Kjære leser!

Er du klar med alt som bør og må gjøres til i morgen? Er det med glede og forventning du steller istand det siste nå dagen før dagen hvor glede er det som skal få plass? Den dagen hvor smilene er brede, alle er på hils og stemningen i landets byer er som om vi alle tilhører hverandre og sammen er vi sterke?

Det fantes en 17.mai som slettes ikke opplevdes på denne måten. En feststemt dag hvor jeg med tomt blikk fant sofa etter å ha karret meg ut av sengen. En dag så full av det motsatte av hva som skulle ha vært at det kjentes som åpne sår i hver celle i kroppen.

Alt var håpløst. Ikke tilhørende. 17.mai er familiens dag.

Den familien jeg var født i, var ikke min lenger.

Den familien jeg hadde skapt, var heller ikke min denne dagen.

Den familien jeg hadde kommet inn i, var jeg ikke tilhørende.

En av de absolutt mest omgripende følelsene er følelsen av å ikke tilhøre. Vi er født med et behov for nettopp det. Når det ikke oppleves som en sannhet, så svir det. Den 17.mai hvor sofa var selskapet hadde jeg ingen. Heller ikke mine 5 barn. Dette som et resultat av at vi som skapte dem hadde gått hver til vårt. Sånn måtte det bli. En følelse som ikke kan beskrives som annet enn smerte.

Det finnes dager i livet som blir ekstra tunge for de som opplever seg som utenfor av ulike grunner. Grunnene er mange. Egentlig er det det samme om det er 17.mai eller 8.juni for utenforfølelsen er like tung egentligt. Det bare merkes ikke så godt.

Hva trenger du i morgen for å ha det best mulig? Kan du gi deg selv det? Om det er å sove bort dagen, så gjør det. Om det er å gå en tur i skogen, så gjør det. Om det er å møte dagen som om det skulle ha vært en helt tilfeldig 8.juni så gjør det. Hva ville du har fylt dagen med da?

Ta vare på deg. Du er en del av det. Det er en del av deg. Det selvom du kanskje ikke opplever det som en sannhet akkurat nå.

Fra hjerte, Monica

Facebook

Hjemmeside

 

17.mai flagg