Kjære deg!
Vi er alle unike. Vi har alle vår egen historie. Jeg er helt sikker på at det er mange ulike grunner for at fibromyalgi rammer svært mange av oss. Min historie er kun en i alt dette, men antakelig er det noe i min historie som kanskje du kan kjenne deg igjen i? Eller er det slik at vi skal velge å tro på at det ikke har en fnugg av forklaring, livet vårt, i forhold til diagnosen? At det er helt tilfeldig at så mange blir rammet (både av fibromyalgi, av andre kroniske diagnoser og ellers andre sykdommer som er stressrelaterte) og spesielt her på våre breddegrader? Jeg vet ikke helt sikkert dette, men når jeg ser tilbake så faller ting sammen og gir meg en slags forklaring. Den er min. Jeg velger den.
Om du ikke er rammet av symptomer på fibromyalgi, men alikevell leser dette så håper jeg at du uansett tar med deg noe du kan reflektere over og gjøre bruk av. Min historie er min. Du kan unngå å gå i mine fotspor, slik jeg en gang gjorde det. Kanskje kan det føre til at den triste statistikken kan endres? Det har jeg et håp om. Jeg ønsker å gi mitt bidrag i dette.
Presentasjon av meg slik det var for drøye 3 år siden:
Hei, jeg heter Monica og jeg er prestasjonsprinsesse.
Prestasjonsprinsessen våknet i mitt meg da jeg var ganske liten jente. Jeg vokste opp i et hjem med stor grad av utrygghet. En far som var alkoholiker og som døde da jeg var 11 år i bilulykke. Jeg var nok på mange måter en «pappajente». Jeg kan huske at jeg kjente trygghet når han lå på siden i sofaen og jeg fikk sitte bak hans bøyde ben og tett inntil. Der kunne jeg sitte lenge, slik jeg husker det. Da han brått ble revet vekk, så forsvant noe som hadde gjort meg godt til tross for all utryggheten som alkoholbruken også skapte.
Mamma ble alene med mine to eldre søstre og meg. De to var, slik jeg opplevde det, svært tett knyttet i de tidligere barneårene. Antakelig fordi det kun var 1 år forskjell på dem i alder. Jeg var noen år yngre enn dem og så veldig opp til mine vakre og flinke storesøstre. Jeg ble, for å si det forsiktig, tidlig «voksen».
Jeg kan huske at jeg higet etter oppmerksomhet og at jeg aldri opplevde at jeg fikk behovet dekket. Det kan godt være at jeg var kravstor, men like fullt var det en realitet. Jeg opplevde at jeg ikke ble sett, hørt og forstått. Det var slik jeg erfarte det.
Hva kunne jeg gjøre?
Jeg var skoleflink og ønsket å få tilbakemelding på det. Kan huske at jeg ba om å få lese for mamma, men at hun ikke var tilstede når jeg endelig fikk «lov». Jeg kan huske at jeg ønsket at det skulle spørres om hvordan det hadde gått på prøver og at jeg hadde fått «lykke til» når jeg skulle ha dem. Det var sjelden det skjedde. Jeg var misunnelig på en av mine venninner som hadde en mamma som hjalp til med lekser og som viste interesse. Slikt var ikke til stede hos meg.
Vel. Jeg er antakelig slik skrudd sammen at istedenfor å gi opp, så stod jeg bare på enda mer….
Jeg begynte på skolen sammen årskullet før meg så jeg var alltid yngst i alder. Nakkesmertene kom allerede i 7. klasse. Ryggsmertene noe senere. Jeg var 12 år da jeg var til kiropraktor første gang og 13 år da jeg begynte med behandlinger hos fysioterapeut. Det lindret i perioder, men smertene og plagene kom stadig tilbake. Hodepine var et daglig innslag og noe som sukker faktisk hjelp til med å døyve…. Hva som kom først, kan man jo spørre seg.
Jeg skal forsøke å gjøre en lang historie kort, for endel av dette kommer jeg sikkert tilbake til senere. I dag ønsker jeg å gi et innblikk i det jeg er sikker på har vært medvirkende til hvorden det ble senere og hvorfor det en vinterdag i 2010 var absolutt nok for kroppen min.
Jeg vet at jeg i hele ungdommen hadde stress i kroppen i forhold til tankemønstre som ikke gjorde meg godt og i forhold til at prestasjonsprinsessen hele tiden sørget for at nettopp så var tilfelle. I dag vet jeg at dette har gitt kroppen min kontinuerlig stress. Det ga seg til uttrykk via hodepine, kvalme, magesmerter, ustabilt blodsukker og opp og ned i vekt, samt mye rygg- og nakkevondt.
I 1994 ble jeg mamma for første gang. En stor gave. 20 måneder senere kom et nytt, elsket, barn. 5 år senere enda et planlagt barn og vi ønsket oss også nr 4. 20 måneder senere enn nr 3 kom tvillinger til verden.
Da tvillingene ble født, via et planlagt keisersnitt, ble jeg påført en stor skade under operasjonen. Det førte til at jeg ca 1 døgn senere døde. Ja, faktisk. En gedigen blødning i buken førte til at det ikke lenger var nok blod i sirkulasjon i kroppen og at hjerte til slutt ga opp. Hva dette gjorde med kroppen, også i ettertid, har jeg i dag mange tanker om.
Det ble en svært omfattende reoperasjon som varte i 5 1/2 time og rehabiliteringen var tøff.
