Kjære leser!

Hva er grunnen til at det enkelte dager ikke er så helt enkelt å snu tankene fra negativt til positivt, at det kjennes ut som om du er på vei ned i en avgrunn og kaver for å ikke ramle helt til bunnen? Det på tross av at man har verktøykassen full av verktøy for å gripe tak i kanten og bare dingle litt med bena før man igjen er trygt plassert på føttene og på vei mot solen?

Grunnen? Sagt ut fra min modell av verden; Du er et menneske. Med alt hva du rommer. Alle følelser. Alle opplevelser. Alle mønstre som er dannet igjennom ditt liv, og kanskje allerede fra tiden før du så dagens lys første gang. Du har det hele i deg, og av og til er det som om en følelse som er skapt tidligere i livet kjemper med nebb og klør for å igjen få fritt spillerom.

Hvorfor det av og til blir oss gitt dager hvor verktøykassen står rett ved bena dine uten at du bøyer deg i knærne for å hente opp det du trenger, eller at du velger hammer i stedenfor sag? Det kommer nok an på hvem du snakker med i forhold til hva svaret på dette spørsmålet er. Noen vil si naturlige kjemiske forandringer i hjernen, eller hormonutskillelse som varierer igjennom syklus og da spesielt hos den delen av befolkningen som har samme kjønn som meg. Jeg holder en knapp på at dette er ingredienser som er i naturlig variasjon for oss alle sammen og som påvirker. I tillegg tror jeg det kan være smart å se litt nærmere på det jeg vil kalle sårbarhetsfaktor. Dette for å skape større forståelse og via det kunne møte det som foregår i sinnet med nettopp innsikt. Hva skjer når vi møter det som er utfordrende med nettopp innsikt og kunnskap? Det blir endel mindre, ikke sant? Avgrunnen blir ikke såååå dyp og faktisk er det mulig å ta i mot følelsen, men ikke bli der. Det fordi du forstår hva som skjer og kan ta brodden av følelsen før det sender deg fullstendig ned i det dype mørke.

Denne sårbarhetsfaktoren er for meg å ikke passe godt nok på meg selv. Sørger jeg ikke for at jeg gir meg selv det jeg trenger av glede, ro, aktivitet, nok søvn og riktig mat så er veien til det å bli «tatt av en følelse» mye kortere enn om jeg faktisk bedriver egenomsorg.

De siste dagene har jeg gått på en smell igjen. Det skjer med ujevne mellomrom. Denne gangen ble det tydelig for meg når jeg lot meg bli tatt av en svært kraftfull negativ følelse, en følelse som hører prestasjonsprinsessetiden til, og som er skapt i meg allerede i barneårene. Følelsen heter; «Du er ikke god nok!». Den møtte meg rett i døren en dag i forrige uke og istedenfor å rette fokus mot det som er en helt annen sannhet, så lot jeg den få plass. Hva gjør den følelsen med meg? Det er kun et svar. Den tapper meg for følelse av energi. Den stjeler gleden og den gir meg alt annet enn den roen jeg trenger.

Jeg har forstått hvorfor den kom. Igjen. Jeg har ikke bedrevet tilstrekkelig med egenomsorg. Jeg har ikke sørget for å ivareta mitt behov for aktivitet utover den herlige medisinsk yogaen. Jeg trenger raske, lange og mange gåturer i tillegg! Jeg har heller ikke sørget for å legge inn nok tid for verken mat eller hvile. Jeg har oversett den lille stemmen på innsiden. Det straffer seg og nå er det (igjen) tid for endring.

Hva vil du ha? Hvordan skal det være å være deg? Hva må du gjøre for å sørge for at du kommer dit? Hva er det første lille skrittet du kan ta? Hvor motivert er du for endring? Hva skal til for at du tar det ansvaret som du må velge å ta?

Svarene er klare og jeg er igang. Igjen har jeg lært og jeg er takknemlig for all læring! Det er selve livet.

Sårbarhetsfaktor har vi alle. Hvem er din(e)? Om du gjør noe for å ikke utsette deg for å bli sårbar, hva endres i ditt liv da?

Fyll på med det som gjør deg godt. Det er greit å dingle litt med bena mot den dype dalen, men sørg for at du kommer deg opp igjen så snart som mulig. Ta med deg læring via erfaringen du har gjort deg og med det sørger du for at du er stadig på vei. Stadig stødigere og sterkere.

Veien blir til mens du går.

Ønsker deg en fin dag! Lag den god!

Varm hilsen Monica

Facebook

Hjemmeside