Gratulerer med Sykepleierdagen!

Kjære leser!

I dag 12.mai er det sykepleierenes dag!

Hurra for alle flotte sykepleiere som gjør en stor forskjell for mange hver eneste dag! GRATULERER MED DAGEN!

Det betyr at det er min dag, og mange andres dag. Like fullt mangler moderlandet Norge i dag nesten 6.000 sykepleiere og om under 20 år vil antallet være 30.000 for få av de som kan gratulere seg med dagen den 12.mai!

Jeg mottok en sms fra Sykepleierforbundet i formiddag med gratulasjoner og den nevnte faktainformasjonen. I tillegg ble jeg oppfordret til å skrive under på et lønnskrav slik at det blir et sykepleierløft – slik det er uttrykt.

Denne oppfordringen fikk meg til å stoppe opp litt.

Er vi så sikre på at det er dette som er det eneste saliggjørende? At det er økte lønninger som skal løse utfordringene? Jeg har noen tanker og velger å gi uttrykk for dem her.

Absolutt er det sånn at vi mennesker må ha lønn til å kunne leve. Vi skal helst også ha tilstrekkelig til økonomisk trygghet. Vi skal også ha «lønn for strevet». Antakelig har det blitt sånn at lønningsposen avgjør verdien av arbeidet som blir gjort. Hvis det er hva som gjelder, så er det nok mange – i mange yrker – som absolutt ikke får som fortjent.

Hva vil være tilstrekkelig lønn? Når blir det tilstrekkelig og i forhold til hva?

Da jeg utdannet meg til sykepleier, var det på mange måter en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg følte i hver eneste celle i kroppen at dette var rett for meg. Med stort mot gyv jeg løs på oppgavene og betaling fikk jeg på flere måter enn på konto. Ganske fort ble «den harde virkeligheten» lyst opp foran meg.

Alene sykepleier på kveldsvakt.
Alene sykepleier på helgevakt.

Sjelden en opplevelse av tilstrekkelig mange ansatte på jobb. Det var mangel på hender og dermed også varme hjerter.

Når frykten for at «fru Olsen» skulle ønske en prat på sengekanten og ikke kun sine medisiner på kveldsrunden var tilbakevendende i mitt hodet, da blir det feil. Jeg visste at jeg ikke hadde tid til hennes behov. Jeg måtte løpe videre.

Mange kvelder ble «fru Olsen» med meg i sengen da jeg hadde landet i den etter senvakten. Om få timer skulle jeg igjen være klar for jobb. Tanker som surret om alt som var, som ikke var som det skulle, alt som skulle huskes, alle inntrykk, hadde jeg gjort rett og hvordan blir det med det i morgen, gir ikke god søvn. Om søvn i det hele tatt.

Det er ikke lett å sove med «fru Olsen» og gjerne 10 vakre sjeler til i sengen.

Mange utdanner seg til sykepleiere fordi de er glad i mennesker. Ønsker å hjelpe de som trenger hjelp. De gir og gir og gir. De gir enda mer enn litt. De strekker seg langt enn lenger. Kanskje er det også slik at systemet er klar over dette? At dette er mennesker som kan strekkes? At de presses i alle kanter, hales i og draes i fordi det går? Det er mennesker som krummer nakken og gir og gjør enda litt mer?

Hva sier statistikk for sykefravær?

Skal vi godta at dette er en så tøff jobb at det å bli sykemeldt litt hist og her «for å ta seg inn igjen» for så å kunne strekkes på nytt, er helt ok?

Hva med å se på årsaken til at det er slik? Kan det være flere faktorer enn lønn som spiller inn på denne altfor store mangelen på sykepleiere?

Se på meg.

Jeg er en av de som ikke lenger er i det ordinære virket som sykepleier. Det hender jeg savner det. Hender jeg får tanker om at jeg kunne tenke meg tilbake. Det er også godt å vite at om jeg skulle bestemme meg for å gi meg med det å drive Gaia Balanse så har jeg 6.000 stillinger å velge mellom! At jeg antakelig når som helst kan få meg en annen jobb!

MEN!

Da måtte jeg ha skapt store endringer. I meg selv. Min oppfatning er at systemet krever det. Det handler ikke om lønn. Jeg har ikke behov for større lønn enn det jeg ville ha tjent som sykepleier og tar heller ikke ut mer i lønn i det virket jeg har i dag. Det til tross for at jeg jobber 12-14 timer hver dag.

I dag har jeg ikke behov for «time-out». I dag holder jeg balansen. I dag har jeg ikke smerter. I dag sover jeg godt. I dag våkner jeg om morgenen og er restituert. I dag beholder jeg energien stort sett igjennom dagene. Hvorfor? Jeg er fremdeles sykepleier.

Sykepleier som jobber i et annet system. Sykepleier som gir seg selv mulighet til å jobbe hele tiden ut fra hjertet. Se hele mennesket. Gi mennesker tid. Hjelpe hele mennesket. Ikke stykkevis og delt. Ingen som ber meg løpe fortere. Ingen som ber meg om å bruke produkter som ikke er de beste, fordi det ikke finnes penger til det som er best. Ingen som ikke ser meg. Ingen som er tilfreds så lenge det står et navn i vaktboka – og ikke har fokus på hvilken kompetanse som er tilhørende det navnet. Ingen som ber meg være lojal og ikke si ifra. Ingen å sende avvikskjema vel vitende om at det lander i det arkivet man kjenner så godt til.

Det ble mitt valg. Det har det vært lenge nå og antakelig blir en stund til. Samtidig er det godt å vite at, om jeg skulle ønske det, så kan jeg jobbe på annet vis senere. Godt å være ettertraktet! MEN skal jeg det, så er det på en helt annen måte enn jeg en gang gjorde. Det ligger i meg. Jeg kan ikke reagere på alt jeg ikke synes er greit. Alt jeg ikke kan gjør noe med – systmet – må jeg la være å legge energi i. Jeg må ta godt vare på meg selv. Sette grenser og legge avdeling og pasienter igjen i garderoben.

