer gir glede – og det er alt hva det handler om.Fra meg til deg: GI DEG SELV ALL GLEDEN DU BARE KAN FINNE! Det er igrunn ikke så mye annet som betyr noe….

Stor klem til deg som leser!

Lag gyldne øyeblikk!

Varm hilsen

Monica

http://www.gaiabalanse.no

https://www.facebook.com/pages/Gaia-Balanse-as/436721119722976