Jeg brukte 2 år på å «finne meg selv» igjen etter dette. To år hvor jeg også skulle være tvillingmamma og mamma til tre små til. Nr 3 var også bare babyen når jentene kom. 20 md som han var lille gullet mitt.
Stress… prestasjon….ikke tid til å ta signaler fra egen kropp alvorlig….alle andre enn meg var viktig… lite søvn….mange, mange tanker som ikke gjorde meg godt osv osv… Fravær av øvrig familie.
I 2008 ble jeg alene med hovedomsorgen for mine fem barn. Et samlivsbrudd som opplevdes som vanskelig og med ingredienser jeg virkelig håper at ingen andre skal behøve å oppleve.
Jeg kunne ha skrevet i dagesvis, men velger å hoppe herfra til en vinterdag i 2010:
«….det er tidlig mandag morgen midt i februar 2010. Jeg har kikket på klokken med ujevne mellomrom hele natten.
Jeg kom hjem fra senvakt 22.50 kvelden før og visste at jeg måtte være flink pike og komme meg fortest mulig i seng. I morgen tidlig skal jeg være klar for dagvakt etter tre vakter i helgen.
Denne tidlige morgenen klokken 04.16 oppdager jeg at armene mine er tunge som bly der jeg ligger i sengen. Forvilelsen griper tak i meg. Jeg har ikke klart å sove mer enn kun i bruddstykker igjennom natten og nå er armene mine så tunge! Hvorfor det?
Jeg kjenner at jeg bruker alt jeg klarer å mane frem av krefter for å løfte armene, men må etter kort tid resignere. Det snører seg sammen i brystet. Det blir tyngre å puste og jeg kjenner smerter både i bryst, nakke og rygg. Hva er det som skjer med meg?
Fortvilet forsøker jeg å tenke positive tanker der jeg ligger. Bare jeg klarer å sove litt til nå så er sikkert de armene til å løfte når jeg skal opp klokken 06. Jeg sovner ikke.
Nok en natt er jeg uten god søvn. Det hadde blitt mange av dem. Søvnløse, tunge og ensomme netter.
Klokken 06 ringer vekkerklokken pliktoppfyllende og jeg forsøker å komme meg ut av sengen. Armene mine bestemmer seg for å samarbeide litt, men jeg kjenner at jeg er stiv i ryggem, at det verker i hoftene og at bena er lite villige til å la meg få lov til å gå på badet for å stelle meg. Jeg har vondt fra tærne og hele veien opp til hode og tør ikke kjenne godt etter. Hva er det som skjer med meg?
Jeg husker jeg tenkte; «Bare jeg kommer hjem fra jobb i dag så kan jeg sove. I morgen har jeg fri. Jeg skal ikke på jobb igjen før onsdag ettermiddag! Da er jeg helt sikkert i form igjen…..».
Jeg gikk på jobb den mandag morgen med en kropp som absolutt ikke ville dit. Nakken min bestemte seg for å virkelig rope høyt. Den ble stivere og mer smertefull ettersom timene gikk. Utover dagen klarte jeg ikke å snu på hode. Hvordan jeg klarte å utføre mine sykepleieroppgaver, aner jeg virkelig ikke.
Jeg kom hjem etter vakt. Vaklet i seng. Meg og mine smerter. Nå skulle jeg hvile. Kroppen skulle få hvile.
Jeg ble i den sengen så og si hele døgnet det neste halve året….»
Og herfra gikk altså veien til diagnosen fibromyalgi og en 3 år lang kamp.
Jeg har lært meg å tenke; «hva skal jeg lære av dette?»
- Jeg må holde min egen oksygenmaske på, for å kunne hjelpe andre. Jeg må være bevisst hva som gir meg det jeg trenger for å kunne hjelpe andre.
- Jeg må holde meg fysisk aktiv. Jeg må gjøre min yoga.
- Jeg har erfart at sukker er gift for meg. Jeg må holde meg til et kosthold som inneholder lite karbobydrater for å kunne bo i en kropp som vil samarbeide.
- Jeg blir det jeg tenker! Sånn er det! Det betyr at jeg må være bevisst hva jeg faktisk velger å tro på og hvordan de ulike tankene påvirker kroppen min. Jeg må holde fokus på de tankene som gjør meg godt!
Det er jeg som bestemmer! Jeg ER sjefen i mitt liv. Hva vil jeg ha? Det som skaper stress i kroppen min og som garantert gir meg symptomer på sykdom? NEI! Det vil jeg ikke! Been there – done that!
Når jeg har alt dette på plass så kan jeg også hjelpe andre til å komme i sine mål. Jeg ELSKER den jobben jeg har skapt meg! Det er en fantastisk gave! Om jeg ikke hadde blitt rammet av sykdom, som jeg mener er et resultat av min historie, så hadde det aldri skjedd! Om jeg ikke hadde hadde vært så heldig å bli kjent med Mr. Fibromyalgi, så hadde jeg ikke kunnet skape Gaia Balanse! Det er bare en ting å si; Tusen tusen takk! Jeg forstår hvorfor historien er som den er. Jeg skulle hit. Veien blir til og den ble akkurat slik den skulle bli. Selvsagt. Tusen, tusen takk!
Presentasjon av meg i dag:
Hei, jeg heter Monica og jeg er bra nok akkurat som jeg er!
http://www.gaiabalanse.no
https://www.facebook.com/#!/pages/Gaia-Balanse-as/436721119722976?fref=ts
Fra meg til deg:
Gaia Balanse 