Bevisstheten jeg har fått, vil være god å ha med. Jeg vet at jeg hadde håndtert på en helt annen måte i dag, enn da jeg i februar 2010 ble så syk at jeg ikke lenger klarte å gå på jobb. I 2 år trodde jeg fullt og helt at jeg skulle tilbake. Jeg lengtet hver dag.

Slik ble det ikke.

Det er mange med meg som har gått vekk fra det tradisjonelle sykepleieryrket. Hva skal til for å få noen tilbake? Høyere lønn? Sikkert for noen. Ikke for meg.

 

Fra hjerte – Monica

Hjemmeside

Facebook

Sykepleieren

 

Reklamer

«Jeg trenger at mamma er glad i seg selv!»

Kjære leser! Dette er den viktigste teksten jeg noen gang kommer til å skrive. Tror jeg. Ihvertfall en av de aller viktigste.

En ung, vakker kvinne har gjort teksten mulig. Hun fikk meg til å se noe jeg ikke har sett. Hun rørte meg dypt. Hun ga meg innsikt jeg ikke hadde. En forståelse for at noe jeg lenge har forstått har vært viktig, men ikke ut fra det perspektivet som hun fikk meg til å se. Jeg er henne evig takknemlig.

Hun vet det ikke selv, og hun får antakelig aldri vite det om hun ikke leser denne teksten og forstår at hun selv er kilden til at teksten skrives.

Årets viktigste tekst. Mest sannsynlig den viktigste teksten jeg noen gang kommer til å skrive.

Har du tenkt at du er egoistisk om du prioriterer å ta vare på deg selv? Har du tenkt at janteloven er en god leveregel? Har du sluttet å se på deg selv som vakker og verdifull? Har du mistet kontakten med ditt eget hjerte? Har du sluttet å snakke pent til deg selv, og om deg selv? Har du mistet kontakten med det å akseptere deg selv? Dømmer du deg selv som ikke god nok, pen nok, flink nok – rett og slett ikke nok!

Da er du i godt selskap med svært mange.

Jeg var også der. Ofte leder i denne flokken. Forsøkte antakelig å få premie i «dømmeklubben» og «janterådet».

Jeg har viklet meg ut. Har du?

Jeg har levert oppsigelse. Den trekkes aldri tilbake.

For noe tid siden fikk jeg dele magiske timer med noen og tredve vakre sjeler. En mann i rommet. Resten kvinner. Jeg er usikker på om mannen er medlem i «dømmeklubben», men ganske sikker er jeg når jeg tillater meg å snakke på mange kvinnenes vegne.

Av disse mange kvinnene, var en ung i alder. Hun er helt uenig i janteloven.

Hun ville ha kontakt med meg da det vi delte via Medisinsk Yoga og gongenes magiske lyder og vibrasjoner via et GongBad jeg arrangerte var slutt. Nydelige unge damen. Hun brukte lang tid på å ordne teppet hun hadde hatt over seg. Ventet tydelig på at alle andre skulle forlate rommet. Også hennes mor.

Den samtalen som så kom, kommer jeg aldri til å glemme. Det er hennes budskap som blir årets viktigste tekst.

Hun takket meg for en fin opplevelse. Så begynte hun å gråte.

Under GongBadet bød jeg på en sangmeditasjon før jeg guidet inn i avspenning og hvile. Den sangmeditasjonen heter Bliss – I am the light of my soul. Teksten går videre I am beautiful, I am bountiful, I am bliss, I am.

Den gråtende unge damen formidlet sitt budskap til meg. Hun hadde hørt sin mamma synge med i sangmeditasjonen og det hadde gjort enormt stort inntrykk på henne at mamma hadde sunget denne teksten.

«Jeg trenger at mamma er glad i seg selv!»

Om datteren skulle ha det bra, trengte hun at mor hadde det bra. At mor var glad i seg. At mor møtte seg selv med anerkjennelse og kjærlighet.

Kjære vene. Så viktig! Så riktig! SÅ uendelig verdifullt!

Det hadde gjort et enormt stort inntrykk på henne å høre mamma synge; «I am beautiful!»

Kjære alle der ute! Ta med dere dette og by dere selv på kjærlighet! Fortell deg selv at du er vakker! At du er fantastisk! At du er verdifull! At du er! At det holder at du er!

Jeg minner alle som kommer min vei på dette. Jeg skriver ofte om det på Gaia Balanse sin side på Facebook. Jeg klarer  nesten aldri å la være å si det når jeg underviser i Yoga. For meg er dette noe av essensen i hva yoga handler om. Å finne veien til det å elske seg selv.  Du gjorde det en gang. Vi trenger å ta reisen tilbake dit. Før alle preginger – gitt oss av andre!

Etter møtet med denne nydelige unge damen – slutter jeg ihvertfall aldri å formidle dette viktige! OG jeg kommer aldri til å si noe som minner om det motsatte noen gang mer ei heller til meg selv! Mine fem barn fortjener at jeg møter meg selv med kjærlighet – muligens er det først da de virkelig tror på den kjærligheten jeg hele tiden forsøker å gi dem. Se dem. For at de er – og ikke hva de gjør. Hvor sann er jeg om det ikke skulle gjelde meg også?

Om jeg dømmer meg selv som ikke god nok, snakker om den store magen min, kiloene som kryper på og som stadig er en kamp, at klærne mine ikke passer, at jeg drikker flytende mat og står over måltider, at jeg snakker dømmende om naboen eller andre – hvordan påvirker det mine barn? Hvilke holdninger? Hvilke verdier?

«Jeg trenger at mamma er glad i seg selv!», er årets viktigste budskap.

Alt annet inviterer ikke til det vi egentlig ønsker å gi.

