Stikkord
Gaia Balanse, meditasjon, medsinsk yoga, selvutvikling, yoga, yogaferie, yogaretreat
Kjære leser!
«Visdom og innsikt kommer… som fra en tjener av det uendelige…», er et av den Medisinske Yogaens dypeste budskap som jeg helt sikkert har sitert langt over 1000 ganger.
Hver gang jeg har latt ordene komme ut av munnen min, har jeg bekreftet det med – sånn er det. Som oftest har «sånn er det» blitt sagt til meg selv. Fra meg til meg. Uten stemme med lyd. Andre ganger har det kommet ut av munnen som budskap til de jeg har delt rommet med.
Det er helt sant.
Livet er en reise. En reise på så mange måter. For ca 2 uker siden kom jeg hjem etter å ha fått lov til å være yogalærer for en gruppe vakre sjeler som var blitt med Gaia Balanse på yogaferie til vakre Karpathos. For 4. gang fikk jeg dele en slik uke med andre som ønsker å fordype seg i sin egen livsreise, og som i tillegg ønsker å la den Medisinske Yoga være et redskap for fremdrift. Nok en gang ble det en fantastisk opplevelse. Nok en gang ble også jeg gitt så uendelig mye.
Jeg kunne ha skrevet side opp og ned når det gjelder opplevelsene i møte med den vakre øya, retreat-stedet, besøket til den fantastiske byen som klamrer seg til fjellsidene, kjøreturene igjennom det helt spesielle landskapet i tillegg til hva det gir å dele en uke tett på så mange med ulike behov, vaner, verdier og annet – men det er ikke hva dette «reisebrevet» skal handle om.
Det ble også en lang reise innover. Mot midten og med det også i dypere kontakt med hele meg inkludert det lille barnet jeg også rommer. Et såret barn som higer etter kjærlighet. Ubetinget kjærlighet.
Over tid har jeg stadig opplevd å få kontakt med meg selv som barn. Lille Monica har dukket opp under yogaøvelser, i hvile, i meditasjon, i drømmer og i bevisstheten via sansene. Plutselig var det en lukt som hjalp meg til en innsikt som betø en himmel i forskjell.
Som oftest er det meg selv som barn jeg synger for når jeg gjør bruk av sangmeditasjoner. Under disse meditasjonene får jeg bilder av meg selv hvor jeg ligger på madrassen på det lille kottet jeg var plassert i som liten. Liten og redd. Den lille jenta har sluttet å rope. Ingen hører. Hun har begynt å synge for å finne trøst. Nå er det jeg som synger for henne.
Minnene jeg har hatt fra min barndom har vært svært få. Jeg har flere ganger kjent på sårhet fordi jeg faktisk knapt nok har kunnet huske noe som helst. Nå begynne de å komme.
Innerst inne har jeg visst hvorfor. Sannheten har vært for vond. Jeg har blitt beskyttet ved å ikke ha kontakt med det. Takknemlighet har fått lov til å ta overhånd når denne innsikten har kommet, men samtidig har det også åpnet opp for undrende spørsmål.
Jeg var et sensitivt barn som hadde mye «rart»for seg. Undrende, spørrende og søkende ble jeg som oftest møtt med at det ikke var ok. Et barn med behov for å bli sett, hørt og forstått og som oftest ble møtt på en måte som jeg i dag som voksen forstår som avvisning. Et barn med stahet og utholdenhet som ble for krevende for de nærmeste. Et barn som lærte at det var henne det var noe «galt» med fordi hun trengte kjærlighet…
Et barn overlatt til omgivelser som tydeliggjorde at det var barnets ansvar hvordan de voksne reagerer? «Jeg klarer ikke å like deg fordi du er så krevende?» «Bare du hadde vært annerledes enn du er, så hadde alt vært så mye greiere!»
I dag forstår jeg at dette ikke er sant. Det kan aldri bli barnets ansvar hvordan de voksne reagerer. Det ansvaret vil for alltid være den voksne. Barnet kan aldri skape noe hos den voksne som den voksne ikke selv må ta ansvar for. ALDRI.
Kjære Monica. Du kom til denne verden med et helt åpent hjerte (som alle andre babyer). Du var undrende og overlatt til omgivelsene. Åpen, nysgjerrig og full av kjærlighet lærte du at det ikke var det samme du ble møtt med. Du lærte deg at barn ikke skal ses, eller høres. Du lærte deg å bli utrygg på dine nærmeste for du visste aldri hvilken reaksjon du ville få. Du lærte deg at det var din skyld om de voksne ble sinte. At det var deg som var krevende og årsaken til at de ble slitne rundt deg. Du lærte deg at du ikke kunne stole på de som du så absolutt skulle ha kunnet stole på. Avvisning ble deg gitt. Igjen og igjen. Du lærte seg at kjærlighet er noe du kan få et glimt av om du innfrir forventningene og er som de andre krever av deg. Kjærlighet på andres premisser.
Men fy så stolt jeg er av deg! Du ga deg aldri! Du fortsatte «å plage» dine nærmeste med maset ditt – igjen og igjen! «Kan jeg få lese for deg nå?» «Kan du spørre meg om hvordan jeg har hatt det på skolen i dag?» «Kan du ønske meg en god dag?» Du fortsatte å si hva du mente! Ikke alltid like klokt, men dog. Du ga uttrykk for det. Du fortsatte å gi uttrykk for urettferdighet! Ingen fikk deg til å tie om det. Du fortsatte. Igjen og igjen.
Samtidig utviklet du det som senere skulle gjøre deg syk. Du presterte og presterte. Enda mer. Stadig mer. Motivasjonen var den samme – kjærlighet. Bare jeg gjør enda litt til, da vil de like meg og si at jeg er flink… . Fra de menneskene det ville bety alt å få det fra, kom det ikke. Du passet aldri inn.
I dag er det min oppgave å ta vare på deg. Av meg får du ubetinget kjærlighet. Igjen og igjen. Hver eneste dag forteller jeg deg hvor fantastisk du er og at du er så god nok! Hos meg er du trygg og ivaretatt. Jeg gir deg det samme som jeg hele tiden forsøker å gi mine egne fem barn.
Sårene legges. Den jobben er min. Takknemlig er jeg for innsikten og visdommen som gjør det mulig! Tilgivelse er et nødvendig redskap og hører også inn under ubetinget kjærlighet. Fra meg til meg. Fra meg til andre for å gi meg selv det å gi slipp…
Det skal mer til for å kalle seg familie enn å bli født inn i en.
Fra hjertet – Monica
Gaia Balanse 