Alt annet inviterer også til symptomer på sykdom. Stressrelatert problematikk. Svært mange av våre helseutfordringer har stress som trigger. De som er glad i deg, ønsker at du har det best mulig!

TUSEN takk, vakre du som inviterte meg inn i denne synsvinkel. Du har så rett! Jeg kan bare håpe at så mange som mulig velger å ta i mot, for nå har jeg delt.

Fra mitt hjerte –

Monica

Facebook

Hjemmeside

reconnective_healing

Den vanskelige aksepten, eller?

Kjære leser!

Hvor er du på skalaen fra 1 – 10 når det gjelder evne og vilje til å gi aksept?

Nå var jammen tiden inne for å sende deg en hilsen også på denne plattformen. I flere måneder nå har prioriteringen ligget på Facebook siden, og jeg er så glad for å vite at det er mange faste følgere der. Det å vite at hva jeg har på hjertet når ut til noen som tar i mot, er en stor glede for meg. En glede jeg ofte bevisst fyller sinnet med. TUSEN takk!

I dag vil jeg gi deg noen ord fra mitt hjerte om den helsefremmende aksepten.

Av og til møter jeg mennesker som lever et begrenset liv, via sine tanker, fordi de ikke finner nøkkelen som heter aksept for noe som de mener ikke er rett. Mennesker som har både omsorg og evne til innlevelse, men som ikke i alle situasjoner praktiserer det å vise sine gode sider. Hvorfor?

Sårhet. Svik. Sorg. Forventninger. Krav. Rigiditet i forhold til å se ut fra sin egen modell av verden. Mye styrt av alt som har vært og mye som ble som det ikke skulle.

Følelser som er skapt tidligere kan være til stort hinder for det gode i dag. Holdninger og verdier kan fort måtte vike for de kraftfulle følelsene!

Når vi sitter i følelsen som ikke gjør godt, er det også begrensende tanker i hodet. «Jeg kan da ikke akseptere det han gjør! Det er da virkelig helt feil!» «Hvorfor må hun si sånn? Det sårer meg jo!» «Jeg mener at det valget han tok der, er noe jeg ikke kan stå inne for. Jeg nekter å akseptere det!» «Du får ta de valgt du tar, men jeg kommer aldri til å akseptere det!» «At du gjorde det for 10 år siden, kommer jeg aldri til å glemme!»

Jeg kan fortsette. Lenge.

Om det var jeg som holdt på slik, vet jeg at jeg hadde blitt syk igjen.

Hvor ble det av de gode ressurser som empati, respekt, medfølelse og omsorg? Skal det bare gjelde når verden danser etter min pipe? Når alle oppfører seg, tar valg og håndterer ut fra den modellen av verden – mine holdninger og verdier – er det da jeg aksepterer?

Det blir så slitsomt. Det blir så nedbrytende. Det blir ikke helse. Jeg får ikke verden til å ta den dansen. Jeg har valgt å gi opp det behovet. Det fordi det er et skapt behov ut fra min egen utrygghet. Jeg nekter å fore det lenger. Verden får danse sin egen dans. Jeg danser min.

Verden vil for all tid presentere noe og noen som ikke gjør som jeg mener at skulle ha vært gjort!

Visste du at på toppen av alt som stresser oss mest, så er relasjoner?

Jeg er overbevist om at det å velge aksept er en nøkkel ut av dette stresset. En blant flere nøkler, men det er utvilsomt et godt sted å begynne! Velge aksept i bevisstheten!

Aksept for andre mennesker! Aksept for at andre mennesker er nettopp mennesker! De har feil og mangler og er så absolutt feiltastiske alle sammen! Akkurat som oss hver og en av oss! Mennesker som har sin egen historie, sine egne holdninger og sin egen livsreise! De aller fleste mennesker har en god intensjon! De forsøker bare å leve livene sine til det beste, men av og til så tråkkes det både i salater og annet! Det må få lov til å være ok. Aksept for forskjeller. Hurra for ulikheter! Tenk så kjedelig om alle var like.

Aksept for at det ikke ble slik som var tenkt. Det ble som det ble! Intet mer med det. Sånn er det.

Hvem er du som krever mer av andre enn de er i stand til å gi, eller være?

Hvem er du som mener at din modell av verden er den som er rett? Som ikke tar på deg briller eller åk for å se noe på en annen måte? Hvem er du som kan tillate deg å sitte på toppen av fjellet, skue utover de enkelte sjeler og dømme?

Vil du være en sånn? En som dømmer? Er det i overensstemmelse med dine holdninger og verdier? Jeg trodde du rommet omsorg, forståelse og empati? Gjør du ikke?

Jeg kikker innom deg her i dag for å gjøre deg bevisst på noe svært viktig. OM du ikke velger aksept, og om du samtidig er et menneske som ønsker å leve et liv med best mulig helse, så kan du ikke fortsette å sitte på fjelltoppen! Du bryter deg selv ned hver eneste gang du IKKE gir aksept! Du kan altså ikke velge ikke aksept og samtidig tro at du tar godt vare på deg. Du gjør ikke det.

Hvordan kjennes det egentlig ut å ikke gi aksept….? Gjør det deg godt? Sånn egentlig?

Hva med å bare velge det? Aksept. Slipp taket. Også på byrden. Her og nå. Heller velge å holde fokus på noe du kan gjøre noe med. Det å forsøke å måke snøen som falt i fjor, er ikke spesielt lurt. Du vil aldri lykkes. Sett bort snøskuffen og lev ditt liv i takt med ditt hjerte – som faktisk rommer både aksept, tilgivelse og det å ikke dømme!

Ta vare på hele deg! Du er verdifull og faktisk feiltastisk!

Fra mitt hjerte – Monica

Facebook

Hjemmeside

23.10.17

 

Sinnet er en ape!

Kjære leser!

Det er mye som opptar meg og det som ofte får stort fokus er sinnet mitt. Sinnet vårt. I mange år har jeg vært nysgjerrig på nettopp sinnet og flere spørsmål enn svar har dukket opp. Når det er sagt, foreligger det etterhvert mye kunnskap, og stadig omfattende forskning på akkurat dette, og det til stor glede!

Dere som jeg er så heldig å få møte for Medisinsk Yoga, eller kurs i stress-mestring vil høre meg si at sinnet vårt er en ape. Med dette som grunnlag gir jeg villig bort kunnskap som vi i dag har når det gjelder at den sannheten vi mener å ha, absolutt ikke faktisk nødvendigvis er sann.

Denne kunnskapen er også noe vi aktivt arbeider med i individuelle timer hvor endring av tankemønster står på menyen. Dette fordi at våre tankemønstre har betydning for alt vi består av. De negative tankene kan aldri bygge oss opp. Skal vi ta grep om helse kommer vi ikke utenom dette!

Rundt frokostbordet hjemme i morges, ble jeg igjen oppmerksom på mine egne tankerekker og også ut fra de utsagn jeg kom med. Jeg ytret dem som om de var en sannhet, men underveis ble jeg undrende til min egen hukommelse og om det faktisk var helt sånn jeg predikerte for barna rundt bordet? Husker jeg virkelig så godt som jeg så sikkert ga uttrykk for? Jeg er neimen ikke så sikker.

Historien startet med at mitt barn nr 3 nå er i alder hvor øvelseskjøring på bil er mulig. Vår husstand har ingen bil som kan brukes. Det er jo visse krav. Blant annet må det være et håndbrekk i midten osv. Ut fra dette gikk mine tanker til den gangen jeg i 1989, en februardag, skulle ha min første kjøretime, jeg delte villig vekk dette minnet og flere til. Veien gikk til den dagen jeg kjørte opp (ingen glemmer vel den dagen), og til den første bilen jeg kjøpte. Midt i historien, som jeg så villig delte, ble jeg oppmerksom på at sinnet mitt tullet med meg. Når jeg snakket om det å kjøre i Sinsenkrysset under oppkjøringen så var det dette krysset slik jeg sist så det for noen få år siden og ikke slik det var i 1989!

Jo mer jeg la merke til historien jeg delte og bevisst valgte å se litt nærmere på den utenfra, så ble jeg klar over at jeg neimen ikke kunne sitte der og fastslå slik og sånn med 100% sikkerhet. Den Polo`n jeg hadde så ikke ut som noen Polo fra 70`tallet i mitt sinn. Det eneste som stemte sånn noenlunde var den gyselige grønnfargen!

På epost litt etter denne samtalen, kom det en hilsen fra en vakker sjel som jeg har fått lov til å bli kjent med via Gaia Balanse. Hun sendte dette:

https://www.nrk.no/dokumentar/xl/den-forraederske-hukommelsen-1.13512390

 

Headingen er:

«Jeg har et falskt minne. Det har antagelig du også. Minnene våre er så lette å manipulere at noen forskere frykter de kan brukes mot oss som våpen.»

 

Det er så sant! Jeg anbefaler alle å ta seg tid til å lese og reflektere over denne artikkelen!

Min erfaring fra samtalen rundt frokostbordet får ingen konsekvenser for noen. Ikke andre en meg selv som en kilde til oppmerksomhet og bevissthet. Men i det store og hele er det svært mye helse i det å ikke automatisk tro på sine tanker!

Der er faktisk ingen grunn til å automatisk gjøre det! Artikkelen bekrefter akkurat dette.

Vi har et sinn som i aller høyeste grad lever i «sin egen verden» og det er absolutt ikke klokt å gå rundt å tro på sinnet ukritisk.

For meg er det en befrielse hver gang jeg «lener meg tilbake» og lar tankene mine få danse sin egen dans uten at jeg svinger meg med i valsen. Ingen av oss kan stanse tankene, historiene, troene i å komme. Vår makt, og kilde til kraft, ligger i det å slutte å ukritisk tro på dem! Via bevissthet velge hva som faktisk skal få lov til å være sant! Det finnes en enormt stor mengde av sannheter! Hvem eier den fulle og hele egentlig?

I tillegg bekreftes det igjen og igjen at vi faktisk kan endre våre tankemønstre via vår bevissthet. Om jeg ønsker å tro på at jeg er god nok så trenger jeg «kun» å begynne å bekrefte det overfor meg selv. Slutte å tro på tankene (apene) som vil ha meg til å tro noe annet. Igjen og igjen bekrefte det jeg vet at vil gjøre meg godt. På et tidspunkt får det faktisk lov til å bli sannhet! Det er sånn sinnet vårt er! Er ikke det fantastisk?

Å ha denne kunnskapen, og gjøre bruk av den, er kilde til svært stor endring.

Skal du leve i en god kropp, så må du ville velge å ta «kampen» mot apene. De skal få lov til å bli i sinnet til de bestemmer seg for å pakke snippsekken med danseklærne sine og reise et annet sted, men inntil det skjer så blir det å ikke danse med dem. Da blir det litt kjedelig etterhvert… Apene vil bli trodd på og danset med. De vil at du skal danse.

Siden tanker og følelser henger helt nøye sammen vil også følelser endre seg om bevisstheten kommer på plass. Takknemlig!

Noen ganger er det følelsen vi først blir oppmerksom på. Da er det lurt å integrere sannheten om at ingen følelser av uro kan være til stede uten at det finnes en ape i hode. Ut av følelsen kommer du med å PUSTE lange, dype pust helt til endringen kommer. Noen ganger går det fort, andre ganger tar det lenger tid. Når du har skapt endring i følelsen har du mulighet til å kontakte sinnet ditt og stille deg selv spørsmål om hva som foregår der?

Lag deg en dans som gjør deg godt!

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside

 

blogg 11.6.17

Fra mitt hjerte

Kjære leser!

Kjære alle som jeg har møtt på min vei med Gaia Balanse. Kjære alle dere som jeg over tid har fått lov til å bli kjent med. Alle dere jeg har delt fantastiske uker for yogaretreat både i Italia og på Karpathos med. Alle dere jeg har fått lov til å ta i mot hver uke for kurs i Medisinsk Yoga over tid. Alle dere jeg har fått lov til å følge i en coachingprosess og som har gitt meg lov til å gi healingmassasje.

Alle dere har vært i mine tanker, og i mitt hjerte, på en ekstra sterk måte i dag.

Etter en formiddag som ga meg alle følelser jeg absolutt ikke opplever som gode, fant jeg igjen veien til lokalet til Gaia Balanse for å ta i mot klienter for healingmassasje og coaching før to kurs i Medisinsk Yoga.

30 minutter fra jeg selv kom inn av døren, møtte du opp kjære Ingunn. Disse 30 minuttene før du kom, gikk med til å gråte. Da jeg møtte deg fikk jeg mulighet til å gi deg omsorg. Det gjorde meg godt. Da du gikk, satt Per og ventet. En god samtale fikk jeg mulighet til å dele med deg, kjære Per. Tusen takk. I dag utgjorde møtene med dere to en himmel i forskjell.

5 minutter på kjøkkenet, igjen med tårer rennende, og med innsikt som fant veien. «Du gir deg ikke. Det er ikke snakk om! Det er for disse menneskene du står på! Tenk på alle de som blir rammet om du gir opp!»

I kveld har jeg behov for å dele akkurat dette.

En ting vet jeg med sikkerhet. Om jeg ikke hadde hatt verktøykassen full av alt jeg så villig deler med dere som finner veien, så hadde jeg ikke klart det. Jeg minner meg selv hver eneste dag på at jeg vil fortsette å stå på fordi det er hva jeg vil. Det jeg kan gi, betyr så mye for så mange.

I går ble det igjen bekreftet. Jeg holdt kurs i stressmestring på en arbeidsplass. I pausen kom en av deltakerene bort til meg for å takke. Hun fortalte at hun i perioder hadde vært langtidssykemeldt og i den anledning vært på tiltak via NAV – raskere tilbake. Hun takket meg fordi hun hadde lært noe i løpet av den første timen som hun ikke hadde lært tidligere og som utgjorde en stor forskjell for henne. «Nå forstår jeg!» sa hun og strålte! Jeg kommer aldri til å glemme de øynene!

Det er dette alt handler om. Det er dette som er min motivasjon. Det er dette som gjør at jeg kommer til å velge å fortsette å kjempe. For Gaia Balanse. En enkel vei, er det ikke. Noe har blitt som det ikke skulle. Det har pågått over lenger tid og påvirker hver eneste dag.

Jeg ønsker deg av hele hjerte en fin feiring i morgen – la oss rope hurra for fred, frihet og rettferdighet!

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside 

16.5.17

Jeg heter Monica og jeg er introvert!

Stikkord

, ,

Kjære leser!

Jeg måtte bli 45 år før jeg erkjente, og godkjente, overfor meg selv at jeg faktisk ikke har interesse for det å være utpreget sosial og ellers hva selskapslivet har å by på. I svært mange år har jeg latt som om jeg liker å prate om «vind og vær», mens sannheten er at jeg alltid har følt meg som en skikkelig kløne på den type prat. Jeg har i like mange år trodd at de som gledet seg til hver nye fest var de som satt på fasiten om hvordan livet skal leves.

Selv har jeg gruet meg mye, og mye oftere ikke følt meg vel enn det motsatte.

Jeg har alltid satt mye større pris på samtaler på tomannshånd, eller i en liten gruppe, med mulighet for dypere refleksjon og meningsutveksling. Hvor det å lytte og tenke har plass. Samtaler som, for meg, gir kilde til utvikling. Utvikling er for meg selve livet.

Uansett hvor mye jeg lot som om smalltalk er my cup of tea, så satt jeg igjen med nøyaktig samme følelse på innsiden. Uro! Jeg hører ikke til! Utilstrekkelig! Ikke god nok! Er ikke som alle andre! Passer ikke inn! Hva gjør jeg her? Dette er jo fantastisk meningsløst! Jeg vil hjem! Mine følelser alle sammen, og slettes ikke dømmende overfor andre. Jeg beundret de som strålte!

Vel hjemme ble jeg alltid gitt den samme følelsen av å være fullstendig utslitt. Nærmest ramlet over dørstokken som et vrak. Helt vridd opp. En følelse av å være helt tom og ikke ha noe som helst slags energi igjen. Etter å ha brukt all energi i hele kroppen til å være «på», var det fullstendig tomt! Når andre snakket om hvor mye energi de fikk av å være sammen med mange andre i slike settinger, så satt jeg igjen med nøyaktig det motsatte!

I dette vårt samfunn har vi hatt en tendens til å fremelske de trekk som er ekstrovert for høyt. Det er som om idealet har blitt å være utpreget sosial og underholdende. Dette har nok skapt følelsen av «å ikke passe inn og dermed ikke tilhøre» for mange flere enn meg. Så trist det er! Du har så rett til å være den du er!

I mange år forstod jeg absolutt ikke hva dette egentlig handlet om. Inntil for et par år siden. Da kom innsikten. Fra det ubevisste til det bevisste. Takk og lov!

Jeg er introvert! Rett og slett! Og vet du? Det er ikke et banneord, å være rar eller en som ikke hører til! Jeg er på ingen måte folkesky eller isolert, jeg elsker mennesker! Det har jeg alltid gjort! Det er bare det at jeg setter stor pris på de gode og nære samtaler og det å forholde meg til færre mennesker av gangen istedenfor mange! Jeg trenger også pauser med stillhet. Ofte. En av grunnene til at jeg kom i så stor ubalanse som jeg gjorde for 7 år siden, var at jeg ikke tok dette på alvor.

Med innsikt på plass og det å omfavne meg selv med «god nok», så har det blitt enkelt å sette grenser. Jeg sier nei, når nei skal sies uten at jeg følger de begrensende tankene som kommer og forteller meg at jeg faktisk MÅ gjøre det som forventes av meg. Jeg skylder ingen noe som helst annet enn å ta godt vare på meg selv slik at jeg kan være den beste for andre. Det skjer IKKE når jeg ikke setter grenser.

I tillegg nyter jeg de stundene jeg får sammen med andre som gir meg det gode – for meg. Heldige meg som har mange av disse hver eneste dag i møte med alle dere som finner veien til Gaia Balanse!

Jeg ønsker hver og en av dere en riktig god påske!

Fyll på med det som gjør DEG godt!

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside

10.4.17

Sukker? Nei takk!

Kjære alle!

Den 3. februar skrev jeg et innlegg med tittelen «Tar kampen mot sukkermonsteret» og da hadde jeg vært i den kampen i 9 dager. Ganske straks skriver vi 2 måneder senere og jeg får stadig spørsmål om hvordan det går?

Av den grunn, skriver jeg denne bloggposten.

Om du googler sukker nervesystem så får du opp interessant lesing. Apropos min tanke om at jeg ikke lenger kunne velge, eller ville velge, å spise meg til et svekket nervesystem.

For å kunne håndtere «livets vind», og gi meg selv styrke nok til å kunne bli stående, måtte jeg også ta tak i min store svakhet – sukkeret. Ut fra alt jeg vet om hva som styrker, og hva som svekker nervesystemet, så var det dette grepet som måtte gjøres. Igjen. Alt annet har jeg nødvendig kontroll på.

Sukkeret har vært min trøst fra jeg var veldig liten og stjal sukker og kakaopulver som jeg blandet med litt vann, krøp under kjøkkenbordet og spiste i fred når jeg var lei meg. Det var jeg ofte. Små barnehender fant også veien til sukkerbiten ganske ofte…

Så fort jeg hadde litt egne penger til disposisjon da jeg ble litt eldre, gikk det til smågodt i kiosken. Husker veldig godt mine mange turer til kiosken i nærmiljøet «Pettersen» hvor jeg plukket ut to av de og tre av den…

Igjennom alle år har jeg hatt en slags kontroll på det hele, men har også byttet ut mat mot sukker i perioder.

For 6 år siden ble det slutt med det. 2 år uten sukker og så begynte det å komme stadig litt mer inn i livet mitt igjen. Nå var tiden inne for å ta grep igjen. Jeg kan ikke velge å spise meg syk, eller i en tilstand hvor jeg knekker i stormen.

Det ble 12 dager med abstinenser, men jeg synes det gikk veldig mye bedre enn sist gang jeg gjorde tilsvarende for ca 6 år siden, for da var jeg i så dårlig form at jeg holdt meg fast i sofakanten i flere dager, hadde null energi og følte meg svært syk!

Denne gangen var jeg svimmel og kvalm, men ikke mer enn at jeg tror ingen av de flere hundre jeg møtte i denne perioden merket det. Jeg er hellig overbevist om at det er min daglige praksis av Medisinsk Yoga som hjalp meg denne gangen. Det finnes teknikker for å hjelpe kroppen til renselse. Til å kvitte seg med avfallsstoffer. Og til å få svimmelhet og kvalme til å bli dempet. Jeg gjorde bruk av alt jeg vet noe om og opplevde stor hjelp!

Etter 2 uker forsvant suget etter søtt. I dag, enda flere uker senere, er det bare en lettelse å være ferdig med sukker.

Og vet du? Maten jeg spiser smaker mye mer og bedre…

Oppsummert kan jeg altså si at dette har gått fint og jeg er ved godt mot! Ingen vansker! Nyter noen bær av og til og det er veldig mye godt å spise som ikke trigger blodsukkeret så voldsomt.

Effekt for meg pr nå:

Fantastisk fordøyelse! 🙂 Regulert sult/metthetsfølelse. Mye bedre smak! Alt smaker så mye mer og bedre! Om mulig – enda mer ro. Minus 16 cm rundt livet! Jeg veier meg ikke, men fant frem målebåndet etter en ukes tid da jeg faktisk så at jeg krympet hver gang jeg fikk øye på meg selv i speilet. Mer stabilt humør. Slipper å bruke bevisstheten for å holde roen og tolmodigheten. Den er på plass mye oftere av seg selv.

Forrige gang vet jeg at jeg fikk mindre smerter etter at jeg kuttet ut sukker.

Jeg kjenner på alle måter at dette er bra for meg.

Faktisk er jeg hellig overbevist om at sukker er gift… og det er jeg ikke alene om å mene noe om.

Ta godt vare på deg!

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside

Monica.jpg

Pust deg friskere…

Kjære leser!

Jeg kommer aldri til å slutte å si akkurat det som står i overskriften til dette innlegget. At du kan bruke din pust til å ta godt vare på deg selv, er det absolutt ingen tvil om.

At du kan puste deg ut av uro til ro, at du kan puste deg til mindre smerter, at du kan puste deg ut av en anspent kropp, at du kan puste ditt høyere blodtrykk til et lavere, at du kan bruke pusten din til å få en bedre fordøyelse, at du kan puste deg ut av hodepine, at du kan puste deg ut av følelser som ikke er gode….

Du kan puste deg ut av tankekaos!

At du kan puste deg friskere! At du kan puste deg gladere! At du kan puste deg mer bevisst! At du kan puste deg til større tolmodighet!

Jeg kommer aldri til å slutte å si dette, før det ikke er mer pust igjen i meg!

Det går ikke an å puste den lange, dype yogiske pusten og samtidig ha en stressreaksjon på innsiden. Tør jeg igjen nevne at det er stress som gir oss mange av symptomene på sykdom? Kilden til svært mange av de vanligste helseplagene i dag er stressrelatert!

Når har du tenkt å begynne å puste helsefremmende? Gi deg selv den treningen som må til? Du løper kanskje på tredemølle, svetter rundt i treningssalen, løfter vekter… Trening er jo så viktig, men har du tenkt på at den virkelige viktige treningen – pusten – ikke får plass?

I den senere tiden har det kommet meg gjentatte ganger for øret at noen uttaler at dette bare er tull. At det er provoserende å høre meg dele av kunnskap som de slettes ikke tror på. At jeg faktisk sier at pusten kan hjelpe til med alt det som er nevnt overfor, og enda mer! Vel. Det får stå for deres regning. Det kan stå kø utenfor Gaia Balanse av mennesker som hevder dette uten at jeg kommer til å slutte å si det.

MEN at det kan være utfordrende å begynne å puste helsefremmende pust inn i en kropp som har hatt stresspust i mange år, er helt sant. Det er der utfordringen ligger. Kroppen vil protestere. Diafragma (muskelen som ligger som et seil i bukhulen – også kalt pustemuskelen) er ikke elastisk lenger. Det vil være kreve trening (som gjelder alle andre muskler i kroppen også) om vi ønsker at den skal bli elastisk og hensiktsmessig for oss igjen slik at vi kan få luften helt ned i lungene og begynne å puste på en slik måte som vi en gang gjorde det. Da vi var barn. Før stresset tok oss.

Når kroppen skrur på sin stressrespons, som ikke er viljestyrt, men som skjer fordi sinnet tolker noe via sansene som en fare, så vil alle musklene i hele kroppen bli anspent. Også diafragma. Dermed flyttes pusten over diafragma og du puster raskere, for at kroppen skal få nok luft og pusten stopper i brystet.

Når årene går vil også musklene i brystet ditt ha blitt anspent på grunn av alt stresset. Da vil pusten stoppe ved kragebenet. Det er helt umulig å ha en helsefremmende pust med en pust i brystet/kragebenet over lenger tid. Det sier seg selv. Lungene våre stopper langt nede på ryggen. Under siste ribben. Det er det gassutvekslingen er god for oss.

Vel. Hva skjer da med kroppen? Når det ikke er hensiktsmessig pust?

Spent muskulatur vil protestere når du begynner å tøye på det. Betyr det at det er dumt å tøye? I tillegg rommer kroppen din følelser. De er gamle. De er kraftfulle. Når du begynner å øve på pusten så kan det hende at du møter noen av disse. Hva betyr det? At du skal slutte å puste?

Nok om pust i dag…

Pust på! Gi deg selv egen ivaretakelse! Pusten må ned i magen!

Pust inn og ut helst igjennom nesen.

Når du puster inn så spenn ut magen. Send luften ned i magen og la magen bli stor som en ballong. Kan du også fylle inn luft i svaien på ryggen? Når det er fullt der nede, så fortsetter du å puste inn oppover i overkroppen. La brystkassen heve seg. Utvide seg både foran, bak og på siden. Siste pust går inn til kragebenet. Da er det fullt og klart for utpust. Pust rolig ut og se om du kan la pusten bli en bølge ut av kroppen også hvor brystet synker ned før magen. Fortsett. Finn din pust. Lange, dype pust. Ingen prestasjon. Sånn det blir, så blir det. For hvert pust er du på vei til å skape store endringer i din kropp og ditt sinn.

Tre lange, dype pust utgjør en forskjell. Utover det er det lurt å legge inn tid for trening. 5 minutter. 10 minutter. JIPPI!!!

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside

1461333_647881011931336_425959857_n

 

 

 

Tar kampen mot sukkermonsteret!

Kjære leser!

Sukker og hvitt mel har en kraftig påvirkning på blant annet nervesystemet. Dette sier forskning, og de som har inngående kunnskap om næringsmidlenes påvirkning på cellene våre. Jeg er ikke i tvil om at det er sant.

«Sukker er som dop», har den tidligere narko-overlegen Nordstrand sagt til Tv2 i oktober 2014. Avhengighetsproblematikk altså. Ja, det er nok mange som kan skrive under på det.

I disse dager kjenner jeg godt til abstinensene. Hodepine, kvalme og svimmelhet. Cellene protesterer vilt. Det er akkurat som om det ropes; «hvor blir det av sukkeret???!» på innsiden. Vel. Jeg har vært her før. Jeg vet hva som skjer. Finnes ikke redd. Kom igjen! Jeg er klar for kampen! Jeg gir ikke etter! Sukker? Pøh! NU er det slutt! Blir ikke noe sukker! Det er jeg som bestemmer og ikke du – ditt sukkermonster!

Hva er motivasjonen? Jeg har gjort dette en gang før. Det for ca 6 år siden. Den gangen som et ledd ut av fibromyalgiens klør. Dette var den ene nøkkelen av 3 for å få meg fra i stor ubalanse til stadig mer balanse. Det holdt i drøye 2 år. Alt av sukker ble tatt bort. Ikke en sjokoladebit på over 2 år! Ikke en skive brød, ikke en kake, ikke pasta, ikke ris og ikke potet. INGENTING! De som så skjevt på meg når jeg takket høflig nei, de fikk bare gjøre det. Snakke bak min rygg. Jeg hadde ingen fokus på det.

Hva skjedde siden? De neste tre årene gikk ganske fint. Det ble noe søtt i selskap. Jeg begynt å unne meg litt mer mørk sjokolade. Valgte fremdeles bort brød, ris pasta og potet. Ga aldri det en sjanse. Allikevel ble det stadig litt mer «feil» i kosten min.

2016 var et krevende år på måter. Det ble kosten også påvirket av. Det vil si – mitt fokus og bevissthet. Stadig dårligere måltider og stadig litt mer mørk sjokolade og vet du? Den sjokoladen endret farge på et tidspunkt også! Plutselig kunne jeg finne på å spise melkesjokolade!!!! Jøye meg… hvor kom det fra? 😉

Siste halvdel av 2016 og starten på 2017 har jeg vært i sukkermonsterets grep. Ikke i mengder. Fremdeles ikke brød, ris, pasta og potet, men heller ikke gode valg ofte nok. Ubevisst. Jeg slapp taket. Det ble for mye. Jeg trengte nok «dopet» mitt.

Jeg fikk et spørsmål en gang på et stillingsintervju: «Du drikker ikke kaffe. Du røyker ikke. Du er forsiktig med alkohol. Hva er din last?»

Den gangen var jeg 19 år og svaret mitt var: «Sjokolade.»

Ja…. og det nytter bare ikke… da sniker det seg annet inn også.

NU ER DET SLUTT!

Motivasjonen denne gang er basert på helhetlig kunnskap og det jeg kjenner på i mitt liv. Jeg er nødt til å holde mitt nervesystem i best mulig form. Det er for mye som ligger og trigger. Medisinsk Yoga hjelper meg veldig. Bevisstheten og verktøykassen med mentale teknikker hjelper meg veldig. SUKKERET ødelegger så mye at det er jeg ikke villig til lenger. Nå er det altså slutt!

Dag 9 i dag. Ingen kake på fødselsdagen for noen dager siden og ingen kake i morgen når jeg skal i et treff. Vanskelig? Slettes ikke. Jeg har bestemt meg. Jeg vil ikke la meg styre av giften og jeg vil ikke ha den påvirkningen det gir meg. Så da så!

Ønsker deg en riktig god helg!

Ta vare på deg! Fra mitt hjerte til ditt – Monica

Facebook

Hjemmeside

 

taspissko1

«Gaver» som du ikke trenger å ta i mot…

Kjære leser!

I møte med andre mennesker er det så lett at det blir vanskelig. Følelser skapes. Det tolkes. Det blir ofte forstått noe annet enn det som er ment. Fallgruvene er svært mange. Følelser kan være kraftfulle og styrende for vår adferd og om vi ikke forteller om hva vi faktisk føler og tenker, så vil den andre ha store vansker med å forstå det. Ofte er det ikke mulig for den andre i det hele tatt, for den forstår ut fra hva den selv har på innsiden.

Det å fortelle er jammen ikke helt enkelt det heller…

I hvert eneste møte med hverandre møter vi med hele oss. Alt hva vi rommer. Hele ryggsekken er med oss. I den ligger hele vårt liv. Alle følelser. Alle troer og mønstre. Alt vi har gjort galt, alt vi trodde vi gjorde galt, alt vi har blitt fortalt av andre at var rett og uendelig mange timer med nei, nei og nei. Hele historien på godt og vondt.

Og der kommer du og jeg gående. Med hver vår sekk. Noen har svært mye som gjør misforståelser nærmest ikke til å unngå.. Andre tripper lett på tå med kjærlighet, mot og kraft. Den første sekken er antakelig mest vanlig. Ihvertfall for alle som ikke har tatt opprydning i sekken på alvor. Heldigvis er det veldig mulig.

I møte med hverandre har vi ansvar. Ofte påtar vi oss mer ansvar enn vi egentlig har, men ansvar har vi. De er egentlig ikke så mange. Kun to.

  1. Ansvaret til hver og en av oss er at det vi møter andre med har en god intensjon.
  2. Ansvaret til hver og en av oss er hvordan vi tar i mot de «gaver» andre gir til oss. Kommer det en «gave» som vi opplever som ikke god, må vi være villig til å finne ut om dette er fordi det handler om vår egen tolkning, eller om det rett og slett ikke er en god intensjon i det som kommer.

Du kan være helt sikker på at om du tror på din egen tolkning, som ofte kommer som en følelse, så er sjansen stor for at du tar feil.

De aller fleste mennesker du møter har faktisk en god intensjon. Ikke alle, men de fleste. Og alle reagerer og håndterer ut fra innholdet i sin egen sekk.

Ansvar vi ofte påtar oss, men som slettes ikke er vårt ansvar er det å ta ansvar for hvordan andre reagerer på det vi gir av gaver. Reaksjonen vil alltid styres av innholdet i ryggsekken. Er intensjonen din god, så slipp taket i det ansvaret. Det er faktisk ikke ditt.

Et annet ansvar vi også ofte påtar oss, er ansvaret for hva den andre gir til oss i kommunikasjonen. Det vil for alltid være noe som ikke handler om deg.

Om du kan møte andre med en ryddig ryggsekk, og være ditt ansvar bevisst, så blir det bra!

På egne vegne får jeg stadig dette bekreftet. Senest i dag. I en situasjon hvor jeg vet at jeg tidligere hadde reagert med en følelse som ikke er god for meg, og med tanker som handler om «det er meg det er noe galt med, eller jeg er ikke god nok», så kom slettes ikke disse tankene eller følelsen som jeg kjenner så godt igjen fra før. En enorm lettelse!

Jeg tar ansvar for min ryggsekk, så får andre ta ansvar for sin. Når jeg ble møtt med å bli skjelt ut for noe som faktisk ikke var mitt ansvar, så handler det faktisk om en svært tung ryggsekk til han som serverte meg utskjellingen! En slik «gave» tar jeg faktisk ikke i mot. Hvem tilhører da gaven?

Antakelig puttet han den tilbake i sin egen ryggsekk. Den ble ihvertfall ikke plassert i min…

 

Fortsatt god helg, kjære du! Ta godt vare på deg! Du er verdifull!

Fra hjertet – Monica

Facebook

Hjemmeside

k3